Blasfemi med døden til følge

Mordet på Salman Taseer den 4. januar var enda et tilbakeslag for alle som håper på en bedre framtid for Pakistan – et land som sannelig har nok av problemer fra før. Taseer ønsket som kjent å endre de hårreisende blasfemilovene i landet, - lover som i ytterste konsekvens kan ende med dødsstraff. Pakistan har ikke mange liberale stemmer som Taseer. The Economist skriver at landet nå stirrer ned i en bunnløs avgrunn, og det er vanskelig å ikke være enig.

Pakistan var i sin tid verdens første islamske republikk, Iran var den andre. Begge land er gode eksempler på at ideen om statsreligion er utsøkt dårlig. Det finnes neppe særlig mange muslimer som med hånden på hjertet vil si at verdiene om nestekjærlighet og rettferdighet har gjort store framskritt verken i Pakistan eller Iran, - til tross for at ordet ”islamsk” er puttet inn i konstitusjonen.

Problemet ligger nok andre steder. Det er rart med det, vi mennesker har en lei tendens til å være uenige om hva Gud egentlig mener og vil. Fordelen går da til de som, av ulike grunner, har Gud (det vil si: makten) på ”sin” side.

Uten sammenligning for øvrig: Også her i Norge har vi inntil helt nylig hatt ganske friske diskusjoner både om statsreligion og blasfemi. Ingen av delene var den rød-grønne regjeringens ”finest hour” – for å si slik. Heldigvis ser det ut som vi saaaakte, men sikkert finner veien ut av våre egne, statsrettslige blindgater. Men, du verden, det har tatt sin tid – og enda er vi ikke i mål.

I Pakistan er lovgivningen om blasfemi et åpenbart politisk maktmiddel, akkurat som i Iran. Å sette seg opp mot Gud er å sette seg opp mot staten, eller vice versa. Likevel er det en viktig forskjell mellom de to landene. For mens det i 2009 ikke ble registrert gjennomføring av en eneste dødsstraff i Pakistan (og aldri en dødsstraff for blasfemi), var mullaene i Iran travelt opptatt med henrettelser det året, og den høye aktiviteten fortsatte inn i 2010. Bare Kina henrettet flere mennesker, men der henretter de til gjengjeld så mange hvert år at ingen vet hvor mange tusen det er snakk om (kanskje ikke en gang kineserne selv).

Mordet på Taseer har utløst uro og ikke så lite hysteri i et land som er ustabilt nok som det er. Dessverre følger det en viss dose politisk feighet med på kjøpet; - ingen tør nå å gjøre noe med de forferdelige blasfemilovene, det ville være det samme som å ”innrømme” at man ikke er god nok muslim. Og da er man i praksis i livsfare, fordi religiøse fanatikere har lang tradisjon for kontrollere det politiske livet gjennom bruk av vold og mord.

Liberale verdier har svært skrinne kår i Pakistan, og de religiøse verdiene som er ment å fungere som en slags veiledende ”erstatning” viser seg gang på gang å være helt ubrukelige for formålet. Alt dette er selvfølgelig til stor skade for de mer enn 170 millioner menneskene som bor i landet, og som hver dag møter svære utfordringer. Ikke minst på grunn av fjorårets flomkatastrofe som etterlot seg nesten fem millioner hjemløse og som berørte ufattelige 20 millioner mennesker.

Utfordringene i Pakistan er så enorme at det knapt finnes noen som sitter med svarene, eller som kan vise til en klar og ryddig vei framover. Listen av problemer virker endeløs, med fattigdom, korrupsjon, vold og terror, regionale konflikter og et ytterst komplisert strategisk omland. Likevel: Null gjennomførte dødsstraffer i 2009 er faktisk noe å glede seg over. Jeg kjenner ikke til noen statistikk for 2010, men hvis nullen holder skal jeg være den første til å gratulere.

Når framskrittene er få og sjeldne fortjener de all den oppmerksomheten de kan få.
Det gjelder ikke minst for Pakistan.