I det siste har jeg lest tre tankevekkende tekster som hver for seg argumenterer for at sosialdemokrati ikke lenger er mulig, i alle fall ikke i sin nåværende form. Denne diskusjonen tar mest utgangspunkt i situasjonen i Storbritannia. For det første, John Grays sterke oppgjør med både sosialdemokratiet og nyliberalismen - ”After Social Democracy”, fra 1996 [1]. For det andre, australieren Clive Hamiltons kritikk av ”den tredje veien” og ”New Labour” fra 2001 - ”The Third Way and the End of Politics” [2]. Og endelig, Peter Kellners oppsummering av fjorårets valg i Storbritannia - ”The Crisis of Social Democracy”, 2010 [3].
Ulike ståsteder, samme konklusjon
Gray, Hamilton og Kellner kommer fra helt ulike kanter, men de trekker alle sammen negative konklusjoner når det gjelder framtiden for sosialdemokratisk politikk:
- For Gray er ideen om sosialdemokrati blitt en historisk umulighet, - utviklingen har endret forutsetningene for sosialdemokratiet på en måte som det ikke er mulig å reversere;
- For Hamilton er problemet at sosialdemokratiet har gitt opp seg selv, og tatt over altfor mange av ideene fra den politiske høyresiden. Det er så å si ikke noe ”igjen” av sosialdemokratiet;
- Kellner mener at sosialdemokrati rett og slett er for dyrt. Det er for kostbart for samfunnet å opprettholde en universell velferdsstat, med de kravene og forventningene som stilles til ytelser og standarder.
Et ærlig blikk på verden omkring oss forteller at sosialdemokratiet lenge har opplevd motgang – ikke bare i de nordiske land, som er selve suksesshistorien – men i hele verden. Utviklingen har pågått såpass lenge at det må være rimelig å snakke om en historisk trend. Likevel er situasjonen egentlig paradoksal, som John Gray understreker:
”It is a paradox of British political life that, at a moment in history when social democracy is in retreat everywhere, we are nearly all social democrats now. In all parties, most of us have converged on a sensible and pragmatic middle ground, which in crucial respects already trails behind events.”Gray kan sies å være «dobbelt» paradoksal, for han kom med sin vurdering ved inngangen til den lange perioden med Labour, som først endte med nederlaget i fjor. Hamilton kom med sin kritikk om lag midtveis i denne perioden, mens Kellner oppsummerer det hele i sin artikkel fra i fjor. Slik er det også en interessant tidslinje i de tre bidragene.
Kortversjonen av det sosialdemokratiske paradokset lyder slik: Sosialdemokratiet er i ferd med å bli oppspist av sin egen suksess. Som politisk kraft har sosialdemokratiet bidratt til å undergrave fundamentene for sin egen politikk. På den ene siden har utdanning, teknologi, økonomisk utvikling og stadig flere velferdsrettigheter endret politikkens klassegrunnlag; - sosialdemokratiet har ikke lenger noen «historisk agent», sier Gray. På den andre siden er nasjonal styring erstattet med globalisering og økonomisk integrasjon. Dette har endret forutsetningene for å føre en nasjonal politikk for stabil vekst og høy sysselsetting. Oppmykning av statlige reguleringer og monopoler har ført politikken mot høyre. Enkeltindividet og valgfrihet står i sentrum, ikke solidaritet og samfunnsansvar. Det er vanskelig å se hva som skal være forskjellen på sosialdemokratisk politikk og ulike varianter av udogmatisk borgerlig politikk. Hamilton mener på sin side at det sosialdemokratiske verdigrunnlaget har smuldret opp.
