Integrering i Norge: En "rimelig" kontrakt?

Norske verdier?
Finnes det verdier som er spesielt norske? Og hvordan skal vi eventuelt tenke omkring «norske verdier»? Skal vi først og fremst tenke på at de er norske, eller skal vi tenke mest på innholdet i dem, – med andre ord: Spørre om de er rimelige, og om de faktisk deles av alle her i landet?

Jeg kom til å gruble over dette da jeg leste Arbeiderpartiets «Integreringspolitiske dokument», - utarbeidet av et utvalg ledet av utenriksminister Jonas Gahr Støre [1]. Dokumentet er oversend til behandling under Arbeiderpartiets landsmøte. Her finnes et kraftfullt innledningskapittel, der begreper som «den sosialdemokratiske samfunnskontrakten» og det norske «samfunnsfundamentet» blir prinsipielt omtalt, men ikke spesielt godt definert. Det er problematisk. Blant annet står det:

«Vårt samfunn har gjennom århundrer utviklet et tydelig fundament: Demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd er de sentrale kjennetegnene. Dette er et fundament for alle som velger å bo i Norge, det er her vi finner verdigrunnlaget for integreringspolitikken og den samfunnskontrakten som gir alle plikter og rettigheter. Dette fundamentets muligheter og forpliktelser gjelder for alle, uavhengig av etnisitet, religion eller politisk og kulturell tilhørighet. (...) Det følger av dette at alle må være villig til integrering på grunnlag av disse verdiene.»

Dokumentet tar opp en rekke forslag for å forsterke og forbedre norsk integreringspolitikk; - for min del er jeg enig i det aller meste (se nærmere under). Det jeg særlig festet meg ved – og som jeg stort sett synes er positivt ved utvalgets innstilling – er selve tilnærmingen. Her er det nemlig ikke bare snakk om hvilke krav vi med rimelighet kan stille til innvandrere som kommer til Norge, men også hvilke tiltak vi i Norge må stille opp med dersom vi ønsker et vellykket resultat. Integrering går nemlig to veier, og er ikke bare et spørsmål om hva innvandrere kan «gjøre for oss», men like mye et spørsmål om hva vi må gjøre for at innvandrere kan lykkes med å skape gode liv i Norge. Begge parter må lykkes – det er moralen, og det er budskapet. Bra.

Jeg kommer likevel tilbake til spørsmålet om verdier, og om «fundamentet», fordi jeg tror utvalget tar litt for lett på spørsmålet om det flerkulturelle og om felles samfunnsverdier. Her ligger nemlig viktige, prinsipielle utfordringer som ikke er helt problemfrie. Samtidig har vi nylig sett at ledende europeiske politikere, som Angela Merkel i Tyskland og David Cameron i Storbritannia, har tatt et «oppgjør» med multikulturalismen [2]. Hva betyr det? At vi ikke anerkjenner kulturelle forskjeller? At vi ønsker å nulle dem ut? Eller at vi ønsker å definere nye spilleregler for det økte mangfoldet som preger hele Europa?

Universelle verdier?
Finnes det universelle verdier, som deles av alle mennesker (gitt at de fikk anledning til å praktisere dem)? I en morsom artikkel i boken «Rettferdighet» tar Thomas Hylland Eriksen opp spørsmålet om det finnes universelle oppfatninger om hva som er rettferdig [3]. I artikkelen går han empirisk til verks, og spør om det finnes sider ved et begrep om rettferdighet som kan gjenfinnes som «fellesmenneskelige» på tvers av kulturer og geografi.

Han starter med å konstatere at da Menneskerettighetserklæringen til FN skulle vedtas i 1948 var det flere land som hadde reservasjoner, på litt ulike punkter og med litt ulik begrunnelse. For noen land var spørsmålet om individuelle demokratiske rettigheter litt slitsomt, for andre var det vanskelig å akseptere full trosfrihet. Det fantes også fagfolk som mente at verdigrunnlaget var for dominert av «vestlig tenkning» og ikke tok hensyn til kulturell variasjon. Hva som er «universelt» er derfor ikke nødvendigvis åpenbart.

