Vårt liberale dilemma

I mediene har vi hørt om et kjærestepar i Oslo som ble angrepet av en muslim fordi de gikk hånd i hånd langs gaten. De var av samme kjønn, og det ble litt for sterkt for angriperen som mente å vite at de tross alt befant seg i en ”muslimsk bydel.”

Stakkars par. Og stakkars mann, som er fullstendig i utakt med hvordan det norske samfunnet ser på homofili. Det betyr ikke at vi har kvittet oss med alle fordommer, langt i fra. Og det betyr heller ikke at Norge har en særskilt stolt historie i behandlingen av homofile. Men i årene som kommer tror jeg nok at den aggressive muslimen kommer til å slite mer enn de to kjærestene.

Angriperen var selvsagt en dust, og han fortjener alle de reaksjoner som måtte komme. I Norge er det forbudt å angripe andre mennesker, uten unntak, og for min del synes jeg det er en veldig grei ordning. La oss holde fast ved den.

Samme dag fikk vi høre om det nye ”sex for mat”-programmet som Afghanistans president har sanksjonert. Det dreier seg om en ny ekteskapslov som formelt reduserer gifte kvinner til annenrangs borgere, og som har blitt vedtatt fordi president Karzai har funnet det tjenlig å alliere seg med en del reaksjonære krefter i Afghanistan nå i valgkampen. Loven slår fast at det er mannen som er overhodet i familien, og at kvinnen har en del plikter – blant annet seksuelle – som må innfris før det kan bli snakk om å få mat på bordet. Mat som mannen i huset neppe har laget i første omgang.

Det er snakk om en lov som alle liberale demokratier umiddelbart ville spy av, og derfor har da også reaksjonene vært sterke.

Begge deler er selvsagt utrolig dårlig nyheter. Det er dårlig nytt for alle i Norge at det finnes folk som lar religionen løpe ut i åpen intoleranse på høylys dag. Og det er dårlig nytt for både oss og våre allierte i Afghanistan at skillet mellom ”rett” og ”galt” viskes mer og mer ut.

Situasjonen i Afghanistan er virkelig tragisk. Mange av dagens ”venner” i Afghanistan var gårsdagens fiender. Hvorfor de plutselig har blitt venner igjen må man langt inn i det afghanske klansystemet, den afghanske paternalismen og dagsaktuelle maktforhold for å forstå. Og selv da sitter man lettere forvirret tilbake. I Afghanistan står paradoksene i kø, men det største er likevel at forbindelsen mellom Vestens retorikk og realitetene på bakken bare blir svakere. Mens Vesten snakker om demokrati, likestilling og etablering av en rettsstat viser virkeligheten et helt annet bilde: Taliban fester grepet, opiumshandelen florerer, alliansen mellom klanene skifter stadig, og vanlige mennesker er fortsatt fanget i en voldsfelle.

Sammenligningen er ikke veldig sterk, men ett av de forholdene som i sin tid totalt underminerte USAs krigføring i Vietnam var nettopp at de hadde ”feil” venner i Sør. For mange var de USA-vennlige vietnameserne rett og slett quislinger. I Afghanistan mer enn aner vi samme type problematikk – som vi lenge har gjort det i Irak – og utfordringen er at det ikke er lett å finne noen skikkelig respons. Hvis dine nære venner oppfattes som dødsfiender av de du ønsker å bli venn med, vel, da har du et problem – og særlig hvis du har tenkt å kontrollere et helt land.

I Vesten frykter vi fremmedfrykt og intoleranse – og med god grunn. Men fremmedfrykten og intoleransen er minst like stor i Afghanistan, i Midt-Østen og i Nord-Afrika. Det kan ikke minst titusener av palestinske flyktninger som har blitt kastet mellom ulike arabiske land gjennom årene fortelle om. Gjestfrihet, ja vel. Vennlighet, det også. Men toleranse og inkludering – se, det er det nokså lite av. Og hvis gjesten kommer bærende på våpen så er han en fiende uansett hvilke hensikter han har.

Vestens ambisjoner i Irak og Afghanistan er sjeldent gode eksempler på det vår egen filosof Hans Skjervheim kalte ”det liberale dilemma.” Vesten sier: ”Bli fri – bli demokratisk.” Men høres det ikke ut som en kommando? Høres det ikke ut som ”bli som oss enten dere vil eller ikke?” Og er ikke det tilstrekkelig til å vekke en viss motstand?

Vi ser hver dag at slik er det. Og derfor er vi plassert i den vanskelige stillingen som britene kaller ”between a rock and a hard place.” Det blir ubehagelig uansett hvordan du innretter deg. Den enkle tanken om simpelthen å overgi landene til seg selv er utelukket fordi ingen land kan ”overlates til seg selv” i en globalisert verden. Vi har sett etnisk rensing midt i Europa selv på 1990-tallet, og det var fullstendig uakseptabelt. Vi har sett Rwanda, og vi ser nå på Nord-Korea og Sudan. 11. september 2001 var det endelige beviset: Verden er så liten at det ikke lenger er noen plass til røverstater som kan utøve terror mot uskyldige mennesker, til og med helt på den andre siden av kloden.

