Høyres krise

Av flere grunner husker jeg valget i 2001 spesielt godt. Det endte med en solid framgang for Høyre, mens Arbeiderpartiet gjorde et så dårlig valg at de fleste som var med i valgkampen fortsatt bare har mest lyst til å glemme hele greia.

Blant flere eksperter var konklusjonen i 2001 at partimønsteret trolig var endret for alltid, og at Arbeiderpartiet fra nå av bare ville være et mellomstort parti, på linje med andre mellomstore partier i landet. Etter en tid ble jeg selv invitert av tidsskriftet Horisont (utgitt av NHO) til å skrive en artikkel, der temaet var om sosialdemokratiet i det hele tatt hadde noen framtid i Norge!

Det var selvsagt en haug med teorier og forklaringer om hvorfor det gikk så dårlig; noen av dem mer treffsikre enn andre - etter min mening. Men ettersom politikk ikke er noen eksakt vitenskap er det alltid plass til et mangfold av oppfatninger når det gjelder slike spørsmål.

Valgresultatet var naturligvis til stor glede for Høyre, og det var nok mange i den leiren som gledet seg minst like mye over Arbeiderpartiets tilbakegang som over egen framgang. Men slik er også politikken. Tilbakegang for motstanderne er på en måte alltid en god nyhet i seg selv.

Går vi til dagens situasjon må jeg likevel innrømme at jeg ikke greier å glede meg så mye over Høyres problemer. Det er ikke først og fremst av kjærlighet til Høyre, men av bekymring over det jeg tror er årsaken til problemene. Den årsaken har ett navn: Fremskrittspartiet.

Misforstå meg rett: Jeg ønsker flertall for dagens Regjering og et best mulig resultat for Arbeiderpartiet. Likevel: Hvis vi ser på styrkeforholdet mellom de to høyrepartiene hadde jeg mer enn gjerne sett at det var Høyre som var dobbelt så stort som Fremskrittspartiet, og ikke motsatt. Bare det faktum at Fremskrittspartiet er så mye større enn Høyre - ja, at det er så stort som det er på målingene i det hele tatt - er helt galt, ikke bare for Høyre, men i grunnen for oss alle.

Høyre befinner seg i en forferdelig skvis: På den ene siden har partiet potensielle partnere som de ønsker å danne regjering med, og på den andre siden et kjempestort Fremskrittsparti som det ikke lenger kan overse. Lenge trodde vi at hovedproblemet var at Høyre ikke fikk Venstre og KrF med på en tilnærming til Fremskrittspartiet. Men sommerens debatt om Høyres identitet viser at problemet strengt tatt er mye større og dypere, for det viser seg mer og mer at Høyre er temmelig uenig med seg selv.

Debatten i Dagens Næringsliv har avslørt hvor sammensatt Høyre egentlig er. Merkelappen "konservativ" er åpenbart minst like upresis som merkelappene "sosialdemokrat" eller "liberal." Her finnes alt fra næringslivsliberalister som gjerne hopper til køys med Fremskrittspartiet så snart som råd, til langt mer moderate og sentrumsorienterte krefter som ser Fremskrittspartiet for hva det - etter min mening - egentlig er: Et sammensurium av populisme, utspillspolitikk, løftepolitikk og fremmedfiendtlighet. Et parti som kan tenkes å mene nesten hva det skulle være, bortsett fra at de alltid mener staten bør bruke mest mulig penger på populære tiltak og at mennesker med bakgrunn fra andre land representerer et stort samfunnsproblem.

Det landsmøtet som skulle bringe avklaring i Høyres forhold til Fremskrittspartiet viste seg snarere å bli starten på en viktig debatt for partiet. Er det overhodet mulig for et parti av Høyres type å holde seg med et parti av Fremskrittspartiets type som regjeringspartner? Rett nok husker jeg godt Høyres løsslupne overbudspolitikk som opposisjonsparti på 1990-tallet. Men det var den gang, i en annen situasjon, og de var slett ikke alene om det. Derfor kan jeg ikke skjønne annet enn at svaret må bli "nei." Og grunnen er at jeg ikke greier å se hvor framtiden for Høyre ville ligge i en slik allianse - med et dobbelt så stort Fremskrittsparti og uten partnerne i sentrum.

Selv om tanken skulle være at Høyre i regjering ville "moderere" de verste sidene ved Fremskrittspartiet, er det vanskelig å se at denne alliansen ville hatt mer enn en vinner, - og det ville ikke være Høyre. Å se Erna Solberg spille rollen som tante Sofie fra et soleklart mindretall i regjering med Fremskrittspartiet ville neppe bli noe vakkert syn, og heller ikke et syn som stimulerte Høyres potensielle velgere.

Det tragiske for Høyre nå er at avklaringen under landsmøtet aldri kom. For sannheten er at i mange og viktige spørsmål er Høyre i bunn og grunn helt uenige med Fremskrittspartiet - ikke minst når det gjelder økonomisk politikk og i synet på Norges internasjonale forpliktelser. Pluss en lang liste med andre "utspillssaker" som nettopp er Fremskrittspartiets varemerke. At Høyre er uenige med Fremskrittspartiet i slike spørsmål er bra for landet, men akkurat nå ikke så bra for Høyre, noe engasjementet i den pågående debatten viser. Og derfor ser Høyres valgkamp ut til å bli usedvanlig krevende, lenge før den har startet for alvor.