mandag 7. mars 2011

Den uryddige kampen mot hijab

Religiøs toleranse er krevende, men nødvendig i samfunn der ulike livssyn skal leve side om side. Trosfrihet er en klassisk liberal verdi, som går helt tilbake til John Locke (til tross for at Locke selv mente den bare burde omfatte ulike varianter av protestantismen). I sin moderne versjon omfatter trosfriheten selvsagt alle religioner, og også retten til ikke å ha noen religiøs overbevisning i det hele tatt.

Trosfrihet er en individuell rettighet. Den enkelte skal ha full frihet til å danne seg sine egne religiøse oppfatninger, inklusive retten til å konvertere til en annen religion. I Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er dette formulert slik:
«Art 9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Her ser vi i første ledd at religionsfrihet omfatter retten til å gi uttrykk for og «etterleve» sin tro «såvel offentlig som privat», mens andre ledd legger føringer på eventuelle begrensninger i denne retten; - de må være gitt ved lov, og de må ha sin begrunnelse i offentlig trygghet, offentlig orden, helse eller moral, eller for å beskytte andre.

Dette siste punktet har Victoria Wæthing festet seg ved, - i siste nummer av tidsskriftet Minerva (nr. 1/2011). Hun mener nemlig at denne formuleringen (siste komma i art. 9) i EMK åpner for å nekte muslimske kvinner å bruke hijab «i det offentlige rom» fordi det dermed er mulig å beskytte andre kvinner mot religiøs tvang.

Hennes argument mot bruk av hijab er som følger: Dersom vi lar noen bruke hijab i samsvar med eget ønske, hindrer vi andre i å nekte å bruke hijab (i samsvar med eget ønske). Altså: Dersom vi lar noen velge X, hindrer vi andre i å velge ikke-X. Følgelig må retten til å velge X begrenses. Som hun skriver: «Vi må begrense kvinners rett til å dekke seg til for å beskytte andres rett til å la være.»

Dette er et begredelig resonnement. Men det er også farlig, fordi det er dypt autoritært og udemokratisk. Erstatt «X» med hva som helst, og det er lett å skjønne hvorfor.

Victoria Wæthing skriver sterkt og tydelig om behovet for en sekulær stat, og om behovet for likebehandling av ulike livssyn, herunder retten til ikke å ha et religiøst livssyn i det hele tatt. I alt dette har hun min fulle støtte.

Når det gjelder bruk av religiøse plagg skilles imidlertid våre veier. En sekulær og liberal stat skal etter min mening beskytte individenes rett til å utøve sin religion, slik EMK foreskriver. Wæthings utgangspunkt er det motsatte, nemlig at det er «nødvendig å sette en grense for muligheten til å manifestere sin egen religion.» For Wæthing holder det ikke at staten er sekulær, og at statens lover er formulert som sekulære lover. Det er i tillegg nødvendig å begrense «retten til å manifestere sin religion i det offentlige rom.» Hun skriver:
«En sekulær stat og ivaretagelsen av menneskerettighetene forutsetter at religionene forbeholdes den private sfære. Retten til å manifestere sin religion i det offentlige rom må begrenses for å ivareta statens sekulære natur. Rett til å vise ytre tegn på religion i statlige og offentlige institusjoner bryter med prinsippet om den nøytrale stat.»
Dette er i og for seg et ærlig standpunkt, selv om det verken er spesielt demokratisk eller liberalt. Men det er i tillegg i konflikt med EMK, der det eksplisitt står at retten til å etterleve sin religion eller overbevisning gjelder «såvel offentlig som privat.» Det virker på meg som om Wæthing ikke fullt ut evner å skille mellom kravene til en sekulær stat, og rettighetene til de borgerne som lever i en sekulær stat. Staten skal være sekulær bl.a. for å sikre borgernes religionsfrihet, det er ikke motsatt, - altså slik at det er borgerne som sikrer at staten er sekulær gjennom sin atferd i det offentlige rom.

Wæthing ønsker å forsvare retten til ikke å være religiøs, og frihet fra tvang til å bære religiøse plagg. Men hun mener at denne retten bare kan realiseres dersom andre menneskers trosfrihet blir begrenset. Det hun ikke kan ha forstått er at det i begge tilfeller er snakk om den samme retten: Nemlig retten til å tro og praktisere et livssyn akkurat som man selv ønsker. Retten til ikke å tro noe som helst og retten til å bære religiøse hodeplagg er del av den samme «negative» trosfriheten som alle liberale samfunn må beskytte. Å sette dem opp mot hverandre må nødvendigvis bære galt avsted, - med mindre man for alvor mener at et religiøst livssyn har mindre krav på beskyttelse enn et sekulært.