Rasjonalitet og kunnskap har erstattet ideologiene
Det er ingen vits i å kikke seg over skuldrene, og bakover mot en tid da alt var enklere. For den tiden kommer aldri igjen. En av Grays observasjoner er at alle partier (av noen betydning) – både til høyre og venstre – har blitt ideologisk lavmælte, mer pragmatiske og sentrumsorienterte. Kantene er nedslipt, standpunktene mer moderate, politikken har blitt mer kunnskapsbasert (enn verdibasert) og derfor rasjonalisert. Murens fall i 1989 markerte slutten på det 20. århundre, - de store ideologienes århundre. Vi står overfor et helt nytt politisk terreng, preget av økt individualisme, raske stemningsskifter og redusert kollektiv langtidshukommelse.
Men i så fall er det ikke bare tradisjonelle sosialdemokratiske verdier som er satt ut av stilling, det gjelder egentlig for alle de ideologiske retningene som utviklet seg i det forrige århundret. Og det er nettopp poenget til Gray; - verken høyresiden eller venstresiden har evnet å ta inn over seg at politikkens forutsetninger er grunnleggende forandret: De nyliberale har utviklet en degenerert form for konsumentliberalisme, der forbrukeren er en suveren og selvforsørgende aktør. Sosialdemokratiet har på den andre siden gjort individet til en bærer av så mange rettigheter at de har dømt seg selv til et evig kappløp mellom økt offentlig utgiftsvekst og en stadig strammere skatteskrue.
For sin del tar Gray til orde for det han kaller en «liberal kommunitarisme» - der verdier som likhet, rettferdighet og individuelle rettigheter alltid må tolkes innenfor rammen av et fellesskap som nødvendigvis er lokalt, og slett ikke globalt. Han tar til orde for en lokalt formidlet dydsetikk: Rettigheter er noe man gjør seg fortjent til, ikke noe man automatisk har adgang til. Dessuten: Det finnes ingen ting som heter global kapitalisme. All kapitalisme er lokal, utformet innenfor rammen av helt spesifikke historiske og sosiale rammer. Tanken om at det finnes en universelt tilgjengelig kapitalismemodell (f.eks. den anglosaksiske) er i konflikt med alt vi vet om hvordan kapitalismen har utviklet seg i de enkelte land – ja, til og med innenfor samme land. Når global «Wall Street» kapitalisme slippes løs på en verden som er totalt uforberedt øker sannsynlighetene for grove feilvurderinger og det samme gjør risikoen for alvorlige tilbakeslag.
Der hvor både nyliberalistene og sosialdemokratiet tar feil, ifølge Gray, er i synet på individet: Individene ikke bare trenger, men utvikler også fellesskap. De er aktive aktører, men langt fra autonome og totalt selvbærende. Skal de skape, trenger de fellesskap. Men ikke et fellesskap som bare bygger på «universelle» rettigheter. Rettigheter er nemlig alltid gjensidige, de kan ikke formidles som formelle konvensjoner, men må utvikles og opprettholdes innenfor rammen av de lokale fellesskapene. Altså: Tar man det utilitaristiske individet som utgangspunkt, ser man ikke verdien av fellesskap. Men starter man med det universelt rettighetsbærende individet, forstår man ikke at fellesskap alltid er lokale – og bygger på en gjensidighet som er observerbar og anerkjent av alle. Derfor kan det ikke finnes bare ett begrep om likhet, eller bare ett begrep om rettigheter eller rettferdighet. Det må finnes mange. Gray skriver:
«People voice and act upon (a) demand to make their own choices and to be at least part authors of their own lives, in all of the institutions and practices of contemporary liberal societies. (Communitarian liberalism) recognises the pluralism of such cultures. Few of us are defined by membership of a single, all-embracing community, and there is no going back to any simpler, 'organic' way of life. (Communitarian liberalism) differs from social democracy by rejecting the egalitarian imposition of a single conception of justice in all contexts of economic and social life.»Gray dømmer Thatcherismens visjon om en «minimal» stat nord og ned, og han har gjentatt denne kritikken overfor den nye koalisjonsregjeringen i Storbritannia. Men han er like avvisende til tanken om å «modernisere» velferdsstaten, slik representanter for «den tredje vei» har tatt til orde for. Årsaken er at den universelle velferdsmodellen som sosialdemokratiet har utviklet simpelthen ikke er bærekraftig – verken økonomisk eller politisk. Verdigrunnlaget er feil skrudd sammen, og velferdsordningene må før eller siden korrigeres kraftig.
