Stakkars Venstre

Venstre er partiet som mange liker, men som altfor få stemmer på. Ikke jeg heller, for den del. Og jeg mener jeg har mine gode grunner.

Nå er partileder Sponheim ute av Stortinget og partiet selv er valgets største taper. For min del kunne det gjerne gått bedre med Venstre, og det finnes ingen andre borgerlige partier jeg hadde unnet flere stemmer. For sannheten er at den borgerlige blokken tok flere, lange skritt mot høyre i dette valget.

Nå når fasiten er kjent er det lett å felle dommer. Problemet til Venstre - rent strategisk - er at de trolig ville følt seg i enda dårligere selskap sammen med Fremskrittspartiet (på en eller annen måte) enn sammen med de tre partiene som heldigvis vant valget. Venstre representerte egentlig ingen høyreopposisjon mot Regjeringen - som Høyre og særlig Fremskrittspartiet - til tross for en håpløs skattepolitikk, som jeg nesten ikke tror var alvorlig ment. I steden var de en slags "liberal" opposisjon som nesten ingen fant grunn til å støtte.

Og det er egentlig litt trist, synes jeg. For i all sin pompøse bedrevitenhet har Lars Sponheim tross alt videreført en lang linje i norsk politikk som det står respekt av. Det tror jeg nesten alle sosialdemokrater vil være enige om, hvis de først tillater seg å ta et historisk oversyn. Og det skal man fra tid til annen.

Venstres store problem - i en slik forstand - var at de aldri greide å tolke signalene fra den framvoksende arbeiderbevegelsen. De kom aldri i inngrep med fagbevegelsen, med lønnstakerne, - og de forstod altfor sent at kravene om demokrati og innflytelse for alle -basert på egne premisser - faktisk var alvorlig ment. Derfor ble det heller ikke de liberale partiene som tok utviklingen av det moderne industrisamfunnet videre i Europa. Den jobben ble ufrivillig overlatt til et stadig voksende sosialdemokrati, særlig i årene etter første verdenskrig.

Nå er selvsagt alt dette historie, men politikken har lang hukommelse. I Europa går den (minst) tilbake til den store franske revolusjon, til den gangen den alle første høyresiden og venstresiden ble etablert. Mens de liberale partiene var spydspisser i kampen for demokrati og folkestyre, valgte de side med borgerne i kampen mellom arbeid og kapital i kapitalismens tidsalder. De havnet til slutt på høyresiden. Venstre - som organiserte noen av landets aller første og største arbeiderforeninger - snakker i dag nedsettende om LO. Motsatt er det nå liten oppslutning blant landets fagorganiserte om det partiet som i historisk sammenheng var tidligst ute med å sette arbeidernes rettigheter på dagsorden. Jeg tipper at det er flere enn Lars Sponheim som tenker over dette paradokset akkurat i disse dager.

For oss som vant valget er det lett å hovere over Venstres skjebne. Men det gjør ikke jeg. For noen av de viktigste verdiene som sosialdemokratiet tok med seg i kampen for en velferdsstat var en arv fra nettopp de liberale; - behovet for å beskytte den enkeltes ukrenkelige rettigheter, behovet for en rettsstat, behovet for "borgerlige" rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og trosfrihet - verdier som vi nesten aldri snakker om i vår omsorg for "fellesskapet", men som i virkeligheten er avgjørende for at fellesskap i det hele tatt skal være mulige. Sosialdemokratiet har etter min mening en tung arv fra liberalismen, og det burde ikke plage andre enn høyresiden at vi vedkjenner oss den.

Er det dermed lurt å dra på fisketur med Lars Sponheim? Kanskje ikke. Men jeg for min del kommer likevel til å savne ham i norsk politikk, om ikke annet fordi han alltid har gitt av seg selv og dermed også har gitt politikken et mer menneskelig ansikt. Sponheim kan være både pompøs og egenrådig. Men han kan også være fordømt ærlig og troverdig. Det er min mening at politikken generelt trenger folk som orker å være seg selv, også på en dårlig dag.

Valget ble en dårlig dag for Venstre. For min del er jeg svært fornøyd med resultatet - og ikke så lite imponert over at Regjeringen maktet å vinne et nytt flertall - men jeg klarer ikke helt å glede meg over skjebnen til Venstre ...