Målet må være flertall!

Som vanlig før et stortingsvalg kommer debatten om ”Plan B” nesten like raskt som ”Plan A” er lagt fram. Politikkens mange kloke hoder bruker da mye tid på alle spørsmål av typen ”hva om?” Hva om Regjeringen ikke får flertall? Hva om noen av partiene faller under sperregrensen? Hva om det blir borgerlig flertall, men at Høyre samtidig blir altfor lite i forhold til Fremskrittspartiet?

Debatten om ”hva om” kan være spennende. Det er noe med ”Plan B” som alltid er forlokkende; den er liksom litt hemmelig, den krever tenkning forbi den offisielle politikken, vi tvinges til å resonnere flere skritt framover, og vi må spekulere i hva sentrale aktører vil gjøre i gitte situasjoner. Slikt blir det mye innsiktsfull spekulasjon av. Men kanskje ikke så mye mer.

Ett spørsmål som er reist fra flere kanter er om ikke landet hadde vært best tjent med en ny regjering bare fra Arbeiderpartiet – m.a.o. en ny mindretallsregjering. Spekulasjonene går da på hvordan en slik regjering ville kunne klare seg i et nytt Storting, sammensatt på den ene eller andre måten. Hvordan vil den etablere nødvendige flertall på ulike politikkområder? Vil vi få mer politikk av den typen ”vi sosialdemokrater” liker, eller ville regjeringen selv havne som offer – i en skvis mellom skiftende flertall? Dette er det selvsagt helt umulig å si noe sikkert om, og derfor er jordsmonnet så godt for spekulasjoner og teorier om hvordan ”Plan B” egentlig ser ut.

Det høres sikkert banalt ut, men det kan være grunn til å minne om at stortingsvalg faktisk handler om å etablere et politisk flertall, et demokratisk mandat for styring av landet de neste fire årene. I Norge har vi etter hvert blitt så vant med mindretallsregjeringer at denne tanken nesten ble borte. Før valg var det nesten utelukkende spekulasjoner om hvilken mindretallsregjering landet skulle få. Helt til 2005, da det lykkes for Ap, SV og Sp å etablere flertall sammen. Til manges store overraskelse – min inkludert – har regjeringen maktet å sitte perioden ut. Og ikke bare det: Erfaringene fra samarbeidet har gjort at samtlige tre partier sier at de er klar for en ny runde.

En slik mulighet er faktisk innenfor rekkevidde, og slik det ser ut i dag er fortsatt samarbeid mellom de tre partiene det eneste regjeringsalternativet vi kjenner. For på motsatt side – hos opposisjonen – er det helt uklart hva alternativene er, og slik vil det trolig være helt fram til valgdagen. Det eneste vi kan si om opposisjonen er at den dominerende kraften på den siden etter valget mest sannsynlig vil hete Fremskrittspartiet.

For alle som lengter tilbake til en ren Arbeiderpartiregjering burde det være nok å minne om perioden på 1990-tallet, som etter hvert utviklet seg til en permanent krisetilstand og der ulike regjeringer måtte slite seg fram fra budsjett til budsjett, og med like stor dramatikk ved de halvårlige revideringene. En skal være svært glad i hyppige politiske kriser, taktikkeri, og i overbudspolitikk fra opposisjonen, for å mene at dette var en bedre situasjon enn den vi har hatt de fire siste årene.

Det ligger i sakens natur at når en regjering har flertall på Stortinget flyttes mer politisk makt over til Regjeringen (så lenge den greier å holde seg inne med sitt eget parlamentariske grunnlag). Da blir det kanskje mindre spennende å sitte på Stortinget, og det blir mindre krisestoff for mediene å boltre seg i. Synd for dem, kanskje. Men er det også synd for landet? Det har jeg store problemer med å se. Det er viktig for et demokrati at det utøvende nivået (regjeringen) kan operere med en viss autoritet. Med den rød-grønne flertallsregjeringen er ballen – og mulighetene for forandring – spilt tilbake til velgerne, der den hører hjemme. Og de feller sin dom gjennom valg, slik seg hør og bør.

