En tapersak

Så er det opplest og vedtatt: Sylvia Brustad er den store dusten i Aker- saken. Mediene har sagt sitt, overskriftene er satt i fete typer og kommentatorene er samstemte. Det samme er opposisjonen, uten at det overrasker det minste.

Nåja. Jeg er ikke fullt så sikker på at det bare finnes en taper i denne saken. Når noen sier at Røkke gjorde ”knockout” på Brustad må jeg nesten smile litt i skjegget, for fullt så enkel er denne saken virkelig ikke.

Vi har nå fått tre uavhengige verdivurderinger av de selskapene som Aker solgte til Aker Solutions. To av vurderingene sier at prisen var ”rimelig,” en av vurderingene sier at den var satt mer enn en halv milliard kroner for høyt. Hvem som har rett får vi aldri vite. Men spennet i verdivurderingene indikerer i alle fall at det var riktig å få enda en ”second opinion” når det gjelder selve verdifastsettelsen. Det hadde aldri skjedd uten at saken fikk medieoppmerksomhet, og at staten – ved statsråden – reagerte.

Neste punkt gjelder prosessen. Nå kommer saken opp til generalforsamlingen i Aker Solutions, der den etter Regjeringens mening alltid har hørt hjemme. Fordi staten allerede har sagt at den vil stemme for kjøpet kan dette virke som et slag i lufta. Men det er viktig av – i alle fall - tre grunner: Det er i samsvar med intensjonene i aksjonæravtalen, det gir flertallet av eierne i Aker Solutions en mulighet til si sin mening om kjøpet og det etablerer en standard for hvordan denne typen saker skal behandles for framtiden.

Sylvia Brustad må likevel betale en politisk pris. Vi har lest og hørt om sakspapirer som sendes via e-post dagen før viktige møter, om sms-meldinger med uklar tolkning og om folk som snakker sammen på gangen - åpenbart uten å forstå hverandre eller huske hva som ble sagt. Vi har ikke akkurat blitt overbevist om at statens milliardinnskudd i Aker Holding har blitt ivaretatt på beste måte. Her ligger det mye læring, ikke minst dersom ambisjonen fortsatt er at staten skal være en betydelig ”profesjonell og langsiktig eier” i konkurranseutsatt virksomhet.

Å erklære Røkke og Aker som seierherre er likevel å gå for langt. For denne saken viser etter min mening mer enn noe annet at systemet til Røkke aldri forstod hva det vil si å ha staten som medeier. Mer enn det: Den usympatiske oppførselen til Kjell Inge Røkke – etter flere dager der han måtte hatt god tid til å tenke seg om – var en demonstrasjon i politisk amatørskap og pinlig selvmedlidenhet uten sidestykke i norsk næringslivshistorie. Jeg er sikker på at Røkke holder seg med de best betalte medierådgiverne i landet. De burde få sparken alle sammen. For i virkeligheten kan han ha gjort seg selv umulig som strategisk partner for all framtid. Det kan vise seg å bli en høy pris å betale, selv for en ”knockout.”

Røkke begikk den kardinalfeilen at han blandet sammen staten med statsråden. Det er – mildt sagt – forbausende. En statsråd kan være sterk eller svak, og snakke den ene eller andre dialekten. Men i forhold til eierskap representerer statsråden mye mer enn seg selv; hun representerer selve staten. Slik er vårt system.

Aker og Røkke må ha hatt svært naive forestillinger om hva det vil si å eie en virksomhet sammen med staten, og spesielt med staten som minoritetseier. Men enhver politisk amatør vil kunne regne ut at SV+SP+Ap+FrP er en skjør allianse, særlig når motposten –V+KrF+H – er prinsipielle motstandere av det statlige eierskapet i Aker Holding. En kritisk presse vil alltid lete etter feil og svakheter i utøvelsen av det statlige eierskapet. At man da ikke orket å gå en ekstra runde via generalforsamlingen i Aker Solutions, men heller valgte å kjøre saken ”enkelt og greit” gjennom en datter, forteller alt om at Røkkes system ikke hadde forstått hvem de hadde tatt ombord.

Det var ikke Sylvia Brustad eller Dag Terje Andersen; - det var staten.

Av hensyn til alle de arbeidsplassene som er involvert, håper jeg det er mulig å legge denne støyen til side så raskt som mulig. Aker Solutions er et viktig selskap for Norge.

Og da er vi tilbake ved utgangspunktet: For min del mener jeg at staten både kan – og bør – eie næringsvirksomhet i Norge. I en globalisert verden er spørsmålet om nasjonalt eierskap viktig, særlig for en åpen – og liten – økonomi som den norske. Aker Holding ble etablert med det enkle formålet å sikre at en av de viktigste leverandørbedriftene til norsk sokkel fortsatt skulle eies av norske eiere, ha Norge som hovedkontor og drive industriell utvikling med Norge som base.

Alt dette kan begrunne statlig eierskap, eller medeierskap. I gitte situasjoner. Under gitte betingelser. Og med et presist formål. Det Aker-saken lærer oss er at det ikke uten videre er enkelt for staten å være eier; det kreves et nivå av ryddighet og profesjonell oppfølging som går forbi det man kan få til via en mobiltelefon. Men den lærer oss også at det å ha staten som medeier fordrer en helt annen type politisk følsomhet enn det Aker-systemet og Kjell Inge Røkke har demonstrert så langt.

Derfor ser jeg ingen ”knockout” eller seierherre i denne saken. Derimot ser jeg mange læringspunkter for alle involverte parter. Og i mine øyne har Sylvia Brustad forsvart fellesskapets interesser både aggressivt og godt. At hun nå kritiseres for både å ha vært for tøff i språkbruken i den første fasen og for ettergivende mot slutten gir bare støtte til den evige lærdommen fra Mester Ibsen: ”Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres!”