Hva som er rettferdig er heller ikke åpenbart. I sin gjennomgang finner Hylland Eriksen likevel tre trekk ved begrepet «rettferdighet» som kan gjenfinnes svært mange steder på kloden:

• Det første trekket kan vi kalle et prinsipp om forholdsmessighet, - at straffen for en forbrytelse skal stå i et rimelig forhold til den forbrytelsen som har skjedd, og motsatt: At en belønning skal stå i et rimelig forhold til den innsatsen som er nedlagt. «Du skal høste som du sår.» Hva som er et «rimelig» forhold vil naturligvis variere mye på tvers av kulturer, - likevel er selve tanken om at det skal være et slags forhold mellom forbrytelse/innsats og straff/belønning nokså universell;
• Det andre trekket er forakten for snylteren, som også ser ut til å finnes over alt. I de fleste kulturer blir de som snylter og unndrar seg sine naturlige plikter raskt identifisert og møtt med motvilje – kanskje til og med forfølgelse og straff. Ideen om å «gjøre opp for seg» har bred tilslutning;
• Det tredje trekket han finner kan vi kalle gjensidighet (på fagspråket: resiprositet), som er verdien av uformelle sosiale bånd som skaper en følelse av forpliktelse og ansvar mennesker i mellom (i motsetning til f.eks. en formell og kontraktuell forpliktelse). Slike følelser av gjensidighet fungerer i de fleste samfunn som et «sosialt lim» - og gjør at fenomener som tillit og respekt kan utvikles og opprettholdes.

Så langt det universelle. Og det er interessant at mye av dette også finnes i innstillingen om integreringspolitikken, der forholdet mellom retter og plikter er sterkt understreket, og der en minner om at «alle har noe å bidra med» og at velferdsordningene våre ikke må «virke pasifiserende eller gjøre mottaker til klient.» Tanken om velferdsstaten som et «spleiselag» er et velbrukt bilde i sosialdemokratiet, og spleiselag har sjelden plass til snyltere. Innstillingen understreker også sterkt gjensidigheten mellom innvandrerne og det samfunnet de kommer til. Men tyngden er likevel lagt mer på det kontraktuelle enn på det uformelle. Her er et viktig avsnitt:

«Vi skal stille krav til innvandrere som kommer til Norge og vi skal stille krav til samfunnene som tar i mot innvandrere. Integrering er en gjensidig prosess. Når vi er trygge på samfunnsfundament og spilleregler, vil vi også være trygge på annerledeshet og til å utvikle vår egen identitet. Det følger av dette at det er et brudd på den norske samfunnskontrakten å hevde at tilhørighet i en kultur eller religion unntar den enkelte fra samfunnets plikter og rettigheter.»

Her stoppet jeg litt opp. Det er overgangen mellom de to siste setningene i dette sitatet jeg spesielt stusser ved. For det første er jeg usikker på språkbruken: Selve «kontrakten» er jo mildt sagt underspesifisert i dokumentet, og det er også de pliktene og rettighetene som kontrakten regulerer. For det andre er jeg usikker på om vi snakker om en implikasjon her. Er det virkelig slik at «det følger av» trygghet på spillereglene og egen identitet at brudd på «samfunnskontrakten» blir urimelige? Kan det ikke tenkes at spillereglene i seg selv fører til at «kontrakten» blir uklar, og dermed åpner for mulige konflikter? Det tror jeg.

Individuelle rettigheter
En underspesifisert kontrakt åpner nødvendigvis for tvist og tolkning. Og dette bringer oss inn i spørsmålet om det flerkulturelle, - altså om hvordan storsamfunnet skal regulere et mangfold av kulturer innenfor en felles ramme. Dette er et spørsmål som går langt forbi bare innvandring og integreringspolitikk, det handler om dilemmaer som finnes i alle moderne og liberale samfunn; - samfunn som f.eks. har universelle menneskerettigheter som del av sitt «fundament», og der det finnes minoriteter av ulike slag (ikke bare etniske eller religiøse).

