En herlig floke

Mange som har sympati med Regjeringen mener at hijab-saken nå er i ferd med å gå av skaftet. Selvsagt mener de det! Den er både ubehagelig og vanskelig, og den har avslørt en mangelfull evne til å stå ved opprinnelige standpunkter som er alt annet enn flatterende.

Regjeringen mente først at det måtte være mulig å finne en ordning slik at muslimske kvinner i politiet kunne få dekke til håret sitt samtidig som de gikk i uniform – noe de i mange år har kunnet gjøre i forsvaret. Saken skulle utredes videre, og forelegges de berørte departementene før endelig beslutning. Et godt standpunkt, et rimelig standpunkt, et logisk standpunkt etter min mening, men dessverre også et modig standpunkt i en tid der islam blir ukritisk uglesett langt mer enn hva godt er.

Så kom protestene, noe man sikkert kunne ane på forhånd. At Fremskrittspartiet ville ha innvendinger kunne ikke overraske noen. Hele partiet lever jo praktisk talt av å motsette seg alle forsøk på en fornuftig og pragmatisk integreringspolitikk. At et konservativt politikorps, som likevel var ute på krigsstien, ville utnytte saken var vel også temmelig opplagt. Men ytterligere tre grupper meldte seg på banen: Kvinnebevegelsen a la Karita Bekkemellem (hijab = kjønnslemlestelse), ulike representanter for den ”liberale” intelligentsiaen (hijab = fare for rettsstaten) og – ikke minst – Arbeiderpartiets egne folk (hijab = upopulært blant velgerne) slo til med voldsom kraft: Dette var å gå for langt!

Politiske kommentatorer mobiliserte raskt, noe de gjør hver gang de får ferten av politisk blod. Her fikk vi høre mye om mangt. Plutselig var redaksjonene fylt med eksperter på hijab, sharia, islam og gud vet hva. Ingen spurte om motivene til de unge kvinnene som ville trekke i uniform for å håndheve norsk lov. Alle antok at det handlet om manglende vilje til å tilpasse seg, ingen antok at det handlet om vilje til integrering og til å ta fullt ut del i det norske samfunnslivet – selv i den ”skarpe” enden, der konfliktene kan være mange.

Men først og fremst handlet det om hva Regjeringen egentlig mente, hva Justisministeren egentlig mente, og hvem som hadde ment hva på ulike tidspunkter. Vi fikk en debatt om prosess, og om Justisministerens autoritet. Jeg kan vanskelig tro at den stakkars muslimske kvinnen fra Rogaland, som bare hadde lyst til å bli politi, hadde noen som helst anelse om hvilket lurveleven hun satte i gang. Hun traff uansett en hovednerve i en Stor Norsk Visdomstann. Et perfekt treff.

Konklusjonen ble som den måtte bli: Det som skulle blitt en ”bred debatt” om hvordan vi skal stille oss i forhold til individuelle rettigheter og religiøse markører i det offentlige rom ble isteden som å kjøre rett i fjellveggen. Bråstopp. Forslaget ble umiddelbart trukket. Regjeringen hadde lyttet til ”folket” og nå nærer alle politiske aktivister som støtter Regjeringen et sterkt ønske om å få slippe å høre mer om denne ”tabben.”

Alt i alt er dette selvsagt en gavepakke til opposisjonen og til alle politiske bedrevitere i landets redaksjoner. Opposisjonen er ikke veldig imponerende, men så klønete er den tross alt ikke. Den vil bruke denne saken for alt den er verdt – og det kan faktisk være en del – og ingen som kjenner det politiske spillet kan bebreide dem for det. Fremskrittspartiet fikk en grotesk mulighet til å spre enda mer fremmedfrykt og intoleranse, og kommer til å tjene på det. De øvrige borgerlige partiene er selvsagt heller ikke interessert i de prinsipielle spørsmålene. Her handler det om å plage Regjeringen mest mulig. Saken har allerede plaget Regjeringen i ukevis, og kan sikkert komme til å gjøre det i nye uker. Det er prisen man betaler for å gå fra ”å åpne for endring” til ”bred debatt” og til ”bråstopp” i løpet av mindre enn 50 timer.

Slik fungerer politikken, som tross alt er ”det muliges kunst,” og ikke kunsten å heve ideelle fordringer. Likevel har jeg liten sympati med alle de som nå håper at saken snart skal ”være over,” og at folk skal begynne å interessere seg for ”viktige saker” igjen. Flere kandidater er nevnt: Finanskrisen, klimakrisen, konflikten i Midt-Østen – for eksempel. Alt sammen viktige og alvorlige saker som fortjener oppmerksomhet, og som jeg tror mange likevel er opptatt av.

Men det intense ønsket om å snakke om noe annet bunner selvsagt i helt andre motiver: Dels at saksbehandlingen har vært dårlig, og dels at det er minst like pinlig at mangfoldige medlemmer og velgere i Arbeiderpartiet faktisk endte opp på nøyaktig samme side som Siv Jensen og Carl I. Hagen i et spørsmål som handler om religiøs toleranse og – ikke minst – inkludering i det norske samfunnet. Det smaker forferdelig dårlig, og er enda mer plagsomt enn at Regjeringens prosess var full av mangler. Faktisk har jeg mer sympati med Regjeringens opprinnelige intensjoner enn jeg har med alle de som fikk bråhast med å bestemme seg for at Knut Storberget er en dust - hva enten de befant seg i landets politiske redaksjoner eller andre steder. Og aller mest misfornøyd er jeg med utfallet, nemlig at saken simpelthen ble tatt av kartet.

Typisk nok er det bare den ene delen av saken, den som handler om den politiske prosessen, som oppleves som vanskelig. Jeg er enig at dette er viktig nok, men i det lange løp er spørsmålet om inkludering og religiøs toleranse mye, mye viktigere. Dette er en debatt som ikke bare føres i Norge. Tvert i mot, den føres altfor lite i Norge. Ofte, men ikke alltid, handler den om islam og om hvordan liberale demokratier som det norske kan føre en politikk som gjør at et muslimsk mindretall kan føle seg likeverdige med alle andre. Hvordan de blir sett, anerkjent, akseptert og inkludert.

Og heldigvis er det ikke bare filosofer som Gunnar Skirbekk som deltar i denne debatten, selv om hans mer formalistiske argumenter også hører med i det store bildet. Ett godt eksempel er kanadieren Charles Taylor, som i mange år har skrevet klokt om utfordringene ved å lage gode flerkulturelle samfunn. Hans perspektiver, med bakgrunn fra en provins med fransk majoritet i Quebec, i et land som også omfatter en urbefolkning på om lag 4 prosent, er tankevekkende. I mange år har han vært opptatt av forholdet mellom islam og det ”moderne” og vestlige. Dette er utfordringer vi må mestre også i Norge, og det går an å hevde at vi så langt har lykkes svært dårlig.

Bare av den grunn håper jeg at hijab-saken ikke forsvinner med det første. Jeg håper tvert i mot at debatten fortsetter, at den blir rikere, inkluderer flere og reiser enda flere spørsmål som både kan være plagsomme og vanskelige. Det har folk flest bare godt av! Og med ”folk flest” inkluderer jeg våre muslimske landsmenn, samt medlemmer og velgere av både Fremskrittspartiet og Det norske arbeiderparti. Kanskje kan det komme noe godt ut av denne herlige floken likevel? Det er lov å være optimist.