Stakkars mann!

Jeg er en stor tilhenger av Barack Obama, og jeg var kjempeglad den dagen han ble valgt til president. Det var et viktig vendepunkt etter åtte år med håpløst Bush-styre. Likevel: Da nyheten kom om at han nå er tildelt Nobels fredspris fikk jeg en litt ekkel følelse i magen. Hva kan det komme av?

Jeg tror det dreier seg om tre ting.

For det første: President Obama er en mann som fra før av er møtt med enorme forventninger, både hjemme i USA og - ikke minst - ute i verden. Allerede den dagen han ble valgt var det naturlig å minne om at disse forventingene ikke kom til å bli innfridd; Obama kommer til å skuffe oss, ikke nødvendigvis fordi han vil, men fordi han ikke er noen politisk Supermann - en mann som tåler alt og som har uendelige superkrefter. Obama er stor, han er allerede historisk, men - akk - han er ikke mer enn et menneske, han heller. Og det har vi ikke minst sett de siste ukene, med motgang i helsereformen, motgang i økonomien, motgang i Afghanistan og motgang i klimapolitikken.

Nå er den stakkars mannen tildelt Nobels fredspris etter bare 9 måneder som president. Han er sikkert både glad og beæret, men spørsmålet er om vekten av prisen er til hjelp eller om den blir en belastning. Jeg vet ikke svaret, men så lenge spørsmålet i det hele tatt kan stilles er noe av logikken bak tildelingen svekket.

For det andre: Dersom vi ser mer objektivt på de utfordringene Obama har som president er det sant og si vanskelig å peke ut ett eneste område der det virkelig går framover. Dessverre. En hel verden håper at han skal lykkes med å oppheve økonomiske tyngdelover, og bli den første som greier å løse manglende sparing gjennom å spare enda mindre - bare i enda større skala. Helsereformen hans sliter i motbakke. Han må reise til klimatoppmøtet i København uten noe klart mandat fra Kongressen, og vil derfor trolig ha lite forpliktende å tilby Kina, Russland, India, Brasil, EU og de andre landene han møter der.

Går vi til Midt-Østen kan vi starte på Gaza-stripen. Der er situasjonen mer eller mindre slik den har vært de siste årene og det er absolutt ingen tegn til noen mer forsonende holdning fra Israelsk side, snarere tvert i mot. Såvidt jeg forstår har Obama allerede fått gratulasjoner for prisen fra Hamas. Det er han sikkert veldig glad for, men uten at han legger betydelig press på Israel er det fortsatt lite håp for palestinerne. I Irak hangler man videre uten spesielt mange lyspunkter, men med en veldig lang tidshorisont. I Iran hadde vi sommerens skandaløse presidentvalg, og USA er lenger unna noen gjennomføring av sin ikke-spredningspolitikk enn de var før Obama ble president. I Afghanistan, vel, der går det dessverre bare en vei - og det er ikke den rette veien, for å si det mildt.

Mot dette bakteppet er det vanskelig å se nøyaktig hva Obama skal tildeles fredsprisen for - enn så lenge. Ett unntak kan være initiativet for kjernefysisk nedrustning, som helt klart er viktig, men som likevel ikke er mer enn et initiativ og der det er langt fram til noen endelig løsning.

For det tredje: Som forventet har tildelingen skapt debatt over hele verden. Isolert sett er det bra, for det skal Nobelprisen gjøre. Men hovedkommentaren er likevel at prisen kommer altfor tidlig, den kommer for noe vi håper skal skje snarere enn for noe som er oppnådd. Det behøver ikke være galt, for Nobelprisen har ofte blitt benyttet til å "gripe inn" i pågående konflikter; i Midt-Østen, i Sør-Afrika og i Nord-Irland, bare for å ta noen eksempler. I slike tilfeller har prisen handlet om en spesifikk konflikt og derfor blitt nyttet som et ekstra klapp på skulderen til aktører som har risikert mye for å oppnå fred.

Det er heller ikke slik at prisen bare bør begrenses til et "snevert" begrep om fred. Flere ganger har prisen gått til kandidater som virker for fred på en mer indirekte måte, f.eks. ved å kjempe for miljøet eller menneskerettighetene.

Men årets begrunnelse er - mildt sagt - temmelig utflytende:

"Obama has as President created a new climate in international politics. Multilateral diplomacy has regained a central position, with emphasis on the role that the United Nations and other international institutions can play. Dialogue and negotiations are preferred as instruments for resolving even the most difficult international conflicts. The vision of a world free from nuclear arms has powerfully stimulated disarmament and arms control negotiations. Thanks to Obama's initiative, the USA is now playing a more constructive role in meeting the great climatic challenges the world is confronting. Democracy and human rights are to be strengthened."

Dette er svært mye - og derfor nokså lite - på en gang. Om det var slik at Obama kunne se tilbake på en rekke avgjørende seire og fredsinitiativ i sin karriere kunne en slik bred begrunnelse kanskje forsvares. Men her er jo realiteten at vi ikke vet hvor langt han vil nå, på hvilke områder han vil lykkes eller mislykkes, eller hvilke spesifikke konflikter han bidra avgjørende til å løse. Vi har håp og forventninger på en hel haug områder, men egentlig ikke så veldig mye mer.

Jeg omfavner verken håpløshet eller kynisme når jeg skriver dette. Obama har gitt meg håp, og gjør det fortsatt. Og håpet, det er alltid verdt en ekstra feiring. Likevel sitter jeg tilbake med inntrykk av at dette var en pris som det var viktigere å gi enn den var riktig å få.

For meg kan Barack Obama få et klapp på skulderen fra Norge hver eneste dag, og det tror jeg faktisk også at han får. Men jeg nekter å tro at Nobelkomiteen ikke hadde flere - og mer passende - kandidater i året 2009 enn nettopp ham. Og kanskje tenker han litt slik selv også? Håper det.