Bruk av religiøse plagg kan ha uønskede praktiske konsekvenser. I Norge er bruk av religiøse hodeplagg bl.a. regulert i forhold til helse-, miljø og sikkerhet. Hovedbestemmelsen er at alle har en rett til å bruke religiøse hodeplagg, med mindre det finnes hygieniske, sikkerhetsmessige eller andre særskilte grunner som taler i mot (f.eks. spesielle skuespilleroppdrag eller reklameoppdrag der nettopp en enkelt person og rolles utseende er sentralt i forhold til formålet med filmen/kampanjen). Ut over slike saklige begrunnelser er det ikke lov å nekte noen å bære religiøse hodeplagg i Norge. Som det heter i orienteringen på hjemmesidene til Arbeidstilsynet:
«Ansattes religions- og livssynsutfoldelse er direkte vernet i diskrimineringsloven. Hovedregelen er at arbeidstakere kan vise sin religiøse tilknytning ved bruk av ytre kjennetegn eller særlige plagg også på jobben. Dersom arbeidsgiver krever å fjerne eller tilpasse et religiøst hodeplagg, må dette begrunnes. Begrunnelsen må være ut fra et saklig og objektivt behov, og ses i forhold til hva slags stilling det gjelder.»
I samsvar med dette er det i Norge lov å bruke hijab på alle typer arbeidsplasser, inkludert i tollvesenet og i forsvaret. Det eneste unntaket er i politiet og i domstolene – av årsaker som er politisk kjente, men som likefullt mangler en logisk og prinsipiell begrunnelse (med mindre man aksepterer ren og skjær populisme som en selvstendig begrunnelse).

Ut fra tradisjonell liberal tenkning («skadeprinsippet» hos Mill) er inngrep i trosfriheten bare akseptable dersom de bidrar til å hindre skade for andre. Det presise spørsmålet sett fra en slik synsvinkel er dermed dette: Hvem er det som tar skade av at enkelte muslimske kvinner ønsker å bruke hijab?

Wæthings svar på dette spørsmålet er at de som tar skade er kvinner som ikke ønsker å bruke hijab. Det er deres «rett til å la være» hun holder for viktigere enn retten til å bære religiøse plagg. I artikkelen sin skriver hun:
«Det tas som en selvfølge at at man kan velge å avstå fra religion, kanskje fordi vi selv alltid har hatt muligheten til å avstå fra å gå i kirken, døpes eller konfirmeres, til tross for at kirken er statlig. I møte med nye kulturer må man moderere denne rausheten. Familie og kultur er nært knyttet sammen med religionene, og det kan være svært vanskelig eller umulig å tre ut av gruppen. For kvinner blir det ekstra vanskelig, da de ofte lever under et sterkt patriarkat, underlagt farens eller mannens vilje. Å velge ikke å tre inn i stereotype kjønnsroller eller la være å utstyre seg med religiøse symboler er ikke en reell mulighet for alle.»
Men selv om vi aksepterer Wæthings påstand om at religiøs tvang er et problem (noe jeg for min del er fullt ut villig til å akseptere), er det fortsatt vanskelig å forstå hvordan svaret på den utfordringen kan være å begrense religionsfriheten for andre?

Wæthing skriver kritisk, men upresist om «multikulturalismen»:
«Det er interessant, men ikke særlig overraskende, at multikulturalisme er et begrep som venstresiden har trykket til sitt hjerte, altså en forståelse av andre kulturer som innebærer at man skal forstå tradisjoner og skikker i lys av deres kultur. Med en slik forståelse følger relativisering av rettigheter, som utvilsomt kan ramme kvinner hardere enn menn.»
For det første er det vanskelig å se hvordan det kan være problematisk å forstå tradisjoner og skikker i lys av kultur. Er det ikke nettopp det vi forsøker når vi skal forstå andres skikker og tradisjoner? Hva kan være galt med forsøk på å forstå andre menneskers kultur, tradisjoner og skikker? Er ikke det noe vi burde gjøre mer av, og ikke mindre av?

For det andre er det helt umulig å forstå den implikasjonen som Wæthing utleder, nemlig at forsøk på å forstå andre menneskers kultur nødvendigvis fører til relativisering av rettigheter. Her er det jo ingen sammenheng. Og den som ønsker å relativisere rettigheter er faktisk Wæthing selv. Det er hun som tar til orde for å begrense andre menneskers rettigheter. Det er hun som mener det er «nødvendig å sette en grense for muligheten til å manifestere sin egen religion.» Det hun som lurer på «hvorfor man i den politiske korrekthetens navn har bestemt seg for å forsvare religionene med alle midler» - med andre ord: Hvorfor er trosfrihet en sentral verdi?