Individuelle rettigheter, som f.eks. FNs menneskerettigheter [4], er ment å være ukrenkelige, - dvs. de kan ikke legitimt krenkes selv av et overveldende flertall, men legger tvert i mot begrensninger på flertallets lovgivning og styring av samfunnet. En klassisk menneskerettighet er f.eks. trosfrihet eller samvittighetsfrihet (freedom of conscience), og dilemmaene oppstår når «samfunnskontrakten» enten pålegger individene plikter som de selv mener er i konflikt med deres egen personlige oppfatning eller dersom de blir nektet rettigheter som de etter egen oppfatning burde ha.

Trosfrihet dukker dermed opp som en utfordring selv for godt sekulariserte samfunn (som det norske) fordi rekkevidden av personlige og religiøse oppfatninger kan strekke seg langt inn i den sfæren av reguleringer der flertallet mener seg å ha full rett til å pålegge alle samfunnsmedlemmer visse plikter (f.eks. militærtjeneste), eller å frata dem visse rettigheter (f.eks. retten til å etablere privatskoler).

Det finnes med andre ord et «grenseland» der det ikke er alltid er klart om flertallet kan bestemme visse reguleringer og samtidig være sikre på at de ivaretar alle borgeres individuelle rettigheter. Og i så fall er overgangen mellom de to nevnte setningene i avsnittet over åpen for diskusjon. Kan det finnes «norske verdier» som ikke er så universelle, tross alt? Og motsatt: Kan det finnes universelle verdier som burde innarbeides i det «norske» verdisettet?

Kritikk av utvalgets innstilling
En av dem som har kritisert integreringsutvalgets innstilling er Espen Søbye i Morgenbladet [5]. Hans kritikk dreier seg særlig om tre forhold. For det første mener han at utvalget undervurderer hvilken ressurs innvandrere faktisk er – og har vært – for Norge. Den kritikken er det vanskelig å være enig i når man forholder seg til teksten i innstillingen, der det motsatte poenget blir understreket flere ganger. Det skal en viss vrangvilje til for å nå fram til Søbyes konklusjon, men han har selvsagt rett i at Norge for lengst har blitt avhengig av den ressursen som innvandrere representerer og at innvandrere – som alle andre mennesker – er mer enn et middel. De er individer med selvstendige rettigheter og livsprosjekter.

For det andre mener Søbye at utvalgets innstilling undervurderer innvandrernes rolle som politiske aktører, og som potensielle støttespillere i Arbeiderpartiets eget politiske prosjekt. Han mener innstillingen har en uklar avsenderadresse. Hvem er det som skriver? Er det regjeringen? Partiet? Forvaltningen? «Det norske samfunnet»? Denne kritikken kan det være lettere å forstå. Formelt sett er det et utvalg i Arbeiderpartiet som har levert innstillingen, men språkbruken kan forvirre. Her er det snakk om både sosialdemokratiske verdier og om generelle samfunnsverdier i skjønn forening. Og om det finnes en etablert «samfunnskontrakt» i Norge er i alle fall ikke jeg kjent med innholdet i den, og jeg har bodd i Norge i hele mitt liv. Jeg er enig i at innstillingen hadde tjent på å være mer presis på disse punktene. Derimot er jeg ikke enig i at spørsmålet om innvandrernes selvsagte rolle som fullverdige medlemmer i det norske politiske demokratiet er svakt kommunisert. Utvalget skriver f.eks. dette om politisk deltakelse:

«Arbeiderpartiet ønsker at alle som bor lovlig i Norge skal være en del av det norske samfunnet. (...) Vi ser på de som har innvandret til landet vårt som en ressurs og viktige bidragsytere til samfunnet vårt. Deltakelse gjennom utdanning, i arbeidslivet og i det sivile samfunnet er en forutsetning for dette. Men også deltakelse og representasjon i våre demokratiske prosesser og organer. Vi vil at alle som ser en fremtid i Norge skal bli fullverdige samfunnsborgere i landet vårt, med de plikter og rettigheter det medfører. Vi ønsker at de skal bli norske statsborgere.»

