Med staten som eier

Jeg bare minner om det: Det finnes faktisk noen gode grunner for offentlig eierskap i næringslivet. De er rett nok ikke mange, - det er vel riktigere å si at de er få, men sterke når de først kommer til anvendelse.

Den aller viktigste grunnen er at offentlig eierskap automatisk sikrer nasjonalt eierskap. Og nasjonalt eierskap er – noen ganger – en fornuftig målsetting, særlig i et lite land med en åpen økonomi, og særlig i visse næringer. Det kan ha betydning for lokalisering av hovedkontorer, av forskning og teknologiutvikling, og av arbeidsplasser og kompetanse som er viktig for landet. Og det kan – i alle fall indirekte – ha betydning for hvordan et land forvalter sine naturressurser. Norsk oljeindustri er et godt eksempel.

Å være absolutt motstander av offentlig eierskap er derfor etter min mening ikke en holdbar posisjon, for det finnes næringer og selskaper der et slikt eierskap kan være med på å sikre bredere samfunnsmessige mål.

Så kan vi diskutere hvor mye staten bør eie i ett enkelt selskap; 100 prosent, mer enn 2/3, mer enn 50 prosent eller mer enn 1/3 – som normalt er nedre grense for å sikre avgjørende innflytelse over strategisk viktige beslutninger i et aksjeselskap. Og vi kan diskutere hvilke mål staten bør ha for eierskapet sitt. Skal det være å tjene mest mulig penger? Skal eierskapet være langsiktig eller kortsiktig? Skal eierskapet være ”aktivt” eller ”passivt?” Uansett er det viktig at staten er tydelig når det gjelder formålet med eierskapet og hvordan det skal utøves.

At det finnes argumenter for offentlig eierskap er imidlertid ikke det samme som at det offentlige bør eie så mye næringsvirksomhet som mulig. Jeg hører ingen som mener at staten bør overta alle gårdsbruk eller fiskebruk her i landet. Vi liker ikke lyden av ”statsfiske” eller ”kollektivbruk.” Eller statlige bokhandlere, for den del. Eller hoteller. Eller IT-selskaper, frisørsalonger, matvarekjeder, bryggerier, drosjeselskaper, skipsverft, banker, byggefirmaer, metallverksteder, rederier, aviser, bakerier, rørleggerfirmaer, forlag, eller noe av alt det andre som norsk næringsliv består av. Og det er temmelig mye. Jeg hører, kort sagt, ingen som mener at vi bør gjøre Norge om til det gamle Øst-Tyskland, der alle på en eller annen måte befant seg i statens tjeneste – hva enten de ville eller ikke.

Tvert i mot er privat eierskap og sunn økonomisk konkurranse i næringslivet et betydelig gode. Et demokratisk gode. Det gir grunnlag for innovasjon, nye bedrifter, ny teknologi og nye produkter. Jeg tror det var Gudmund Hernes som en gang spurte om hvor mange nye bilmodeller, datamaskiner eller vaskemaskiner som hadde sitt opphav i Øst-Tyskland?

Retten til privat eierskap og næringsvirksomhet gir muligheter til å utfolde seg for de som er villige til å bære en viss risiko, - men motstykket er at de også samtidig får gleden av å høste mulige gevinster. Det er nettopp poenget. Retten til å kunne være med på å bygge opp noe, gjennom egen innsikt, egen kyndighet og egen risiko, er helt fundamental for at en markedsøkonomi skal kunne fungere. Enten det skjer gjennom investeringer eller ved etablering av nye bedrifter. Og da er statens rolle først og fremst å sikre at konkurransen er rettferdig, og at både selskaper og privatpersoner betaler sin skjerv til fellesskapet gjennom skatter og avgifter på en forutsigbar måte.

Akkurat der oppstår hovedproblemet med det offentlige som eier: Når en virksomhet er utsatt for konkurranse – slik den jo typisk er i næringslivet – er det viktig at konkurransen er rettferdig, og at ingen selskaper har fordeler som andre ikke har. Kan vi stole på at staten ikke behandler sine ”egne” selskaper mer fordelaktig enn alle andre? Kan vi være trygge på at selskapene blir regulert, skattlagt og kontrollert helt likt, til tross for at staten har eierinteresser bare i noen av dem? Dette har å gjøre med alle de rollene staten – eller det offentlige – må fylle. Hvis vi tenker prinsipielt er det kanskje bedre om staten konsentrerer seg om å være lovgiver, skatteinkrever og regulator, enn om selv å være deltaker i konkurransen.