Hva slags kriseforståelse?
På dette punktet deler Gray observasjoner med Peter Kellner. Også for Kellner er det et paradoks at i en tid der sosial sikkerhet og rettferdighet er mer aktuelt enn på lenge, er det nettopp partier med slike verdier høyt på dagsorden som straffes av velgerne.
«Social democracy is a doctrine that should be more popular than ever. In the wake of the banking crisis, few now dispute that a market economy requires an active government. As the fervently social-democratic historian Tony Judt put it in one of his last articles before his untimely death: “We have entered an age of insecurity – economic insecurity, physical insecurity, political insecurity.” This ought, then, to be a great time for social democrats. Were a party’s fortunes linked to the power of its philosophy, Labour would now dominate British politics. Instead its share of the vote this year was little more than in 1983. Why have things gone wrong?»Kellner peker på tre forhold: Først, Gordon Brown var ingen populær kandidat ved valget i 2010. Enkelt og greit. Dernest, Labour hadde for lengst sluttet å snakke lidenskapelig om sin egen politikk, - men brukte i stedet mye tid på «spinn», kjendiseri og koseprat med de nyrike. Dette, i kombinasjon med at både de konservative og liberaldemokratene hadde tatt lange skritt inn mot sentrum gjorde at avstandene ikke framsto som så avskrekkende som tidligere. Og for det tredje: Mange velgerne hadde skjønt noe som Labour fortsatt strever med å innse, nemlig at vilkårene for politikken i det 20. århundre ikke lenger gjelder i det 21. århundret. Velgerne var for eksempel alvorlig bekymret over utviklingen i statsgjelden:
«Postwar social democracy rested on two pillars. The first was a broad political consensus that we should work together to build the peace, just as we had done to defeat Hitler. Clement Attlee’s government of 1945 transformed education, health and welfare, and lost not a single by-election in the process. Winston Churchill’s Tories returned to power in 1951 only when they accepted Attlee’s reforms. The second pillar was economic. The British had been taxed so heavily during the war that it was possible to transfer public spending from military to social purposes and still permit rationing to ease and taxes gradually to fall. Moreover, the founders of the welfare state believed that its costs could be contained.»Det er disse to pilarene som nå er borte. For etterkrigsregjeringene til Atlee og Churchill var det mulig å flytte store ressurser fra militære formål over til nye velferdsoppgaver, redusere skattenivået og samtidig oppnå store produktivitetsgevinster. Utgangspunktet var en ekstrem krigsøkonomi, og veien til en sivil velferdsøkonomi var høyst farbar. Men nå er det slutt. På den ene siden er tilliten til de offentlige tjenestene lavere enn på lenge, til tross for at omfanget og kvaliteten langt overgår situasjonen på 1950- og 60-tallet. På den andre siden har Storbritannia de siste årene bygget opp en fantastisk statsgjeld som ikke kan finansieres av skatteinngangen alene. Britene må låne mer, og flertallet i befolkningen mener det er bedre å redusere utgiftene enn å øke skattene.
Modellen må endres
Velferdsmodellen skulle resultere i friskere mennesker, som levde lenger og kunne arbeide mer. I virkeligheten er utgiftene til tradisjonelle velferdsformål i Storbritannia tidoblet, mens BNP bare er om lag firedoblet i perioden fra begynnelsen av 1950-tallet og fram til i dag. Utgiftene til helseformål alene er mer enn ellevedoblet. Velferdsoppgavene krever dermed en stadig større andel av samlet BNP – fra 11 prosent i 1953-54 til 28 prosent i 2010. Denne utviklingen stanset slett ikke opp under årene med Margaret Thatcher og John Major. De «sosialdemokratiske» velferdsutgiftene økte med 75 prosent mellom 1979 og 1997, til tross for konservative regjeringer (se figur).