En vanlig kritikk mot multikulturalisme er at den kan åpne for «positiv» diskriminering, dvs. at etniske minoriteter eller urbefolkninger får lovfestede særrettigheter som den øvrige befolkningen ikke har. Men slik er jo ikke rettstilstanden når det gjelder bruk av religiøse plagg i Norge. Her er det ikke snakk om særrettigheter for enkelte religiøse grupper, men om den enkeltes rett til å bruke religiøse plagg innenfor de rammene som loven setter (og som jeg har vist til over). Skulle man derimot følge rådene fra Wæthing ville vi havnet i en situasjon der vi eksplisitt diskriminerer en religiøs minoritet gjennom lovverket.

Det er forbausende at Wæthing selv ikke ser det problematiske ved dette. Og det er enda mer forbausende at hun for alvor mener at religiøs tvang og andre former for kvinneundetrykking kan bekjempes gjennom å innskrenke trosfriheten.

I artikkelen sin viser hun til fransk lovgivning når det gjelder bruk av religiøse plagg. Vi kan takke Frankrike for mye, men fransk integreringspolitikk er neppe noe vi ønsker å kopiere. Den er verken spesielt liberal eller spesielt vellykket, - snarere tvert i mot.

5 kommentarer:

Sigrun sa...

Personlig ville jeg opplevd det som en fare for min (psykiske) helse om jeg skulle møtt politi, lege eller psykolog som flagget egen religiøse overbevisning. Jeg ble utsatt for religiøst begrunnede overgrep (fysisk/seksuelt) i hele barndommen, og har derfor vært mye i kontakt med politi og helsevesen. Man kan faktisk være svært sårbar når man har slike erfaringer, og burde få slippe å bli påprakket andres religiøsitet igjen.

Samtidig kan jeg forstå at f.eks. en traumatisert muslimsk kvinne som har kommet til Norge, kan oppleve det som trygt å bli møtt av en i hijab.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Jeg synes det er leit å lese om dine opplevelser. Selv kjenner jeg folk som har angst i forhold til politiuniformer (basert på negative oppleveler med politiet), og det er kjent at overgrep er begått av både prester, leger og andre personer som bærer en type uniform, - samt av lærere, foreldre eller naboer som normalt ikke bruker uniform i det hele tatt.

Hva som utløser overgrep og dermed negative assosiasjoner i en slik sammenheng kan sikkert variere, og jeg tviler ikke på at det kan være en påkjenning for den enkelte å bli konfrontert med noe som bringer uhyggelige minner tilbake.

Likevel tror jeg ikke det er mulig å organisere samfunnet på en slik måte at man aldri igjen blir utsatt for noe som bringer denne typen minner tilbake.

Mitt poeng er at de rettighetene som mennesker i Norge har omfatter retten til å vise sin tro gjennom bruk av religiøse plagg. Det betyr at vi må venne oss til å se flere hijaber, turbaner og andre former for religiøse plagg i samfunnet vårt - inkludert i det offentlige rom og i arbeidslivet. Å forby bruken av slike plagg er et overgrep mot den enkelte - og et helt feilslått signal fra flertallet til det mindretallet som blir berørt.

Til tross for dine tragiske erfaringer mener jeg altså at bruk av hijab f.eks. i helsevesenet må være fullt ut tilltatt. Men det betyr jo ikke at man ikke skal ta praktiske hensyn hvis synet av en hijab skaper traumatiske opplevelser.

Sigrun sa...

Så hensynet til pasienters helse skal altså veie mindre enn helsepersonells behov for å gå med kors i arbeidstiden?

Håkon sa...

Vi har religionsfrihet i Norge. Vi kan tro på alt fra God, Allah til Tor med hammeren.
Men - vi har også uniformer og uniformsregler i Norge.
Om man jobber som konduktør i NSB skal man ha på uniformen for den jobben. Uansett om man tror på Gud, Allah eller Tor med hammeren.
Om man jobber i politiet, justis, leger er det likt.
Når man går hjem fra jobb og man er på sin fritid så kan man gå kledd slik man vil. Hijab, olebukser, brynje for den saks skyld.
Men - i arbeidstiden er man i en annen rolle enn sitt eget private sfære.
Man er ikke privatperson som politi eller konduktør eller dommer. Og da skal det rettes etter det.

Om dette er overgrep så har vi alltid hatt overgrep i Norge og ingen har hatt vondt av det.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

@Sigrun: I den grad en pasient blir syk/skadet av tilstedeværelsen av et kors eller en hijab skal selvfølgelig hensynet til pasienten gå foran.

@Håkon: Jeg kan bare vise til de bestemmelsene som Arbeidstilsynet praktiserer, og som jeg for min del synes er veldig greie.