Dette er den klassiske, liberale kritikken mot offentlig eierskap: Det offentlige greier ikke å unngå rolleblanding, og derfor kan fordelene med den markedsøkonomiske modellen bli underminert. Ikke minst kan det være fare for uheldig maktkonsentrasjon fordi staten blir sittende på alle sider av bordet.

Men det finnes også andre innvendinger. Typisk er innvendingen om at det offentlige er en ”dårlig” eier. ”Dårlig” kan da bety flere ting; at eierskapet er ”passivt”, at offentlig eide virksomheter egentlig er styrt av administrasjonen og byråkratiet, at offentlige bedrifter har lave krav til avkastning, svak evne til omstilling, at de styres etter mål som er kortsiktige og politiske, men ikke kommersielle – og så videre. Hos oss i Europa er tiårene etter andre verdenskrig en studie i hvordan offentlig eierskap i kull, stål, bilindustri, forsvarsindustri, flyindustri og kjemisk industri først eksploderte, for deretter å implodere. Selv prestisjeprosjektet Concorde er nå satt på bakken for alltid.

Det var en symbolsk landing av etterkrigstidens tro på staten som industriell aktør. Modellen med staten som eier av europeisk industri fikk sammenbrudd, fordi den verken skapte overskudd eller arbeidsplasser. Heller ikke i Norge, noe folk som bor på Raufoss, Kongsberg, i Mosjøen eller i Kirkenes kan fortelle om. Over tid kunne selv ikke blomstrende formuleringer i statsbudsjettet skjule at verdiskaping var blitt til verdiødeleggelse. Det gikk flere penger inn enn det som kom ut. Det måtte selvsagt få en slutt. Og det var Arbeiderpartiet som til slutt ryddet opp.

Dette er samtidig den konservative innvendingen: Staten må ikke bare legge bånd på seg selv, den må også holde seg unna virksomheter den ikke har forstand på, og konsentrere seg om primæroppgavene sine. Hvis ikke risikerer vi at store ressurser fra fellesskapet går til spille, fordi det alltid er enklere å bruke av andres penger enn sine egne – ikke minst når en først har kommet i gang.

For min del har jeg respekt for både for den liberale og konservative kritikken mot offentlig eierskap i næringslivet. Den forteller oss noe viktig, så lenge den ikke blir fullstendig dogmatisk. Jeg foretrekker et system med klare roller og oppgavefordeling mellom offentlig og privat sektor. Egentlig har det undret meg lenge hvorfor sosialdemokratiet fortsetter å rote det til omkring disse spørsmålene. Debatten om ”full statlig overtagelse av produksjonsmidlene” ble i praksis avsluttet allerede i 1920-årenes ideologiske kamper med kommunistene, banksosialisering ble forlatt på 1950-tallet, mens statlig industrieierskap stort sett ble avviklet (med hell) på 1980-tallet. Samtidig er de fleste enige om at staten må spille en rolle som garantist for nasjonalt eierskap i visse nøkkelbedrifter, som for eksempel StatoilHydro og Statkraft. Eller når en akutt krise står for døren, som da bankene våre havarerte for et par tiår siden. Hva er det da igjen å diskutere?

Jeg tror det fortsatt sitter mye politisk naivitet igjen i veggene i Arbeiderpartiet. Vi snakker lettvint om ”statlig og privat partnerskap”, og om ”demokratisk styring og kontroll”, men alle vet at til syvende og sist må en konkurranseutsatt bedrift være lønnsom. Å tro at et selskap bare fatter populære og kloke beslutninger simpelthen fordi det eies av det offentlige er mer enn naivt, det er misforstått. Det vet alle som har arbeidet med offentlig eierskap. Derfor burde vi ha lagt denne retorikken bak oss for lenge siden.

Nå får vi debatten midt i fleisen enda en gang, på grunn av rotet omkring Aker Solutions. Bakgrunnen for hele saken var frykten for at selskapet i sin tid skulle havne på utenlandske hender. Ville det vært så fryktelig? Kanskje ikke. Men et stort flertall på Stortinget mente at statlig deltakelse på eiersiden tross alt var en bedre løsning. Altså ble Aker Holding etablert, og dermed var vi i gang.