Modellen er åpenbart ikke bærekraftig. Kan den forandres? Kan utgiftene kontrolleres på en slik måte at slik at velferden fortsatt øker og velgerne samtidig er tilfredse? Kellner er ikke optimist:
«This is because most of the components of “social democracy spending” are what economists call “superior goods”: the richer we grow, the more of them we demand. We stay in education longer and want our classes to be smaller and our schools better equipped; we seek the best and latest remedies for our ills; we live longer and want to live better during our longer retirements. For all these reasons, our demand for “social democracy spending” grows faster than national income.»Det som trengs, i følge Kellner, er en helt ny «forretningsmodell» for sosialdemokratiet – en modell som både er mer tydelig på grunnleggende verdier og som samtid evner å stanse farten til det toget av utgifter som nå stormer mot bufferne ved endestasjonen. Og dette er noen av de tiltakene han foreslår:
- Universelle rettigheter må begrenses, - trolig er det bare utdanning og helseformål som kan falle inn under en slik kategori;
- Trygdeytelsene må endres, og spesielt universelle ytelser som går til alle (som f.eks. barnetrygd) uten behovsprøving mot inntekt;
- Vi må være villige til å øke bruken av egenbetaling for enkelte offentlige tjenester, som f.eks. økt veiprising og visse typer helsetilbud;
- Vi må være villige til å sette flere funksjoner og ytelser ut fra offentlig sektor – Kellner nevner sykelønn, arbeidsledighetstrygd og pensjoner. Staten må konsentrere seg om visse minimumsstandarder;
- Skattefundamentene må utvides, det er nødvendig med høyere boligskatt og boligskaten må reflektere markedsverdien av boligene;
- Det må satses enda sterkere på aktive arbeidsmarkedstiltak og kompetanseutvikling hos de arbeidsløse;
- Det er nødvendig å gjennomtenke verdien om likhet på nytt, og særlig er det viktig å understreke hvor viktig gode offentlige velferdstjenester er for sikring av likeverdige levekår.
«When people say Britain became more unequal during Labour’s years in office, they point to figures that show the gap between high earners and low earners, or to those living on state benefits. But equality and social justice are not adequately measured by calculations confined to the income scale. Social democrats should not fall into the trap set by pro-market enthusiasts of reducing all judgements to money. The challenge for social democrats is to expand the notion of equality, to ensure that everyone has the opportunity to be involved, a secure and full citizen. This is not just about money. It is also about culture, health, clean air, attractive public spaces, decent housing, good schools, healthy eating, access to new skills and freedom from fear of crime. This opens up a wider social-democratic agenda that is less to do with income distribution and more to do with the texture of the society we want to create: affordable fresh food for inner-city housing estates; extended school hours (providing breakfast in the morning and more clubs and homework support after school); tougher pollution controls; local, live performing arts; more neighbourhood policing; better public transport.»Er det noe igjen av sosialdemokratiet?
Mens John Gray strever med å finne fotfeste for å ta vare på noe av det som var trygt og godt i en tid som aldri kommer tilbake, og Peter Kellner skriver ut bitter krisemedisin, kommer australieren Clive Hamilton rasende inn fra venstre. Det peneste som kan sies om «den tredje veien» og «New Labour» er at de har tatt over høyresidens agenda, mener han. Ambisjonen om å «modernisere» sosialdemokratiet er lite mer enn nyliberal nytale. De «moderne» sosialdemokratene har glemt hva politikk egentlig handler om:
«In contrast to traditional social democracy and socialist programs, one looks in vain for any discussion of classes, exploitation, the influence of the profit motive, the power of transnational corporations, the division of labour, the myth of free markets, the alienation of consumer society, or even the roots of unsustainable development and patriarchy.»I følge Hamilton er problemet at man rett og slett har akseptert at det ikke finnes alternativer til markedsøkonomien. Med et slikt utgangspunkt er det ikke mulig å lage politikk som peker i andre retninger. Mens det er rett at høyre- og venstresiden konvergerer mot sentrum, til et punkt på den politiske skalaen der all politikk er omtrent like kjedelig og verdiløs (i dobbelt forstand), er det viktigste bidraget fra det «moderne» sosialdemokratiet at det hjelper høyresiden til å raffinere sine egne posisjoner. Tony Blair var Margaret Thatchers ektefødte barn, - det beste hun kunne få.