Men motsatt er det heller ingen enkel øvelse å trampe inn med soldater og teknologi med krav om at Vestens liberale standarder skal gjelde uavkortet i hver en by og landsby. Irak og Afghanistan er tilsvarende gode beviser på det. Det finnes mange flere.

Hvor står vi da?

Jeg tror vi er tilbake i Oslo, der et homofilt kjærestepar blir angrepet av en muslim som mener han har Gud med seg når han fordømmer andre mennesker og går til fysisk angrep. Hvis vi har det minste tro på at våre verdier er verdt å forsvare skal vi være krystallklare på at kjærester har lov til å holde hverandre i hånda, at angriperen var en dust og at denne hendelsen er totalt uakseptabel. Her setter vi en skikkelig grense.

Men jeg tror også at vi er tilbake i Abu Ghraib i Baghdad, fengselet der amerikanerne viste at deres moral var dobbeltsidig og hul, der tortur var dagligdags og der uskyldige mennesker ble ofret i patriotisk enfoldighet og kynisme. I uskjønn forening. Og vi skal til Guantanamo på Cuba, der mennesker ble satt under umenneskelig forvaring, uten lov og dom, i mange og lange år.

Enda har det ikke gått opp for oss i Vesten hvordan disse helt urimelige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter har svekket vår troverdighet og moralske omdømme i muslimske land – og i verden ellers – for mange år framover. Og de kommer på toppen av en hel serie med moralske kriser i Midt-Østen, som bl.a. krigen om Suez-kanalen, kuppet i Iran og den ensidige støtten til Israel.

Og derfor står vi også midt i Gaza-stripen. Hvis vi ønsker moralsk og politisk autoritet til å bringe fred og demokrati til land som Afghanistan og Irak er det ingen vei uten om konflikten i Palestina. Palestinernes tragedie er en evigvarende inspirasjon for dogmatiske og fanatiske krefter i hele Midt-Østen, ja, i hele den muslimske verden. Denne tragedien kan brukes til ”alt.” Som unnskyldning, som forklaring, som henvisning, som grunngiving. Og ikke minst: Å lokke naive og ”rettroende” mennesker til å omfavne døden, som et hjelpeløst uttrykk for at det kanskje finnes en evig rettferdighet hinsides det livet vi alle lever.

Vestens evneløshet når det gjelder å skape rettferdighet for palestinerne er som et åpent sår. Og hva demokrati angår ble sammenbruddet fullstendig da det palestinske folket med stort flertall valgte en regjering som Vesten ikke likte. Hamas fikk flertall. Vesten sa: ”Vi trenger et nytt folk.” Vel, der har du det. Det er ikke nok med demokrati, det må bli et utfall som ”vi” liker. Slik har vestlige land undergravd sin egen moralske og politiske autoritet i forhold til den muslimske verden i mange tiår, helt siden kolonitiden.

For vår del har vi grunn til å være stolt av unntaket: Den rød-grønne regjeringen anerkjente faktisk valgseieren til Hamas, noe som ikke bare var riktig, men også ganske modig i en verden som fortsatt var dominert av George Bush. Sorgen er at Norge ble nokså alene i den øvelsen, men det gjør ikke beslutningen til utenriksminister Gahr Støre og Regjeringen mindre viktig. I ettertid er jeg sikker på at den beslutningen er noe dagens Regjering vil bli husket for, men kanskje ikke først og fremst i Norge.

Skal integrering være mulig, så må det være her hjemme hos oss. Og derfor er samtalen om ”fellesskap” så viktig. Hva mener vi med fellesskap? Er det ikke nettopp respekten for hver enkelt, samtidig som vi trekker sammen for å sikre muligheter for alle? Er det ikke nettopp å gi flest mulig tilgang til barnehager, skole, utdanning og kvalifisering for et arbeidsliv som hele tiden utvikler seg? Er det ikke å ta ansvar for alle som trenger hjelp – litt hjelp, litt mer hjelp, enda litt mer hjelp, nokså mye hjelp, faktisk temmelig mye hjelp? Er det ikke å stille gutter og jenter likt? Er det ikke å ha respekt for hva andre mennesker tror og mener, selv når det utfordrer vår egen vanetenkning? Er det ikke å ha en felles velferd, som ikke skiller mellom ”vinnere” og ”tapere”, men som er der for absolutt alle? Og er det ikke å ha en politikk også for våre absolutt svakeste, de som er avhengige av rus, de som ikke har verken bolig eller arbeid og som vi alle ser i byen hver eneste dag? (Jeg har skrevet om dette tidligere.)

I denne valgkampen er det nok av dilemmaer og vanskelige valg. Men hvis verden består av mer enn rette motorveier (og det tror jeg på), og mer enn lave alkoholavgifter (og det tror jeg også på) og mer enn frykt for alle ikke-nordmenn som finner veien hit (og det tror jeg enda mer på), så finnes det en flott mulighet til å gjøre noe akkurat under valget. Vi satser på fire nye år med dagens regjering, fire færre år med intoleranse og fremmedfrykt, pluss fire år med fellesskap og felles velferd.

Det er der jeg tror flertallet ligger – og jeg tar gjerne med både Venstre og KrF i denne store sammenhengen. Høyres problem akkurat nå er at de har en apekatt på ryggen som de på en eller annen måte må kvitte seg med…