Søbyes tredje ankepunkt handler om det han nok mener er mangel på et liberalt sinnelag i utvalgets innstilling. For eksempel skriver han at «det er noe ufyselig» over forslaget om å språkteste barn i løpet av det året de fyller 4, - selv om dette kan la seg gjøre og vise seg nyttig. Han skriver også:

«Selv om det flere steder står at integrering er en gjensidig prosess, er det i hovedsak innvandrerne som må forandre seg. Det får dokumentet til å kommunisere en vemmelig undertekst: integrering er lik fornorskning.»

Denne kritikken er viktig. Men er den riktig? Jeg mener svaret bare delvis kan være ja, rett og slett fordi utvalget har tatt seg jobben med å drøfte en rekke tiltak – store og små – der det fortsatt er behov for forbedringer når det gjelder integrering. Da er det vanskelig å unngå å legge vekt på hvor viktig det er å kunne norsk, for eksempel. Det samme gjelder spørsmål om utdanning og yrkesaktivitet. Et liv basert på stønader i Norge er ofte en sikker oppskrift på isolasjon og nye sosiale problemer, - og det gjelder like mye for etniske nordmenn som for innvandrere. Det er urimelig å kritisere utvalget for å legge vekt på en slik realitet, når temaet tross alt er integrering i et samfunn der verdien av deltakelse i arbeidslivet og av å være selvforsørget tillegges svært stor vekt.

Så kan man hevde at det er paradoksalt å insistere så sterkt på innvandrernes plikt til å innrette seg mest mulig slik at de blir selvforsørget samtidig som antallet etniske nordmenn på trygd stadig når nye høyder. Men det er i en viss forstand å blande kortene. De norske trygdeutfordringene er formidable, men det er likevel et faktum at enkelte innvandrergrupper er overrepresenterte som arbeidsløse og som trygdemottakere. Det er et problem både for de det angår direkte og for samfunnet, og derfor er det relevant å diskutere tiltak som kan få disse systematiske forskjellene ned.

På den andre siden er Søbye inne på noe viktig. Snakker vi om integrering, mens vi egentlig mener assimilering, - med andre ord at politikken skal utformes slik at de som kommer til landet har en plikt til å bli mest mulig «like» etniske nordmenn? Det er her det er nødvendig å være presis. Flere av de foreslåtte tiltakene er obligatoriske (altså plikter) og det er lett å tenke den tanken at innvandrere flest ikke vet sitt eget beste og derfor ikke er i stand til å gjøre de «riktige» tingene i integrasjonsprosessen. Det er positivt feil, og gir et perspektiv «ovenfra og ned» som er uheldig.

Fremskrittspartiets omfavnelse av utvalgets innstilling er slik sett tankevekkende. Til tross for at det er lett å se det politiske behovet – Fremskrittspartiet ønsker ingen konkurranse om sin posisjon som det «strenge» innvandringspartiet – er det nødvendig å være tydelig på de ideologiske (og derfor verdimessige) forskjellene mellom en gjennomtenkt sosialdemokratisk politikk og Fremskrittspartiets prinsippløse populisme. Her synes jeg at utvalgets innstilling balanserer dårlig, men det passer samtidig inn i en større europeisk trend, jfr. både Merkel og Cameron over.

Det norske selvbildet
Integreringsutvalget har forsøkt å gi en oversikt over de viktigste verdiene som preger det norske samfunnet, og som dermed er ett viktig utgangspunkt for all integrering. Dette kan sammenlignes med å gi en karakteristikk av det norske selvbildet; - hvordan ser vi på oss selv, hva er vår identitet?

Dette er også temaet for en høyst lesverdig rapport som nylig ble skrevet på oppdrag av den norske Europautredningen [6]. Rapporten, som er skrevet av Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann, fokuserer spesielt på hvordan Norges forhold til EU og resten av Europa preger vår egen identitetsdannelse. Særlig har de sett på utviklingen siden folkeavstemningen om EU i 1994.