Når alt handler om mest mulig effektiv administrasjon av markedsøkonomien mister demokratiet – lest som «politisk styring» - sitt innhold, for demokrati handler om fordeling av makt – et perspektiv som både de nyliberale og sosialdemokratene har mistet:
«Democracy itself is subtly undermined by the refusal to consider the nature of power and the glib assumption that ultimate power lies in unrestricted consumption behaviour. Democracy asserts itself when a nation is gripped by great issues that demand collective decisions. In practice governments represent the people best when they are protecting their rights from threats from the powerful and providing for things that are best provided collectively ? defence, roads, schooling, healthcare, and environmental protection. (...) In contrast to the comatose sovereign consumer of neo-liberalism, democracy needs something to do. By ceding so much decision making to the private choices of consumers in markets, electors have been transformed into political automatons. The capitulation of social democratic parties to the neo-liberal idea has been central to this, so that the Third Way serves as a sort of tranquilliser, the post-modern opium of the people.»Hamilton er sterkt kritisk til den rørende enigheten som tilsynelatende eksisterer mellom høyresiden og den “moderne” venstresiden om at oppmerksomheten må rettes mot mulighetslikhet, snarere enn resultatlikhet. For mulighetslikhet er umulig å realisere innenfor rammen av et system som er urettferdig fra før, og som konstant reproduserer disse urettferdighetene:
«Consequently, misfortune is seen to be a product of the relationship between an individual and the market, and it is pointless to look for someone to blame. The solution to disadvantage, therefore, is to fix the individual rather than the economic and social system. The Third Way has thus subtly redefined the traditional concern of the left for social justice. It is now an issue not of structural economic disadvantage but the politics of life choices.»Egentlig mener vel Hamilton at «moderne» sosialdemokrater fører velgerne bak lyset. Politikkens talspersoner er mennesker uten sterke meninger eller verdier, men med et sterkt ønske om å ha makt likevel:
«Increasingly, modern social democratic politics is the politics of politicians who are not sure what they stand for but who employ advertising agencies to convince us that they stand for something.»Jeg tror Hamilton her snakker til mange som føler et savn av politikere som “vil” noe, som har en “visjon”, som peker på veier framover, heller enn å snakke om alt som ikke er mulig.
Noe å lære?
Har sosialdemokrater i Norge noe å lære av alt dette? Ja, det mener jeg. Jeg mener faktisk at det er gode poenger å hente hos såvel Gray, som hos Kellner og Hamilton. Den siste av disse må selvsagt særlig leses i lys av at artikkelen er skrevet årevis før finanskrisen traff verden – og særlig Storbritannia – i 2008. Han kunne derfor unne seg å se bort fra de utfordringene som Kellner identifiserer, - og jeg tror kanskje han vil være enig i at demokratiet faktisk står overfor «great issues that demand collective decisions» i dag. Ikke minst i land som skal løse store statsfinansielle problemer samtidig som de sloss med høy arbeidsløshet.
Men han møter samme paradoks som oss andre, for velgerne løper ikke til sosialdemokratiet i store velgerskarer – verken det «nye» eller det gamle. Samtidig tror jeg ikke han er klar for Kellners løsning, som essensielt er å «koke ned» de universelle velferdsordningene til et absolutt minimum. Hamilton vil ut av markedsøkonomiens tvangstrøye. Det vil han aldri lykkes med, og det bør han heller ikke, etter min mening. Det han derimot har rett i er at prosjektet om «den tredje veien» har redusert seg selv til omtrent ingenting, og at det er helt nødvendig å klargjøre et mye fastere ideologisk ståsted for sosialdemokratisk politikk.
