Norge som energinasjon

Troll er selve symbolet på Norges rolle som produsent av energi. Funnet av Troll gjorde det mulig å inngå en helt ny generasjon av avtaler om salg av naturgass fra Norge, - avtaler som også omfattet salg fra en rekke andre felt. Senere har teknologisk innovasjon, industriell standhaftighet og klok regulering også gjort feltet til en av de største oljeprodusentene på sokkelen. Troll har skapt enorme verdier for Norge, og vil fortsette å gjøre det i mange tiår framover.

I Norge er vi - naturlig nok - mest opptatt av hva Troll betyr for oss. Men norsk olje- og gassvirksomhet har også en annen side; nemlig den siden som importerer oljen og gassen fra Norge. For dem betyr vår oljevirksomhet en tryggere energiforsyning, mulighet til å hente energi fra flere kilder og - ikke minst - en mulighet til å gjøre egne energisystemer mer effektive og mer miljøvennlige, - først og fremst ved at gass erstatter olje og kull.

I dag representerer forsyning fra Norge om lag 14 prosent av EU-landenes import av olje og om lag 25 prosent av importen av gass. Vi kan kanskje tro at oljen forholdsvis lett kan erstattes med import fra andre land, men det er definitivt ikke tilfellet med gass. Derfor er det sterke fallet i norsk oljeproduksjon - og mulighetene for et fall i gassproduksjonen om ikke altfor mange år - noe som ikke bare bekymrer oljeselskapene og Finansdepartementet, men også de landene som trenger norsk energi for å holde hjulene i gang.

Klimautfordringen krever at disse landene - og Norge - reduserer sitt forbruk av fossile energibærere. Det er det ingen tvil om. Men det betyr ikke at de skal slutte med å bruke olje og gass. I flere tiår framover vil olje og gass fortsatt spille en stor rolle i energiforbruket i Europa, og det gjelder selv om vi satser enorme ressurser på å få fram ny, fornybar energi. I den norske debatten om ny oljeleting er dette perspektivet nesten fraværende. Hos SV heter det f.eks. at vi må produsere mindre olje og gass for å redde klimaet. Men klimaet reddes ikke ved at norsk produksjon går ned. Det er en total feilkobling, og det er oppsiktsvekkende at de som deltar i den offentlige debatten om dette slipper unna det åpenbare motspørsmålet: Hvor skal energien komme fra da?

For min del er jeg sterk tilhenger av økt satsing på fornybar energi, og jeg synes - ærlig talt - at klimapolitikken først og fremst preges av store løfter og langsiktige mål, men ingen vilje til å gjøre tøffe valg på kort sikt. Det kan sikkert virke "tøft" å si nei til oljeleting i Nord-Norge, men det har ingen store konsekvenser for dagens velgere og det bidrar ingenting til å løse klimaproblemet. Å bygge miljøtroverdighet på tiltak som ikke koster noe som helst for noen er, mildt sagt, lite imponerende.

Norsk oljeproduksjon faller av seg selv. Om noen år vil gassproduksjonen gjøre det samme. Er det bra? Etter min mening: Nei. Så lenge det skal brukes store mengder olje og gass er det viktig at den blir produsert og transportert så miljøvennlig og klimavennlig som mulig. Og her ligger norsk oljeindustri i en klasse helt for seg selv. Det er en feilslutning å tro at det hjelper klimaet om vi gjør fallet i norsk produksjon større enn nødvendig, hvis vi ikke samtidig sørger for at etterspørselen etter olje og gass går ned i de landene som i dag henter mye energi fra Norge.