Så er spørsmålet om denne saken er det endelige ”beviset” på at statlig eierskap er umulig, eller om den avslører systemfeil som kan rettes opp. Jeg heller mot det siste, og her er mine argumenter:

For en bedrift er det å ha staten som eier ikke uten videre enkelt. Det fordrer en særlig følsomhet for de tilfellene der den kommersielle logikken og den politiske logikken går hver sin vei – noe som før eller siden vil skje. Alt jeg har lest, sett og hørt om hvordan Aker (med Røkke som dominerende eier) har opptrådt i denne saken forteller meg at dette systemet slett ikke var forberedt på de politiske kastevindene som kom etter at det ble stilt spørsmål ved verdifastsettelsen av de selskapene Aker Solutions nå har kjøpt fra Aker. Noen har snakket om landeveisrøveri på høylys dag. Alle må forstå at dette er noe staten aldri kan finne seg i, selv ikke når røveren heter Kjell Inge Røkke. Det er – enkelt sagt – forbausende at kvalitetssikringen av selve prosessen i Aker-systemet har vært så slett som det nå ser ut til. Selvsagt burde kjøpene vært lagt fram for generalforsamlingen i Aker Solutions, om ikke annet, så av hensynet til ryddighet.

Statens – og særlig statsrådens – agenda er alltid mer sammensatt og komplisert enn hensynet til ett enkelt selskap der staten er eier. At Røkke, godt plassert blant landets best betalte rådgivere og advokater, ikke forstod dette er mer enn underlig. Har du først tatt staten om bord nytter det ikke med prosesser som tilsynelatende er juridisk vanntette. Du må ha noe som holder i opinionens lys også; - ikke minst opposisjonens lys, og ikke minst i medienes lys. Begge deler kan være nokså kritiske. Dette vet selvsagt Aker alt om i dag, når det er for sent.

Men staten har åpenbart også vært uforberedt på hva det vil si å ha Kjell Inge Røkke som medeier. Det er tross alt snakk om en utøver av finansiell akrobatikk i verdensklasse. Her har det gått e-poster og sms-meldinger i hytt og pine. Sakspapirer dumper ned i postkassen kvelden før embetsverket skal orienteres. Noen har snakket sammen på gangen. Noen husker hva som ble sagt, andre husker det stikk motsatte. Det har vært snakket ”på overordnet nivå” om ”prosess og omfang”, men ingenting av dette tyder på at staten har hatt et sikkert grep om rattet. Det er rett og slett for dårlig. Og det er heller ikke nødvendig, for staten – som en vesentlig eier i Aker Holding – har langt større muligheter til å ivareta sine verdier og interesser i forhold til selskapet. Noe av problemet for en statlig representant i et styre er nettopp at han eller hun representerer ”alle” og derfor ingen. Da blir tett kontakt med oppdragsgiveren ekstra viktig. Og oppdragsgiveren er det departementet der eierskapet er plassert. Her ligger det mye læring, både når det gjelder ”omfang og prosess” – for å holde meg til dagens språkbruk.

Det er mulig å hevde at staten aldri burde ha deltatt i etableringen av Aker Holding. Det er et greit standpunkt, men et solid flertall på Stortinget mente altså at det var viktig å sikre et nasjonalt eierskap til Aker Solutions.

For min del er jeg tilbøyelig til å være enig i denne vurderingen. Men verken Aker-systemet eller statssystemet har imponert når det gjelder oppfølgingen. Derfor har vi nå fått hva amerikanerne kaller en ”wake-up-call” hva angår statlig eierskap. Mener vi alvor med at staten skal være en langsiktig og solid eier må vi sørge for at eierskapet kan utøves på en betryggende måte. Da kan ikke statens eierrepresentanter overlates til seg selv. Og da må private medeiere – enten de heter Røkke eller noe annet – forstå at det ikke finnes noe som heter ”shortcuts” når du har staten med på laget. Staten er alltid størst og sterkest. Det er derfor vi har den.

Endelig: Kloke ord

Jeg innrømmer det gjerne: I all min toleranse og i alt mitt vidsyn blir jeg ekstra glad når noen skriver ting jeg er enig i. Dette er en svakhet jeg sikkert deler med flere, så jeg antar det finnes tilgivelse - i alle fall hos noen.