Hva kan vi lære av Gray? Jeg mener det særlig er tre ting. For det første viste finanskrisen oss at svakt kontrollert internasjonal finanskapitalisme innebærer betydelig risiko, ikke bare for for enkeltpersoner, men faktisk også for hele nasjoner. Og hva viktigere er: Dette er risiko som markedene selv verken er i stand til å observere eller håndtere, jfr. alle de kloke forklaringene på hvorfor finanskrisen bare ”måtte” skje – men som dessverre kom etter at krisen var et katastrofalt faktum:
"(The) neoliberal canard (is) that markets are freestanding social relationships, embodying individual freedom and the human propensity to trade to mutual advantage. This fundamental error of neoliberal thought accounts for the inability of neoliberal policy to perceive that markets generate systemic economic risks and a pervasive sense of unfairness even when they produce rising incomes.”Det andre vi kan lære av Gray er observasjonen om at vi alle lever “lokale” liv, selv i globaliseringens tidsalder. Overser vi lokale og nasjonale særtrekk når vi utformer politikk står vi i fare for å mislykkes, for ofte er det nettopp slike lokale forhold som avgjør om politikken har legitimitet og om den virker. Det er lett å undervurdere betydningen av politisk legitimitet, men farlig, - særlig for en politikk som har høye ambisjoner på vegne av fellesskapet.
Det tredje vi kan lære av Gray er behovet for å nyansere oppfatningene om hva som er rettferdig og hvilke former for likhet vi bør forfølge. For Gray er universelle rettigheter i helsesystemet (NHS) et velferdsgode som har betydning langt forbi tilbudet til den enkelte. Det er kostnadseffektivt, det er administrativt enklere enn de nyliberale alternativene, og det støtter opp under en form for kollektiv tenkning som allerede er mangelvare i samfunnet.
Universelle velferdsordninger er derfor ikke prinsipielt galt. Det som er galt er å bruke samme modell over alt. I helsevesenet ønsker vi at det er helsetilstanden til den enkelte som skal bestemme hvilket tilbud som er best; - vi spør ikke om økonomi eller om hva den enkelte har gjort for å ta vare på sin egen helse. I skolevesenet legger vi tvert i mot vekt på innsatsen til den enkelte. Her er det urettferdig å overse hva den enkelte gjør eller ikke gjør for å oppnå resultater. Det finnes ulike mål og standarder på hva ”likebehandling” og ”rettferdighet” skal bety, både innenfor ulike sektorer og mellom ulike grupper, og det er denne kompleksiteten politikken må mestre.
Norge
Her hos oss er situasjonen heldigvis svært forskjellig fra den vi finner i Storbritannia. I stedet for rekordstore underskudd har vi rekordstore overskudd. I stedet for høy og økende arbeidsløshet har vi økende sysselsetting og mangel på arbeidskraft i flere sektorer.
Likevel diskuterer vi mange av de samme spørsmålene - noe som er interessant i seg selv. Blir velferden for dyr i lengden? Er det tilstrekkelig oppslutning om våre felles velferdsordninger? Har de verdiene som ligger bak en langvarig sosialdemokratisk politikk går tapt? Hvor bør veien gå videre: Mot høyre? Eller mot venstre?
Med dagens meningsmålinger er det neppe tvil om at norske velgere ønsker seg en annen politikk. Vi har fått et nytt begrep: En ”blå-blå” regjering. Nå er det imidlertid tusen grunner til at det kan gå dårlig på meningsmålingene, og det er som regel stor forskjell på slike målinger (midtveis i en periode) og det endelige valgresultatet. Men er det ikke likevel en trend at velgerne stiller seg på høyresiden av sosialdemokratiet – heller enn å gå til venstre?