Egen identitet er jo noe som etableres ved å sammenligne seg med andre, og bli klar over likheter og forskjeller. Eriksen og Neumann finner at i årene etter 1994 har EU betydd svært lite for det norske selvbildet; - EU er ikke lenger en interessant størrelse for vår oppfatning av oss selv, det er helt andre ting vi er opptatt av i den forbindelse. De skriver:

«Sett under ett er det slående hvordan litteraturen om norsk identitet har dreid fra å omhandle forholdet til Europa og EU i årene like etter folkeavstemningen i 1994, til å dreie seg om forholdet til minoriteter hjemme og såkalt fattige land i sør.»

Det viktigste som har skjedd internasjonalt i årene mellom 1994 og 2010, og som har betydning for hvordan vi tenker omkring oss selv, har ingen ting med verken EU eller EØS-avtalen å gjøre. Det viktigste som har skjedd er terrorangrepet mot USA den 11. september 2001:

«På et globalt, geopolitisk plan fremstår det i ettertid som tydelig at det store tidsskillet i perioden 1994-2010 ble markert av terrorangrepet mot USA 11. september 2001. I de påfølgende årene har USA og dets alliertes kamp mot islamsk terrorisme, som blant annet har avstedkommet to uavsluttede kriger, preget geopolitikken også i Europa, inklusive Norge. Globaliseringen, som på 1990-tallet generelt ble sett på som et mulighetsrom, fremstod nå i økende grad som en trussel.»

Vi er med andre ord ikke spesielt opptatt av våre nærmeste naboer når vi nå diskuterer spørsmålet om nasjonal identitet, vi er mer opptatt av forhold her hjemme – eller av forhold som ligger geografisk nokså langt unna. Dermed blir den norske integreringsdebatten litt spesiell. Eriksen og Neumann skriver:

«Det som gjør Norge spesielt, er at kampen om arbeid ikke er en problemstilling som blir uttrykt som gruppebasert etnisk konkurranse. Tvert i mot ser vi i dag framveksten av et etnisk segregert arbeidsmarked i Norge, kanskje særlig i Oslo, hvor minoritetsgrupper som pakistanere, polakker og svensker dominerer i visse nisjer i arbeidsmarkedet, hvor de ikke konkurrerer direkte med norske arbeidstakere. Den kulturaliserte diskursen om minoriteter, hvor religion for tiden spiller en hovedrolle, er derimot sterk i Norge, men den artikuleres gjerne som et bilateralt forhold mellom Norge og minoriteter, eventuelt deres avsenderland, og ikke som et europeisk fenomen med en avlegger i Norge.»

Tanken om at Norge for alvor har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn er smertefull på flere måter. Det tror jeg vi må erkjenne, for ellers blir den intoleransen og fremmedfrykten som faktisk eksisterer vanskelig å forstå. Norge har vært blant de mest homogene protestantiske landene i Europa; - forfatterne minner om at jesuitter ikke fikk adgang til landet før i 1956, og da fordi Norge måtte oppheve forbudet for å kunne bli medlem av Europarådet (det var fortsatt et mindretall på Stortinget som stemte mot). Det finnes nok av de som kunne ønske seg denne homogeniteten tilbake. Men motsatt finnes det også mange som ser på den gradvise sekulariseringen av samfunnet som en viktig seier, og som derfor opplever det som slitsomt å måtte forholde seg til trosfrihet og ytringsfrihet fra en «annen» vinkel; - nemlig som liberale rettigheter.

I 2007 var polakkene den største minoritetsgruppen i Norge for første gang, foran svensker og pakistanere. Men det er nok ikke polsk katolisisme som plager oss, og heller ikke mulig påvirkning fra svensk ateisme eller fritenkning. Det er islam som plager oss, - strekt preget av inntrykkene fra islamistisk terror over hele verden, og med en underliggende frykt for at et muslimsk livssyn er uforenlig med moderne, demokratiske verdier.

