Fra G20 til G2

På tegningen ser vi Baron Karl Friedrich Hieronymous von Munchhausen (1720-97) i det han løfter både seg selv og hesten opp av vannet. Som vi ser gjør han det ved å dra seg selv, og hesten, opp etter håret. Det er ikke kjent om andre har vært i stand til å foreta et slikt løft, men det er nok mange som har forsøkt - i alle fall i overført betydning.

Man skulle tro at dette var en vanskelig - for ikke å si umulig - øvelse. Selv med en uvanlig sterk høyrearm (i dette tilfellet) strider det mot både hverdagens erfaring og fysikkens lover at et slikt løft kan finne sted. I alle fall for andre enn Baronen - som hadde en hel rekke andre fantastiske bedrifter på samvittigheten.

Hva skal vi da si om budsjettforslaget til president Obama? Det er fortsatt debatt om årsakene til finanskrisen, men det er liten uenighet om i alle fall disse elementene: I lang tid har amerikanerne hatt et forbruk som har vært ute av balanse med sparingen i landet. I lang tid har USA bygget opp et rekordstort handelsunderskudd. Og i flere år har de amerikanske statsfinansene gått med rekordstore underskudd. Disse tre elementene

• for høyt forbruk, og for lite sparing
• for mye import, og for lite eksport
• for store offentlige utgifter, og for små skatteinntekter

burde i alle fall gi en viss indikasjon om hvilken vei den økonomiske politikken burde gå. Mer sparing, lavere forbruk. Mindre import, mer eksport. Høyere skatter eller reduserte offentlige utgifter.

Hvis en del av problemet er at forbruket har vært for høyt, er det vanskelig å tro at løsningen ligger i å forbruke enda mer. Hvis en annen del av problemet er at statens underskudd er for stort er det vanskelig å se at løsningen ligger i å gjøre det enda større. Men det er faktisk hva president Obama legger opp til. Budsjettet vil stimulere forbruket, redusere sparingen og øke budsjettunderskuddet til nok en verdensrekord.

Denne politikken kan på enkelte måter sammenlignes med å dra seg selv opp etter håret. I alle fall er det snakk om å bruke uvanlig sterke virkemidler for å opprettholde etterspørselen og aktiviteten i økonomien. Og det er i høyeste grad et risikoprosjekt. For å lykkes må Obama ikke bare greie å stanse nedgangen, han må samtidig få til en enorm restrukturering av den amerikanske økonomien slik at det etterhvert blir mulig å løse både problemet med handelsbalansen og statsfinansene. På ett eller annet tidspunkt må amerikanerne begynne å spare mer, betale mer skatt og produsere flere varer og tjenester som resten av verden vil kjøpe. En slik omstilling er ikke helt umulig, men det er mye som skal lykkes på en gang dersom Obama skal komme noen lunde i mål før neste presidentvalg.

En gang i tiden hadde USA styrke til å påvirke økonomien i hele verden. I en viss forstand gjelder dette fortsatt, men forholdene har forandret seg. Illustrasjonen over viser hvordan den vedtatte "pakken" for å rydde opp i amerikanske finansinstitusjoner er sammensatt (den er hentet fra BBC). Den beløper seg til ufattelige 8,5 trilliarder dollar, altså 8.500.000.000.000 dollar, hvis jeg har greid å få med meg alle nullene. Av dette går mesteparten med til garantier slik at bankene igjen tør å låne ut penger. Noe går direkte til nye utlån fra statsbanken. Og noe går med til å kjøpe opp "dårlige" lån, slik at de kan "nulles ut" av bøkene til banker og andre finansinstitusjoner.

USA's bruttonasjonalprodukt (BNP) - eller verdien av alt som produseres av varer og tjenester i løpet av ett år - er om lag 14 trilliarder dollar. Hvilket betyr at USA setter inn om lag en "halv årslønn" i denne redningsoperasjonen. Det er forferdelig mye penger, særlig med tanke på at operasjonen kanskje ikke lykkes. Det blir litt som å bestemme seg for å bruke en hel årslønn i løpet av et halvt år og likevel håpe at det er noe igjen til neste jul. Men ikke helt: Å stille en garanti er ikke det samme som faktisk å bruke penger, det er ment som en sikkerhet i tilfelle alt går galt - og vi kan fremdeles ha tro på at det ikke vil skje.