Og da er vi midt inne i klimapolitikken. Politikernes hovedproblem er da at ballen ligger på deres banehalvdel, og ikke hos oljeselskapene. For å redusere etterspørselen etter olje, kull og gass er det helt nødvendig at utslipp av klimagasser koster mer. Mye mer. Men det er bare politikerne som kan fatte slike beslutninger, og i alle fall ikke oljeselskapene. Akkurat nå er vi i den merkelige situasjonen at de aller fleste oljeselskaper faktisk støtter tanken om høyere avgifter på utslipp, mens politikerne ikke tør å fatte de nødvendige beslutningene - verken på hjemmebane eller internasjonalt. Industrien er vant til å måtte tilpasse seg nye betingelser, også når det gjelder avgifter og skatt. Men så lenge beslutningene uteblir vil det heller ikke skje noen ny tilpasning, særlig ikke i en industri som investerer for 20-30 år inn i framtiden. Det nytter ikke å kritisere oljeselskapene for å gjøre for lite med ny energi så lenge politikerne ikke gjør noe med et system der utslipp er praktisk talt gratis og fornybar energi er notorisk ulønnsomt. De eneste som kan forandre på dette er politikerne selv.

Jeg har skrevet om dette tidligere. Det er den enkleste sak i verden å sette kjerra foran hesten og gi verdens energiselskaper skylden for klimakrisen. Det er likefullt en feilslutning. Hvis vi virkelig ønsker at industrien skal oppføre seg annerledes kommer vi ikke forbi tunge politiske beslutninger, og konfrontasjoner med mange velgere og interessegrupper som må finne seg i helt andre energipriser og helt andre løsninger for arbeid, bolig og transport. Der ligger de tøffe valgene, mens motstand mot en virksomhet som ikke en gang eksisterer - som letevirksomhet i Nord-Norge - ikke er annet enn symbolske slag i tom luft. Politisk er det gratis. Men det løser heller ingen problemer.

Hva om vi tenkte annerledes? Hva om vi antok at verden virkelig var villig til å ta kostnadene med omstilling for å redusere klimautslippene? Hvordan ser framtiden ut da? Vel, vi ville fortsatt bruke en god del olje og gass, faktisk mer enn i dag fram mot sånn ca. 2030. Verden ville bruke mye mindre kull, og mye mer fornybar energi - som nå har blitt lønnsom fordi politikerne har hatt mot nok til å øke utslippskostnadene. I en slik verden er norsk olje og gass svært konkurransedyktig, fordi vi har lave utslipp, og Norges rolle som energinasjon er enda viktigere enn i dag. Det er en mulig framtid. En nødvendig framtid. Men også en framtid som krever stort politisk mot og enda større politisk lederskap.

I mellomtiden kan man alltids kjefte på oljeselskapene, og leve i den tro at verdens klima blir bedre av at norsk olje- og gassproduksjon faller. Det er kanskje politisk attraktivt fordi det er omtrent kostnadsfritt. Men det tar oss ikke ett eneste skritt videre i kampen mot klimaendringene.

Norsk gass har betydd mye for å begrense klimautslippene i Europa. I framtiden kan norsk gass bety enda mer, ikke minst fordi gasskraft i mange land er et helt nødvendig supplement til fornybar kraftproduksjon. Ønsker vi mer vindkraft i Europa trenger vi samtidig mer gasskraft. Den gassen må komme et sted fra, og det finnes få bedre steder den kan komme fra enn fra Norge. Derfor er det så viktig at Norge tar ut sitt fulle potensiale som energiprodusent.

Men ingenting av dette betyr at det er en triviell sak å åpne opp nye leteområder. Alle forstår at vi har områder langs kysten som er særlig sårbare og der reguleringene må være ekstra sterke; krav til standarder, til teknologi, til utslippsnivåer, til sikkerhet, til driftssystemer - og så videre. Derfor er det nødvendig med skikkelige konsekvensutredninger og med identifisering av alle tenkelige utfordringer. Vi har lang erfaring med å bygge nødvendig kunnskap og med å stille slike krav til oljevirksomheten i Norge - og godt er det. Men alt i alt er erfaringene gode, det er nettopp derfor vi har kommet så langt som vi har på norsk sokkel. Nå må vi ikke la symbolpolitikk hindre oss i å komme videre.

Jeg snakket om gassens rolle i et klimaperspektiv under Gasskonferansen i Bergen i april. Presentasjonen min finner du her. Av en eller annen grunn fant offshore.no ut at de ville publisere et intervju meg meg fra denne konferansen i dag. Intervjuet finner du her.