I dag fikk jeg med meg to ting som jeg likte svært godt: Et innlegg i Dagsavisen av Erik Såheim om behovet for å diskutere utfordringene omkring et flerkulturelt samfunn på et helt annet vis enn vi har greid de siste ukene. Samt en artikkel i Dagbladet av Torkel Brekke og Kristin Clemet fra Civita, som handler om å tenke omkring migrasjon og arbeidsinnvandring på en langt mer positiv måte.

Folk er folk, og vi kommer ingen vei uten samhandling. De aller største utfordringene vi skal løse politisk er globale. Det gjelder klimakrisen, energikrisen, fordelingskrisen og finanskrisen - for bare å nevne noen saker som mange er opptatt av. Mer og mer oppdager vi at evnen vår til å løse denne typen oppgaver begrenses av evnen til å gjennomføre tiltak som er upopulære hos noen, ja, kanskje hos mange. Hvis et tiltak regnes som "politisk uakseptabelt" er det i mange tilfeller dødt og maktesløst allerede fra starten.

Det finnes likevel et argument om at visse typer samfunn er bedre i stand til å gjennomføre kontroversielle tiltak enn andre. Demokratier har f.eks. langt større evne til å overleve og tilpasse seg nye utfordringer enn diktaturer. Et samfunn som preges av åpenhet, toleranse, likeverd, respekt for loven og ukrenkelige individuelle rettigheter kan ved første øyekast framstå som både kaotisk og uforutsigbart. Meningene går i alle retninger. Regjeringer kommer og går. Lovene blir kontinuerlig revidert. Og det samme gjelder normene for hva som er sosialt akseptabelt. Plutselig en dag våkner du opp til kvinnelige prester og biskoper, ekteskap for homofile og barnefamilier der begge foreldre har samme kjønn! Fra nabohuset hører du folk snakke et språk du ikke forstår, og plutselig har det dukket opp butikker fra alle verdenshjørner i nabolaget.

Demokratier forandrer seg. Diktaturer gjør alt de kan for å unngå forandring. Demokratier lever videre. Diktaturer går under - alle som en, før eller siden.

(Her vil noen vise til den romerske republikk, som faktisk gikk motsatt vei - fra "demokrati" til diktatur. Eller Weimar-republikken i Tyskland fra 1919 til 1933. I begge tilfeller valgte statsorganene å gi sine fullmakter til en diktator. Men heller ikke det ble noen varig løsning ...)

Dermed er det ikke sagt at en demokratisk og liberal styreform er enkel. Tvert i mot, den møter sine små og store utfordringer på daglig basis. Hver eneste dag er det noen som mener at rettighetene og verdiene deres blir trampet på. Hver eneste dag møter vi nye situasjoner og problemstillinger som vi kanskje ikke har tenkt så grundig over. Stamcelleforskning, er det bra? Skal vi la muslimske jenter få ha svømming for seg selv på skolen? Er det lurt med politisk reklame på TV? Bør Norge bli med i EU? Er det greit å bore etter olje og gass utenfor Lofoten? Bør vi fjerne alle privatskoler? Bør vi sende flere soldater til Afghanistan? Er straffene for overgrep mot barn strenge nok? Er det fornuftig å forby prostitusjon? Bør statens avgifter på bensin gå opp? Eller ned?

I det hele tatt er det en lang liste av saker vi blir bedt om å ha en mening om. Det ligger i sakens natur at knapt noen er i stand til å forholde seg til alle de ulike spørsmålene som dukker opp hver eneste dag. Og demokratiet gir oss sjelden hjelp i form et direkte svar. Det gir oss en metode til å finne et svar, og denne metoden krever - i siste instans - at vi først er villige til å lytte til andres meninger og at vi deretter aksepterer den løsningen et flertall kommer fram til, selv om vi misliker den. Motstykket er selvfølgelig at andre er villige til å høre på oss, og at vi står fritt til å arbeide for å omgjøre et mindretall til et flertall innenfor rammene av demokratiet.

Hele denne maskinen kan altså bare fungere dersom det finnes visse rettigheter som jeg har, og som intet flertall kan ta fra meg. Vi kaller det "demokratiske spilleregler", men det handler om helt fundamentale rettigheter som retten til frie ytringer, retten til å organisere seg, retten til å stemme ved valg, retten til å tro og tenke hva du vil uten at det plutselig står en gruppe menn i lange, mørke frakker utenfor døren din og tar deg med til et sted du helst ikke vil dra. I det hele tatt forutsetter demokratiet at styringen fra flertallet inkluderer forsvaret av mindretallets rettigheter.