Likevel er dette et enormt veddemål. For de historisk interesserte viser jeg til den aller minste av de fem sirklene i figuren. Den viser (inflasjonsjustert) omfanget av den berømte Marshall-hjelpen som USA bidro med til Europa i forbindelse med gjenreisingen etter andre verdenskrig. Sannelig har tidene forandret seg!

Hvilket bringer meg til overskriften - reduksjonen fra G20 til G2. For til syvende og sist er det ikke mulig for USA å trekke seg ut av denne krisen utelukkende ved egen hjelp. Det er nytt. I de årene USA har dyrket forbruk og utgifter er det andre land som har dyrket sparing og nasjonal nøysomhet. Fremst blant disse er Kina, men det gjelder også store eksportører av begrensede naturressurser som Russland, enkelte land i Midt-Østen og (ja, også) Norge. I mangel av andre solide spareobjekter har pengene fra disse landene havnet rett inn i det som tross alt er verdens største økonomi, nemlig USA. Der har pengene blitt "rota bort", som vi sier, og dermed har vi fått en krise som omfatter mer eller mindre hele verden.

Bak hvert et overtrukket amerikansk kredittkort ligger det derfor en innsats av ufrivillig sparing hos en kinesisk eller russisk arbeider. Og det er den virkelige ubalansen som må løses. Første par ut er nettopp USA og Kina. Mens amerikanerne har brukt mer enn de hadde råd til, har kineserne brukt mye mindre. Gjennom en rigid pengepolitikk og et gjennomkontrollert finansvesen har Kina i virkeligheten latt bønder, fiskere, offentlig ansatte og små- og mellomstore bedrifter subsidiere de store eksportforetakene i landet. Kinas vekstmodell har vært basert på eksport og finansiell sparing, på bekostning av store behov for hus, skoler, veier, flyplasser, utdanning, sykehus og annen innenlandsk produksjon. Modellen har skapt groteske forskjeller i inntekt og levekår, både mellom by og land, men også innenfor hver av de mange storbyene i landet.

Kina har opplevd at nasjonaløkonomisk styrke (i betydningen store finansielle reserver) også gir realpolitisk styrke - ikke minst vis a vis USA, den største handelspartneren og fortsatt verdens eneste supermakt. Men nå har tiden kommet for at det kommunistiske lederskapet må se seg om etter en annen vekstmodell: Motparten, USA, er ikke bare blakk, men blakk hinsides alle historiske proporsjoner. Vekstmodellen har brutt sammen. Kina bør derfor stanse det kredittkortet som USA har kunnet trekke på i mange år, og heller satse på å bruke noe mer av pengene hjemme. Det er nok å bruke penger på: Å heve levestandarden på landsbygda, rydde opp i byslummen, skape en bedre infrastruktur for samferdsel, bekjempe miljøskader og utslipp, sikre utdanning og gode helsetilbud over hele landet - for å nevne noe.

Motsatt er det ingen vei utenom for USA. Over tid må forholdet mellom forbruk og sparing endres. Det kommer en tid for å betale mer skatt og å sikre offentlige finanser. Det kommer en tid for å investere mer i utdanning for alle, i forskning, i infrastruktur og i framtidens energisystemer. Det kommer en tid der USA må bli en netto leverandør av varer og tjenester som verden faktisk vil ha - og vil betale for. Den tiden der resten av verden er villig til å akseptere at USA er forbruker, mens alle andre bare ser på, den tiden er nå over.

Altså må det bli "tango for to:" Kinesisk opera med amerikansk jazz. På en eller annen måte må disse to landene finne ut av hva de vil med hverandre. Og hva de finner ut er mye viktigere for økonomien i verden enn hva de 18 øvrige deltakerne måtte mene. De er - for alle praktiske formål - veggpryd. Men, for all del, de kan jo danse med hverandre i steden for å sture på hver sin krakk...