Regjeringen har gjort en bedre jobb enn mange trodde var mulig, til glede for mange og til stor irritasjon for andre. SV har vist seg som et konstruktivt regjeringsparti, med vilje til å ta ansvar også i saker der de selv hadde ønsket seg andre løsninger. De ble slett ingen løs kanon på dekk, men har isteden mottatt sin skjerv med riper og sår, noe som hører med til regjeringsansvaret og som sikkert ikke har vært noen hyggelig erfaring, isolert sett.

Sp hadde alt før 2005 definert seg vekk fra det gamle terrenget som ble kalt ”sentrum i norsk politikk” og som under Bondevik II mer og mer artet seg som en ny høyreside, under konstant press fra en enda sterkere høyreside gjennom Fremskrittspartiet. I nasjonal politikk, og i mye av den internasjonale, har det vist seg å være tilstrekkelig enighet mellom de tre partiene til å sikre flertallet perioden ut.

Det er ingen liten bedrift, og det kommer uansett til å få varige virkninger på norsk politikk. Ikke bare ved at SV kom inn i regjeringen, og dermed tok skrittet fullt ut som det reformistiske partiet det allerede hadde vært i en lang stund. Men først og fremst fordi Arbeiderpartiet nå har demonstrert solid evne til å samarbeide med andre partier i regjering. Det har forandret noen grunnleggende spilleregler i norsk politikk, ikke minst ved at myten om at Arbeiderpartiet alltid var ”dømt” til å regjere alene nå er knust.

Det mener jeg er bra, ikke bare for Arbeiderpartiet, men også for landet. For partiet betyr det en vesentlig større handlefrihet når det gjelder å skape grunnlag for regjeringsansvar. En barriere er brutt, og erfaringene er gode. For landet betyr det at en viktig brikke for å sikre mulig flertallsstyring er på plass. Den neste store brikken – i alle fall i dagens situasjon – er for de borgerlige å finne ut av hva i all verden de skal gjøre med Fremskrittspartiet. De siste dagenes utspill fra den kanten, bl.a. om asylmottak i Afrika, gjør jo ikke den jobben enklere. Men dette er selvfølgelig et problem som opposisjonen har full eiendomsrett til.

For min del tror jeg lite på teorien om at de som stemmer Arbeiderpartiet vil få mer ”igjen” for stemmen sin dersom regjeringspartiene taper flertallet og det eventuelt skulle ende opp med en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet fordi de borgerlige ikke greier å samarbeide. Da ville vi for det første hatt et borgerlig flertall på Stortinget, og SV og Sp ville hver for seg føle en langt mindre forpliktelse til å hjelpe regjeringen med å få saker igjennom på Stortinget (selv i saker der enigheten er nokså stor). Alle flertall ville uansett kreve samarbeid med ett eller flere av de partiene som i dag er i opposisjon, enten i tillegg til, eller istedenfor, støtte fra de nåværende regjeringspartnerne.

Å vurdere en slik situasjon som ”bedre” enn å vinne et fortsatt flertall sammen med de partiene som Arbeiderpartiet har samarbeidet med gjennom fire år, måtte enten skyldes at samarbeidet i virkeligheten var forferdelig dårlig eller at det dukket opp en sak som gjorde samarbeidet umulig. For min del har jeg ikke sett noe til noen av delene.

Dermed er vi tilbake til ”Plan A”, som rett og slett er å vinne et nytt flertall og en ny regjering med Arbeiderpartiet i en sterk posisjon. En slik seier er fullt mulig, men den er selvsagt ikke gitt på forhånd. Skjebnen til Regjeringen er nå i hendene til velgerne, og for min del greier jeg ikke å se en eneste ”Plan B” som ville gitt et bedre resultat for landet – eller Arbeiderpartiet – enn en ny rød-grønn valgseier.