Og under disse grunnleggende rettighetene ligger det igjen et sett av verdier som samfunnet mener er verdt å forsvare. For eksempel likeverd: Ideen om at alle mennesker har samme verdi, uansett hvem de er og hvor de kommer fra.

Likeverd er en krevende verdi, når vi først setter oss ned og tenker den igjennom.

La meg bare nevne to ting: Det er en verdi som gjelder individet, midt inne i sin tilhørighet hos større grupper som kjønn, nasjonalitet, etnisk bakgrunn, tro, bosted og alder. Verdien krever altså at vi er tenksomme når det gjelder å klassifisere hverandre, og at vi evner å "se" hver enkelt for den de er. Det er først når dette er innforstått at utsagn om "folk fra Bømlo", "kvinner", "muslimer", "fagbevegelsen", "gutta på gølvet", og så videre, blir legitime.

Det er også en verdi som er universell, - den gjelder alle mennesker på kloden, uten unntak. Da er det vanskelig uten videre å kreve at vi skal ha rettigheter - eller goder - som andre mennesker ikke har, f.eks. fordi de er født i et annet land, eller fordi de mener eller tror noe annet enn oss. Tenker vi tanken fullt ut her i Norge, burde vi være mest opptatt av hvordan vi kan bidra til at mennesker i andre land - eller fra andre land - kan oppnå større grad av likeverd med oss - når det er hva de søker.

Dette er naturligvis bare teori og prinsipper. I mange tilfeller - altfor mange - greier vi ikke å leve opp til dem. Og mye politisk strid handler nettopp om hvem som er best skikket til å omsette verdier til rettigheter, og rettigheter til praktisk politikk.

Her er min grovt forenklede og korte versjon av den politiske tidens gang:

Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen var i virkeligheten den store fornyelsen av sosial og liberal tenkning fra årene etter 1850, særlig i Nordvest-Europa. Det var en bevegelse som ikke lot seg stoppe, men som samtidig holdt seg seg unna - etter mye og bitter strid - de udemokratiske retningene som dominerte første halvdel av det forrige århundret. Erfaringene med bolsjevismen og kampen mot fascismen ble et vannskille. Striden om politisk demokrati var vel så viktig internt i arbeiderbevegelsens organisasjoner som den var blant etablerte liberale og konservative partier. Og det er hos sosialdemokratiets sentrale grunnleggere (som Eduard Bernstein og Karl Kautsky, litt senere Martin Tranmæl) at vi finner lovtaler til det liberale demokratiet som går John Stuart Mill en høy gang.

Konklusjon? Sosialdemokratiet er den moderne versjonen av de liberale ideene om frihet, likhet og brorskap. Fordi ideene omfatter alle; ikke bare menn, ikke bare de med eiendom og formue, ikke bare de yrkesaktive, ikke bare de som tror og mener det samme som oss, men alle. Liberale snirkelargumenter om hvem som er "verdige" eller "uverdige" ble blåst bort med vinden, knuten ble kuttet over.

Etter den tid sluttet Venstre å være landets største parti. Never to return.

Hvor er vi nå? Er vi klare for å ta disse verdiene med oss videre inn i en globalisert verden, der millioner av mennesker leter etter muligheter for seg og sine? Er vi klare for et kulturelt fellesskap, der vi henter det beste fra hverandre? Og - for de som er opptatt av tradisjon og historie - ser vi klart nok sammenhengen mellom våre egne ambisjoner og ambisjonen til de som har kommet for å arbeide sammen med oss?

Ser vi mest på hva vi kan rote til sammen, eller ser vi mest på de mulighetene vi kan skape? Jeg synes Såheim/Brekke/Clemet gir oss mye å tenke på.

Og så kom jeg i tanker om et foredrag som Jens Stoltenberg leverte for noen år siden, og som nettopp handler om verdier. Jeg synes det var greit å lese det om igjen.

En kald trekk...

Noen har glemt å lukke igjen døra. Plutselig kom det en kald trekk inn over det politiske Norge: Fremskrittspartiet er på enkelte målinger landets største parti, det har blitt kamp om å være den ivrigste motstanderen av "radikal islamisme" og Dag Terje Andersen gjør alt han kan for å understreke at den norske innvandringspolitikken er "streng, men rettferdig."

Dette kommer på toppen av en pinlig debatt om norske, muslimske kvinner skulle få lov til å dekke til håret sitt under politiuniformen. Nei! - skrek man fra høyre og venstre. Hele rettsstaten står i fare!

Jo, det er lett å se hvor dette bærer. Det bærer den veien som er stikk motsatt av hva vi trenger.

Under debatten om blasfemiparagrafen var et samlet politisk Norge enig om at vi nå var blitt så sekulære og tolerante at vi i alle fall ikke hadde behov for noen særskilt beskyttelse av livssyn.

Neida, i landet vårt klarer vi å le og spøke med hva det skal være. Ikke bare det: Vi har rett til å le og spøke med hva det skal være, og ikke en kjeft skal få stanse oss. For her i landet tåler vi alt. Ja, bortsett fra politikvinner i hijab, da. Det er jo klart, for da snakker vi om rettsstatens nøytralitet. Og visse - faktisk mange - asylsøkere tåler vi heller ikke. Så de må ut. Og så sliter vi litt med alle disse ukristelige moskeene som folk ønsker å etablere over alt. Pluss krav om halal-mat i fengslene, som selvsagt er helt latterlig. Bønnerom for taxi-sjåfører er opplagt "out of the question." Det er greit å være muslim i Norge, men da får man jaggu oppføre seg som gode kristne og heller ta en tur i kirken. Den er jo praktisk talt tom likevel, så plassmangel skulle det ikke være snakk om...

Tankene går i retning av en klassisk sketsj med Carsten Byhring, der han startet ut med å forklare hvor tolerant og storsinnet han var. "Alle mennesker er like mye verdt for meg," sa han. "Skulle bare mangle. Ja, bortsett fra de derre folka som kommer fra Afrika da. De kan man jo ikke stole på, det veit jo alle. Men bortsett fra dem er alle sammen akkurat like mye verdt. Ja, jeg inkluderer selvsagt ikke italienere og spanjoler - det sier seg sjøl. Lommetjuver og svindlere hele gjengen. Men bortsett fra dem, ja, da er vi alle sammen en eneste, stor familie i mine øyne."

Slik fortsetter han, og resonnerer seg stadig lenger nordover i Europa. Og etter å ha ekskludert tyskere, franskmenn, finner, briter, dansker og svensker - og alle andre - står han tilbake med oss som bor i Norge. Ja, bortsett fra nordlendinger, da. Det er jo selvinnlysende. Og folk fra Vestlandet. Trøndere og møringer. Til slutt har han bare Oslo igjen. Ja, bortsett fra dem som bor på Vestkanten da. Sosser og snobber hele gjengen. Det blir færre og færre igjen. Mot slutten er det faktisk bare de som bor i samme oppgang som er akseptable. Ja, bortsett fra de bråkmakerne i første etasje, da... Heller ikke naboen tvers over gangen er i grunnen fullt ut til å leve med. Men mannen i det minste godt fornøyd med seg selv - om bare alle andre hadde vært like tolerant som han!

Det tragiske er at sketsjen med Byhring i en viss forstand er mindre farlig enn den skarpe tonen mot den muslimske delen av Norges befolkning som vi mer enn aner nå. Mannen i sketsjen likte i grunnen ingen andre enn seg selv. Et tåpelig standpukt som det er lett å le av. Det er verre å ta for seg hele grupper av mennesker, basert på hvilken religion de måtte ha. Ja, det er rett og slett uakseptabelt og opprørende.

Selvsagt vil ingen norsk politiker vedkjenne seg noe slikt. De vil bli indignert og svare at de er misforstått og feiltolket. Og i de aller fleste tilfellene - kanskje alle - vil det være rett.

Men hvis det ikke er noe prinsipielt galt med holdningene til de som uttaler seg, er det noe alvorlig galt med den offentlige samtalen vi fører om integering og toleranse - inklusive trosfrihet - for tiden. Jeg er helt sikkert ikke den eneste som kjenner ubehagelige understrømninger når det begynner å gå politisk mesterskap i å ha den "strengeste" innvandringspolitikken eller mest formalistiske holdningen til bruk av religiøse markører i det offentlige rom. Her skal vi sannelig bevare det kjente og kjære! Beklager om jeg må skjule en latter dersom noen påstår at framgangen til Fremskrittspartiet ikke har å gjøre med at de nok en gang har lagt sitt sikreste kort på bordet: Fremmedfrykten.

Joda, vi kan le og spøke med det meste i Norge. Vi er så modne og tolerante at det er en fryd. Her behandler vi alle klin likt, så lenge det er snakk om krav og rettigheter som vi selv er tilfreds med. Men vær forsiktig, så du ikke trekker det for langt! For bygdedyret sover lett i Norge. Det skal ikke mer til enn litt kald trekk fra en åpen dør for vekke det.

Og på utsiden står mannen fra sketsjen med Carsten Byhring og vil ta dyret med ut på luftetur...

Fra G20 til G2

På tegningen ser vi Baron Karl Friedrich Hieronymous von Munchhausen (1720-97) i det han løfter både seg selv og hesten opp av vannet. Som vi ser gjør han det ved å dra seg selv, og hesten, opp etter håret. Det er ikke kjent om andre har vært i stand til å foreta et slikt løft, men det er nok mange som har forsøkt - i alle fall i overført betydning.

Man skulle tro at dette var en vanskelig - for ikke å si umulig - øvelse. Selv med en uvanlig sterk høyrearm (i dette tilfellet) strider det mot både hverdagens erfaring og fysikkens lover at et slikt løft kan finne sted. I alle fall for andre enn Baronen - som hadde en hel rekke andre fantastiske bedrifter på samvittigheten.

Hva skal vi da si om budsjettforslaget til president Obama? Det er fortsatt debatt om årsakene til finanskrisen, men det er liten uenighet om i alle fall disse elementene: I lang tid har amerikanerne hatt et forbruk som har vært ute av balanse med sparingen i landet. I lang tid har USA bygget opp et rekordstort handelsunderskudd. Og i flere år har de amerikanske statsfinansene gått med rekordstore underskudd. Disse tre elementene

• for høyt forbruk, og for lite sparing
• for mye import, og for lite eksport
• for store offentlige utgifter, og for små skatteinntekter

burde i alle fall gi en viss indikasjon om hvilken vei den økonomiske politikken burde gå. Mer sparing, lavere forbruk. Mindre import, mer eksport. Høyere skatter eller reduserte offentlige utgifter.

Hvis en del av problemet er at forbruket har vært for høyt, er det vanskelig å tro at løsningen ligger i å forbruke enda mer. Hvis en annen del av problemet er at statens underskudd er for stort er det vanskelig å se at løsningen ligger i å gjøre det enda større. Men det er faktisk hva president Obama legger opp til. Budsjettet vil stimulere forbruket, redusere sparingen og øke budsjettunderskuddet til nok en verdensrekord.

Denne politikken kan på enkelte måter sammenlignes med å dra seg selv opp etter håret. I alle fall er det snakk om å bruke uvanlig sterke virkemidler for å opprettholde etterspørselen og aktiviteten i økonomien. Og det er i høyeste grad et risikoprosjekt. For å lykkes må Obama ikke bare greie å stanse nedgangen, han må samtidig få til en enorm restrukturering av den amerikanske økonomien slik at det etterhvert blir mulig å løse både problemet med handelsbalansen og statsfinansene. På ett eller annet tidspunkt må amerikanerne begynne å spare mer, betale mer skatt og produsere flere varer og tjenester som resten av verden vil kjøpe. En slik omstilling er ikke helt umulig, men det er mye som skal lykkes på en gang dersom Obama skal komme noen lunde i mål før neste presidentvalg.

En gang i tiden hadde USA styrke til å påvirke økonomien i hele verden. I en viss forstand gjelder dette fortsatt, men forholdene har forandret seg. Illustrasjonen over viser hvordan den vedtatte "pakken" for å rydde opp i amerikanske finansinstitusjoner er sammensatt (den er hentet fra BBC). Den beløper seg til ufattelige 8,5 trilliarder dollar, altså 8.500.000.000.000 dollar, hvis jeg har greid å få med meg alle nullene. Av dette går mesteparten med til garantier slik at bankene igjen tør å låne ut penger. Noe går direkte til nye utlån fra statsbanken. Og noe går med til å kjøpe opp "dårlige" lån, slik at de kan "nulles ut" av bøkene til banker og andre finansinstitusjoner.

USA's bruttonasjonalprodukt (BNP) - eller verdien av alt som produseres av varer og tjenester i løpet av ett år - er om lag 14 trilliarder dollar. Hvilket betyr at USA setter inn om lag en "halv årslønn" i denne redningsoperasjonen. Det er forferdelig mye penger, særlig med tanke på at operasjonen kanskje ikke lykkes. Det blir litt som å bestemme seg for å bruke en hel årslønn i løpet av et halvt år og likevel håpe at det er noe igjen til neste jul. Men ikke helt: Å stille en garanti er ikke det samme som faktisk å bruke penger, det er ment som en sikkerhet i tilfelle alt går galt - og vi kan fremdeles ha tro på at det ikke vil skje.

Likevel er dette et enormt veddemål. For de historisk interesserte viser jeg til den aller minste av de fem sirklene i figuren. Den viser (inflasjonsjustert) omfanget av den berømte Marshall-hjelpen som USA bidro med til Europa i forbindelse med gjenreisingen etter andre verdenskrig. Sannelig har tidene forandret seg!

Hvilket bringer meg til overskriften - reduksjonen fra G20 til G2. For til syvende og sist er det ikke mulig for USA å trekke seg ut av denne krisen utelukkende ved egen hjelp. Det er nytt. I de årene USA har dyrket forbruk og utgifter er det andre land som har dyrket sparing og nasjonal nøysomhet. Fremst blant disse er Kina, men det gjelder også store eksportører av begrensede naturressurser som Russland, enkelte land i Midt-Østen og (ja, også) Norge. I mangel av andre solide spareobjekter har pengene fra disse landene havnet rett inn i det som tross alt er verdens største økonomi, nemlig USA. Der har pengene blitt "rota bort", som vi sier, og dermed har vi fått en krise som omfatter mer eller mindre hele verden.

Bak hvert et overtrukket amerikansk kredittkort ligger det derfor en innsats av ufrivillig sparing hos en kinesisk eller russisk arbeider. Og det er den virkelige ubalansen som må løses. Første par ut er nettopp USA og Kina. Mens amerikanerne har brukt mer enn de hadde råd til, har kineserne brukt mye mindre. Gjennom en rigid pengepolitikk og et gjennomkontrollert finansvesen har Kina i virkeligheten latt bønder, fiskere, offentlig ansatte og små- og mellomstore bedrifter subsidiere de store eksportforetakene i landet. Kinas vekstmodell har vært basert på eksport og finansiell sparing, på bekostning av store behov for hus, skoler, veier, flyplasser, utdanning, sykehus og annen innenlandsk produksjon. Modellen har skapt groteske forskjeller i inntekt og levekår, både mellom by og land, men også innenfor hver av de mange storbyene i landet.

Kina har opplevd at nasjonaløkonomisk styrke (i betydningen store finansielle reserver) også gir realpolitisk styrke - ikke minst vis a vis USA, den største handelspartneren og fortsatt verdens eneste supermakt. Men nå har tiden kommet for at det kommunistiske lederskapet må se seg om etter en annen vekstmodell: Motparten, USA, er ikke bare blakk, men blakk hinsides alle historiske proporsjoner. Vekstmodellen har brutt sammen. Kina bør derfor stanse det kredittkortet som USA har kunnet trekke på i mange år, og heller satse på å bruke noe mer av pengene hjemme. Det er nok å bruke penger på: Å heve levestandarden på landsbygda, rydde opp i byslummen, skape en bedre infrastruktur for samferdsel, bekjempe miljøskader og utslipp, sikre utdanning og gode helsetilbud over hele landet - for å nevne noe.

Motsatt er det ingen vei utenom for USA. Over tid må forholdet mellom forbruk og sparing endres. Det kommer en tid for å betale mer skatt og å sikre offentlige finanser. Det kommer en tid for å investere mer i utdanning for alle, i forskning, i infrastruktur og i framtidens energisystemer. Det kommer en tid der USA må bli en netto leverandør av varer og tjenester som verden faktisk vil ha - og vil betale for. Den tiden der resten av verden er villig til å akseptere at USA er forbruker, mens alle andre bare ser på, den tiden er nå over.

Altså må det bli "tango for to:" Kinesisk opera med amerikansk jazz. På en eller annen måte må disse to landene finne ut av hva de vil med hverandre. Og hva de finner ut er mye viktigere for økonomien i verden enn hva de 18 øvrige deltakerne måtte mene. De er - for alle praktiske formål - veggpryd. Men, for all del, de kan jo danse med hverandre i steden for å sture på hver sin krakk...