Jeg tror det, og jeg tror det finnes flere grunner til det. Noen har å gjøre med de store forandringene som John Gray er opptatt av, andre har å gjøre med den utviklingen som Kellner beskriver, der sosialdemokratisk politikk i en viss forstand blir ”tatt for gitt” helt til man kommer til et punkt der kraftige endringer er nødvendige. Men jeg tror at også Hamilton har et poeng når han understreker at all politikk først og fremst må være tydelig. Og selv om jeg er uenig i deler av analysen hans, og ikke minst i konklusjonene, er jeg enig i dette: At sosialdemokratisk politikk som henfaller til ”litt av alt,” som er profilløs og framstår som byråkratisk (mer enn verdibasert) er lite egnet til å mobilisere velgerne.
Sosialdemokratiet i Norge har likevel klart seg bedre enn i mange andre land. En mulig forklaring kan være at vi i Norge har vært villige til å diskutere også de vanskelige spørsmålene, og å tilpasse politikken før det ble for sent. Jens Stoltenberg er inne på noe av dette i boken ”Samtaler” fra 2009 [4]. Her sier han bl.a.:
"Det er ingen ting i politikken som er rette linjer, men et hovedtrekk er at vi har lagt stor vekt på og arbeidet systematisk med å fornye oss, og jeg mener vi har lykkes bedre med det enn andre sosialdemokratiske partier. Det franske sosialistpartiet, for eksempel, er i dyp krise – fordi de snakker som om de befant seg på 1950-tallet. Og ”New Labour” ble jo bare meningsfylt fordi det fantes et ”Old Labour”. Arbeiderpartiet er ikke blitt ”New Labour” fordi vi ikke var ”Old Labour” på 1980-tallet; vi hadde ikke stivnet like mye som dem.Naturligvis er det store forskjeller på Norge og Storbritannia. Statsfinansene er en åpenbar forskjell. Men en annen viktig forskjell er at vår toleranse for arbeidsløshet er langt mindre, og derfor bruker vi store ressurser på å holde ledigheten nede og på å føre folk tilbake til arbeidslivet. Fagbevegelsens stilling, og samarbeidet mellom de store organisasjonene i arbeidslivet, er også helt annerledes. Det har vist seg å bety mye både for reformpolitikken og for mulighetene til å styre økonomien gjennom konjunkturene. Norge har derfor flere arenaer der det er mulig å inngå viktige kompromisser, noe som kanskje gir oss flere muligheter til å unngå at spørsmålene stilles på spissen.
(…)
Hvis du enten må stemme for fornyelse eller for tradisjon, da tror jeg du har tapt. Du må på en eller annen måte få til dette samspillet, forene flere hensyn – og det er jo det som gjør ting spennende, men samtidig ganske vanskelig.”
Ulempen med denne modellen – som nå skal presenteres med fynd og klem under toppmøtet i Davos – er at den er tidkrevende, involverer mange aktører og mange interesser samtidig. Den kan derfor passe dårlig med ønsker om ”klar tale” og ”tydelig retning.” Og dette stiller igjen strenge krav til den politiske kommunikasjonen.
Hva skal vi så si om dagens spørsmål: Er sosialdemokrati umulig? Jeg tror ikke det. Jeg tror tvert i mot at sosialdemokratiet kan leve videre og fortsatt oppnå gode resultater. Forutsetningen er likevel at vi er villige til å stille kritiske spørsmål ved vår egen politikk, at vi ikke tviholder på svarene fra i går, og at vi er enda tydeligere på de verdiene vi ønsker å representere. Gray, Hamilton og Kellner er noen av dem som minner oss om hvor viktig dette er, og derfor skal vi lytte til dem og lære det vi kan – også av dem.
Referanser
[1] John Gray: "After Social Democracy", 1996
[2] Clive Hamilton: ”The Third Way and the End of Politics", 2001
[3] Peter Kellner: ”The Crisis of Social Democracy”, 2010
[4] Jens Stoltenberg (med Thorvald Stoltenberg): Samtaler, Aschehoug 2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar