Endelig: Kloke ord

Jeg innrømmer det gjerne: I all min toleranse og i alt mitt vidsyn blir jeg ekstra glad når noen skriver ting jeg er enig i. Dette er en svakhet jeg sikkert deler med flere, så jeg antar det finnes tilgivelse - i alle fall hos noen.

I dag fikk jeg med meg to ting som jeg likte svært godt: Et innlegg i Dagsavisen av Erik Såheim om behovet for å diskutere utfordringene omkring et flerkulturelt samfunn på et helt annet vis enn vi har greid de siste ukene. Samt en artikkel i Dagbladet av Torkel Brekke og Kristin Clemet fra Civita, som handler om å tenke omkring migrasjon og arbeidsinnvandring på en langt mer positiv måte.

Folk er folk, og vi kommer ingen vei uten samhandling. De aller største utfordringene vi skal løse politisk er globale. Det gjelder klimakrisen, energikrisen, fordelingskrisen og finanskrisen - for bare å nevne noen saker som mange er opptatt av. Mer og mer oppdager vi at evnen vår til å løse denne typen oppgaver begrenses av evnen til å gjennomføre tiltak som er upopulære hos noen, ja, kanskje hos mange. Hvis et tiltak regnes som "politisk uakseptabelt" er det i mange tilfeller dødt og maktesløst allerede fra starten.

Det finnes likevel et argument om at visse typer samfunn er bedre i stand til å gjennomføre kontroversielle tiltak enn andre. Demokratier har f.eks. langt større evne til å overleve og tilpasse seg nye utfordringer enn diktaturer. Et samfunn som preges av åpenhet, toleranse, likeverd, respekt for loven og ukrenkelige individuelle rettigheter kan ved første øyekast framstå som både kaotisk og uforutsigbart. Meningene går i alle retninger. Regjeringer kommer og går. Lovene blir kontinuerlig revidert. Og det samme gjelder normene for hva som er sosialt akseptabelt. Plutselig en dag våkner du opp til kvinnelige prester og biskoper, ekteskap for homofile og barnefamilier der begge foreldre har samme kjønn! Fra nabohuset hører du folk snakke et språk du ikke forstår, og plutselig har det dukket opp butikker fra alle verdenshjørner i nabolaget.

Demokratier forandrer seg. Diktaturer gjør alt de kan for å unngå forandring. Demokratier lever videre. Diktaturer går under - alle som en, før eller siden.

(Her vil noen vise til den romerske republikk, som faktisk gikk motsatt vei - fra "demokrati" til diktatur. Eller Weimar-republikken i Tyskland fra 1919 til 1933. I begge tilfeller valgte statsorganene å gi sine fullmakter til en diktator. Men heller ikke det ble noen varig løsning ...)

Dermed er det ikke sagt at en demokratisk og liberal styreform er enkel. Tvert i mot, den møter sine små og store utfordringer på daglig basis. Hver eneste dag er det noen som mener at rettighetene og verdiene deres blir trampet på. Hver eneste dag møter vi nye situasjoner og problemstillinger som vi kanskje ikke har tenkt så grundig over. Stamcelleforskning, er det bra? Skal vi la muslimske jenter få ha svømming for seg selv på skolen? Er det lurt med politisk reklame på TV? Bør Norge bli med i EU? Er det greit å bore etter olje og gass utenfor Lofoten? Bør vi fjerne alle privatskoler? Bør vi sende flere soldater til Afghanistan? Er straffene for overgrep mot barn strenge nok? Er det fornuftig å forby prostitusjon? Bør statens avgifter på bensin gå opp? Eller ned?

I det hele tatt er det en lang liste av saker vi blir bedt om å ha en mening om. Det ligger i sakens natur at knapt noen er i stand til å forholde seg til alle de ulike spørsmålene som dukker opp hver eneste dag. Og demokratiet gir oss sjelden hjelp i form et direkte svar. Det gir oss en metode til å finne et svar, og denne metoden krever - i siste instans - at vi først er villige til å lytte til andres meninger og at vi deretter aksepterer den løsningen et flertall kommer fram til, selv om vi misliker den. Motstykket er selvfølgelig at andre er villige til å høre på oss, og at vi står fritt til å arbeide for å omgjøre et mindretall til et flertall innenfor rammene av demokratiet.

Hele denne maskinen kan altså bare fungere dersom det finnes visse rettigheter som jeg har, og som intet flertall kan ta fra meg. Vi kaller det "demokratiske spilleregler", men det handler om helt fundamentale rettigheter som retten til frie ytringer, retten til å organisere seg, retten til å stemme ved valg, retten til å tro og tenke hva du vil uten at det plutselig står en gruppe menn i lange, mørke frakker utenfor døren din og tar deg med til et sted du helst ikke vil dra. I det hele tatt forutsetter demokratiet at styringen fra flertallet inkluderer forsvaret av mindretallets rettigheter.

Og under disse grunnleggende rettighetene ligger det igjen et sett av verdier som samfunnet mener er verdt å forsvare. For eksempel likeverd: Ideen om at alle mennesker har samme verdi, uansett hvem de er og hvor de kommer fra.

Likeverd er en krevende verdi, når vi først setter oss ned og tenker den igjennom.

La meg bare nevne to ting: Det er en verdi som gjelder individet, midt inne i sin tilhørighet hos større grupper som kjønn, nasjonalitet, etnisk bakgrunn, tro, bosted og alder. Verdien krever altså at vi er tenksomme når det gjelder å klassifisere hverandre, og at vi evner å "se" hver enkelt for den de er. Det er først når dette er innforstått at utsagn om "folk fra Bømlo", "kvinner", "muslimer", "fagbevegelsen", "gutta på gølvet", og så videre, blir legitime.

Det er også en verdi som er universell, - den gjelder alle mennesker på kloden, uten unntak. Da er det vanskelig uten videre å kreve at vi skal ha rettigheter - eller goder - som andre mennesker ikke har, f.eks. fordi de er født i et annet land, eller fordi de mener eller tror noe annet enn oss. Tenker vi tanken fullt ut her i Norge, burde vi være mest opptatt av hvordan vi kan bidra til at mennesker i andre land - eller fra andre land - kan oppnå større grad av likeverd med oss - når det er hva de søker.

Dette er naturligvis bare teori og prinsipper. I mange tilfeller - altfor mange - greier vi ikke å leve opp til dem. Og mye politisk strid handler nettopp om hvem som er best skikket til å omsette verdier til rettigheter, og rettigheter til praktisk politikk.

Her er min grovt forenklede og korte versjon av den politiske tidens gang:

Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen var i virkeligheten den store fornyelsen av sosial og liberal tenkning fra årene etter 1850, særlig i Nordvest-Europa. Det var en bevegelse som ikke lot seg stoppe, men som samtidig holdt seg seg unna - etter mye og bitter strid - de udemokratiske retningene som dominerte første halvdel av det forrige århundret. Erfaringene med bolsjevismen og kampen mot fascismen ble et vannskille. Striden om politisk demokrati var vel så viktig internt i arbeiderbevegelsens organisasjoner som den var blant etablerte liberale og konservative partier. Og det er hos sosialdemokratiets sentrale grunnleggere (som Eduard Bernstein og Karl Kautsky, litt senere Martin Tranmæl) at vi finner lovtaler til det liberale demokratiet som går John Stuart Mill en høy gang.

Konklusjon? Sosialdemokratiet er den moderne versjonen av de liberale ideene om frihet, likhet og brorskap. Fordi ideene omfatter alle; ikke bare menn, ikke bare de med eiendom og formue, ikke bare de yrkesaktive, ikke bare de som tror og mener det samme som oss, men alle. Liberale snirkelargumenter om hvem som er "verdige" eller "uverdige" ble blåst bort med vinden, knuten ble kuttet over.

Etter den tid sluttet Venstre å være landets største parti. Never to return.

Hvor er vi nå? Er vi klare for å ta disse verdiene med oss videre inn i en globalisert verden, der millioner av mennesker leter etter muligheter for seg og sine? Er vi klare for et kulturelt fellesskap, der vi henter det beste fra hverandre? Og - for de som er opptatt av tradisjon og historie - ser vi klart nok sammenhengen mellom våre egne ambisjoner og ambisjonen til de som har kommet for å arbeide sammen med oss?

Ser vi mest på hva vi kan rote til sammen, eller ser vi mest på de mulighetene vi kan skape? Jeg synes Såheim/Brekke/Clemet gir oss mye å tenke på.

Og så kom jeg i tanker om et foredrag som Jens Stoltenberg leverte for noen år siden, og som nettopp handler om verdier. Jeg synes det var greit å lese det om igjen.