Iran - er det alvor nå?

Jeg må innrømme at jeg inntil i dag har vært nokså sikker på at Øverste leder i Iran, ayatolla Ali Khamenei, og den "gjenvalgte" presidenten Mahmoud Ahmadinejad, ville greie å fendre av konfliktene etter det skandaløse presidentvalget i juni.

Men i dag skjedde det noe nytt, nemlig at Ali Akbar Rafsanjani brukte Fredagsbønnen i Teheran til nærmest åpent å utfordre Lederen. Han ba om frihet for pressen til å rapportere, han ba om en helt åpen debatt og fri gjennomgang av valget i juni, han ba om at alle arresterte protestanter etter urolighetene skulle settes fri. Og han gjorde det med opposisjonslederen Mir Hossein Mousavi til stede.

En slik splittelse i det religiøse lederskapet i Iran har vi aldri sett før, så vi snakker uansett om nye helt nytt. Og det interessante er nettopp alliansen mellom Rafsanjani (leder av Ekspertrådet og Gjennomføringsrådet) og den fremste opposisjonskandidaten under valgene, Mir Hossein Mousavi. De har nemlig ikke alltid vært venner. I sin tid, da Rafsanjani ble president i 1989, forsvant Mousavi ut av iransk politikk. De to var uenige om hvorvidt Iran skulle akseptere hjelp fra vestlige land til rekonstruksjon etter krigen med Irak (Rafsanjani var for, Mousavi var mot). Den nye, reviderte konstitusjonen i Iran fra samme år fjernet stillingen som statsminister (en posisjon Mousavi hadde fra 1981 til 1989). Etter den tid gikk Mousavi mer eller mindre i ”politisk eksil,” han gikk tilbake til jobben med å undervise i islamsk arkitektur og ble etter hvert også leder av Det iranske kunstakademiet.

I sin tid var Mousavi heller ingen favoritt for Øverste leder Khamenei. Da Khamenei var president (som han var før han ble Leder) ønsket han seg en annen statsminister enn Mousavi, men ble nedstemt i parlamentet. Oppfatningen var den gangen, i 1981, at Mousavi tilhørte ”venstresiden” i Iran, mens Khamenei var (og er) konservativ.

Slike merkelapper er imidlertid bare delvis dekkende. Mousavi høstet anerkjennelse for måten han ledet landet på under krigen, og for hvordan han sørget for en relativt rettferdig fordeling av goder og byrder i krigsårene. Etter krigen motsatte han seg sterkt vestlig bistand til rekonstruksjon, og slik sett var vel Rafsanjani en mer pragmatisk politiker – også når det gjaldt behovet for reformer av krigsøkonomien.

Det som er interessant nå er at Mousavi og Rafsanjani ser ut til å ha ”funnet hverandre” i synet på behovet for økonomiske reformer. Sannheten er at iransk økonomi er veldig oljedrevet, at alle beslutningssystemer er byråkratiske, tungrodde og delvis korrupte, at arbeidsløsheten er svært høy og at de iranske statsfinansene er helt avhengige av høye oljepriser. Innovasjonstakten er liten, det skapes altfor få nye arbeidsplasser og de lønnsomme industriene som tross alt finnes er på en eller annen måte i hendene på det religiøse lederskapet og deres allierte. Det er skyhøy arbeidsløshet blant unge iranere.

Et hovedpoeng i valgkampen til Mousavi var å gjøre noe med dette, og han var særlig kritisk til den økonomiske populismen til sittende president Ahmadinejad – en politikk som langt fra har innfridd forventningene, til tross for en periode med rekordhøye oljepriser. Mousavi snakket om økt privatisering og mindre statlig regulering, men også om behovet for å åpne opp hele det sivile samfunnet, med en fri presse, uavhengige TV-stasjoner og mindre makt til de religiøse organene – ikke minst det ”religiøse politiet” som under Ahmadinejad har fått økt mulighet til å herse med folk (sammenlignet med perioden under forrige president, Khatami). Han kritiserte Ahmadinejad for hans groteske uttalelser om holocaust, og han åpnet for en helt annen relasjon mellom Iran og resten av verden, samtidig som han fullt ut støttet Irans kjernekraftprogram.

Hvilke deler av dette budskapet – det økonomiske eller det om økt åpenhet og redusert religiøs kontroll – som fenger tilhengerne hans mest er ikke godt å si. Det kan være begge deler, men for min del tipper jeg mest det siste. Økonomiske reformer i Iran er nødt til å bli smertefulle. Her finnes enorme subsidier av energi (som bensin og elektrisitet), og av matvarer (som brød), i tillegg til at det eksisterer sterke avhengigheter i den ”uformelle” delen av økonomien – den som er under kontroll av ayatollaene og de mange ”religiøse stiftelsene” som ble etablert etter revolusjonen. Å rydde opp i alt dette blir en svært vanskelig, men helt nødvendig jobb. Og enkelt sagt står alliansen Khamenei/Ahmadinejad for at denne jobben skal utsettes så lenge som mulig, mens alliansen Rafsanjani/Mousavi trolig har innsett at det ikke lenger er noen vei forbi, dersom Den islamske iranske republikken skal overleve.

For til syvende og sist er det dette det handler om. Politisk retorikk i Iran skjer hele tiden innenfor den rammen som revolusjonen i 1979 skapte. Ingen, selv i dag, tør åpent å utfordre arven fra Imam Khomeini, som fortsatt er ”landsfader” på et nivå som bare kan sammenlignes med Mustafa Kemal Atatürk i Tyrkia (selv om de to representerte totalt forskjellige samfunnsmodeller). Spørsmålet, sett utenfra, er derfor om Mousavi og Rafsanjani vil greie å tvinge fram nødvendige reformer – enten ved at det smertefulle presidentvalget kommer til en helt ny avklaring eller ved at de taper på kort sikt, samtidig som Øverste leder foretar en kraftig revurdering av sin politikk og dermed indirekte gir konsesjoner til opposisjonen på litt lengre sikt.

Mens dette skrives fylles nettet av bilder og videoer fra dagens konfrontasjoner i Teheran (se for eksempel BBC), samtidig som hjemmesiden til Mousavi er nede for telling. Imidlertid er Mousavi både på Facebook og Twitter, så Iran er akkurat nå stjerneeksempelet på hvordan et autoritært regime kjemper en håpløs kamp med å kontrollere informasjonsflyten med dagens teknologi.

Men Øverste leder kontrollerer fortsatt nesten all fysisk makt i Iran, og det er altfor tidlig å spå om hva det endelige utfallet av denne konfrontasjonen vil bli. Det nye i dagens situasjon er at det er en full og åpen splittelse i det lederskapet som overtok etter Khomeini. Etter 30 år er den islamske revolusjonen satt på sin alvorligste prøve, fordi det nå er noen av revolusjonens egne ledere som går til åpen konflikt. Ikke bare Rafsanjani og Mousavi, men også andre religiøse ledere med sterk innflytelse (bl.a. fra presteskolene i Qom).

For bare noen dager siden var jeg temmelig sikker på at de aldri ville lykkes. I dag er jeg bare sikker på en ting: Forandringene i Iran kommer til å skje raskere enn de fleste av oss har trodd, og det kommer til å få store konsekvenser; - ikke bare i regionen, men også geopolitisk. Så viktig er Iran.