Iran - systemet slår sprekker

Mens Trond Ali Lindstad skriver i Dagsavisen at presidenten i Iran trolig representerer flertallet av folket tross alt, mener Venstre at Norge ikke bør anerkjenne den gjenvalgte presidenten i det hele tatt.

Til det første er det å si at ingen kan vite hvem som fikk flertall under presidentvalget. Det eneste som er rimelig sikkert er at det offisielle resultatet bygger på juks, og at oppslutningen om Mir Hossein Mousavi trolig er langt større enn det tallene viser. Det betyr ikke at Mahmoud Ahmadinejad ikke har støtte, og Lindstad har trolig rett i at denne støtten er betydelig større rundt omkring i landet enn i de store byene - Teheran spesielt. Det er store forskjeller mellom sentrum og periferi i Iran, og jevnt over er nok landsbygda mer konservativ og mindre orientert mot reformer enn byene.

Men viktigere er det at et begrep som "legitim" - i noen demokratisk tolkning av begrepet - er svært vanskelig å bruke på et teokratisk styre som Iran. Valgene er i utgangspunktet ikke frie. Alle kandidater skal godkjennes av de religiøse myndighetene, og disse er i seg selv organisert i en "lukket sirkel" - de rekrutterer sine egne medlemmer og har full kontroll med både mediene og med voldsapparatet. Det har vi ikke minst sett etter det mislykkede presidentvalget i juni.

Den islamske iranske republikken er en spesiell konstruksjon, og det har den vært helt siden revolusjonen i 1979. Derfor blir det også litt vanskelig å forstå at Venstre nå plutselig har kommet til at regimet ikke bør anerkjennes. Ahmadinejad er valgt under akkurat de samme formelle rammene som Mohammad Khatami i sin tid ble det, - forskjellen er at Khatami trolig hadde flertallet bak seg (begge ganger) - og at det derfor ikke var nødvendig med juks, og heller ikke nødvendig å arrestere tusenvis av demonstranter etter valget. På den andre siden fikk Khatami utrettet svært lite. Alle reformer ble stanset av de religiøse institusjonene og derfor ble da også perioden hans sett på som litt av en skuffelse for opposisjonen i Iran.

Å anerkjenne et regime betyr lite mer enn å ta til etterretning at de faktisk sitter med makten. Og det gjør fortsatt Øverste Leder Ali Khamenei og president Ahmadinejad. Det er ingen grunn til å gratulere dem, tvert i mot. Og derfor mener jeg at de norske reaksjonene så langt har vært helt riktige. Norge har vært kritiske til gjennomføringen av valget, og det er ikke sendt noen hilsener til presidenten. Ingen kan være i tvil om hva Norge mener verken om regimet i Iran, om valget eller om demokratiets stilling i landet. Iran er ikke et demokrati, og det var landet heller ikke under den USA-støttede sjahen - da flere vestlige land, blant dem Norge, hadde et pinlig forhold til et regime som ble mer og mer autoritært.

Det var et overveldende flertall i Iran som gjorde revolusjon i 1979. I løpet av kort tid ble revolusjonen "satt i system" av Imam Khomeini, opposisjonen ble desimert, og presteskapet etablerte dagens maktorganer. Det vi ser nå er at revolusjonens krefter er i ferd med å ebbe ut. Helt nye generasjoner har kommet til, undertrykkelsen under sjahen tilhører historien, og selv ikke de patriotiske minnene fra den meningsløse krigen med Irak greier å skape nok energi til å holde systemet i gang. Den islamske republikken er i ferd med å miste kreftene, godt hjulpet av enorme sosiale og økonomiske problemer, korrupsjon, maktmisbruk og religiøs ensretting.

Men opposisjonen i Iran er langfra noen samlet politisk kraft med en felles visjon om hvilke endringer som er nødvendig. Alle ledende skikkelser i opposisjonen - inkludert Mir Hossein Mousavi og tidligere president Khatami - befinner seg "innenfor" systemet. De ønsker fortsatt prestestyre, men et annet prestestyre enn dagens. De ønsker en annen økonomisk politikk og flere individuelle friheter, men de vil ikke fjerne rollen som Øverste Leder eller nedlegge noen av de religiøse styringsorganene. De er, kort sagt, ikke demokrater i noen vestlig betydning av ordet, men er alle opptatt av at den islamske republikken skal overleve.

Så finnes det en annen opposisjon, som nettopp ønsker demokrati og innføring av en sekulær stat. Hvor stor denne opposisjonen er kan vi heller ikke vite, men den representerer neppe noe flertall i dagens situasjon, og den framstår heller ikke som spesielt samlet.

I tillegg til dette har vi sett klare tegn til splittelse innenfor det religøse lederskapet, - ikke bare mellom Øverste Leder og tidligere president Ali Akbar Rafsanjani, men også mellom ulike medlemmer av det mektige Vokterrådet og mellom Øverste Leder og enkelte av ayatollaene i den "religiøse hovedstaden" Qom. Øverste Leder har også gått ut mot sin egen president ved flere anledninger, så det er neppe noen tvil om at presteskapet akkurat nå virkelig sliter med å holde systemet samlet.

Når et slikt system først begynner å slå sprekker kan ting utvikle seg veldig raskt, og lederne kan fort miste kontrollen. Mange har vist til hvordan Sovjetunionen plutselig kollapset foran øynene på en forbauset verden. Kan noe lignende skje i Iran? Det er akkurat nå lite trolig, men det kan ikke helt utelukkes etter hvert som prosessen og splittelsen spiller seg ut - og i så fall er det enorme interesser som står på spill, gitt den svært viktige strategiske rollen Iran har i Midt-Østen. Et ustabilt Iran, med et minst like ustabilt Pakistan som nabo i øst, et Afhganistan i krig med seg selv, også som nabo i øst, og den "nye" og fortsatt svært sårbare republikken Irak som nabo i vest, er ikke akkurat noen vakker tanke.

Skulle opposisjonen i Iran greie å vinne fram er derfor viktig at den har en felles plan, og at stormaktene (ikke bare USA, men også Russland og Kina) greier å holde fingrene fra fatet. Men det tror jeg dessverre er litt for mye å håpe på. Derfor krysser jeg fingrene for alle demokratiske krefter i Iran. De har store oppgaver foran seg.