Religiøs praksis
I sekulære samfunn er religiøse overbevisninger stort sett «privatisert», og noe man sjelden snakker om utenfor de sammenhengene der de «hører hjemme».

I mange muslimske samfunn er dette snudd på hodet: Religion er i høyeste grad et offentlig anliggende, den skal synes og merkes, og prege hverdagslivet. Religionen gir føringer på stort og smått, - kanskje særlig smått: Ofte hører vi om en opptatthet av sømmelighet og regler for adferd (særlig hva angår kvinner og deres ærbarhet) som både er vanskelige å forstå og akseptere. De tragiske pakistanske blasfemilovene kan tjene som et eksempel. Den troende må hele tiden være på vakt for andres blikk og vurderinger i et endeløst strev for hele tiden å vise at man er «tilstrekkelig» ærbar, respektfull og troende. (Dette er naturligvis en form for negativt gruppepress som vi kan finne igjen også i andre sammenhenger, inkludert i vestlige land.)

Utgangspunktet er altså at religionen er noe som skal vises fram, og slett ikke skjules. Religionen har mange praktiske – og synlige – konsekvenser. Her ligger en konflikt mellom norsk «egalitær individualisme» med privatisert religion, og en kulturbakgrunn som er preget av synlig religiøs praksis og sterke koder om ære, sømmelighet og gruppetilhørighet (særlig til familien).

Ett konkret eksempel knytter seg til familiens rolle ved inngåelse av ekteskap. Her har vi på den ene siden den «norske» verdien om at alle skal stå fritt til å velge sin egen ektefelle, og en alternativ verdi om at ekteskap først og fremst er et familieanliggende der familiens «ledende» personer skal ha det siste ordet. Et annet eksempel er religiøse krav til påkledning, der mange land diskuterer lovforbud mot bestemte klesdrakter som burka (noe som allerede er vedtatt i Frankrike og Belgia). Et tredje eksempel kan være synet på det verdimessige grunnlaget for barnas utdanning og opplæring, der vi både kjenner debatten om «intelligent design» i USA og kontroversielle spørsmål om retten til å etablere religiøse privatskoler i Norge.

Kulturforskjellene knytter seg dessverre også opp til systematiske sosiale forskjeller i de fleste europeiske land. Innvandring har ført til segregering og isolasjon mange steder, - og til framvekst av egne samfunn «på siden» av de øvrige hovedstrukturene i samfunnet. Enkelte kulturforskjeller viser seg å være vanskeligere å overkomme enn andre, og her skiller bl.a. umoderne familie- og klantradisjoner seg negativt ut. Problemet går begge veier; - ikke bare er det frykt og fiendtlighet hos den etniske majoriteten, men også innvandrerne ønsker å holde seg for seg selv. Resultatet er ulykkelig, og fortjener derfor debatt. Den danske forfatteren Jens-Martin Eriksen beskylder i Morgenbladet Abid Raja for å unnlate å ta et oppgjør med de negative trekkene som finnes i enkelte innvandrermiljøer [7]:

«(..) Filleproletariseringen av innvandrere i Vest-Europa er ikke noe eventyr. Segregeringen og underkvalifiseringen av disse, og utstøtelsen av dem fra arbeidsmarkedet og henvisningen til et lukket og formørket liv i ghettoer i storbyene, er ikke noe eventyr, det heller. Disse effektene er konsekvenser av det dunkle hykleriet og de førmoderne, tribalistiske og klanavhengige strukturene som innvandrere i altfor stor grad bærer med seg når de slår seg ned i de vesteuropeiske landene. Norge er ikke noe unntak.»

Eriksen mener at Raja spiller et dobbelspill; på den ene siden kritiserer han mangel på handlekraft og styrke i den norske integreringspolitikken (altså det Norge bør gjøre), men på den andre siden er han forsiktig med å trekke fram de negative sidene ved kulturen hos enkelte innvandrergrupper som representerer minst like sterke hindringer i integreringsarbeidet.

Raja vil sikkert svare på denne anklagen, men det er likevel klart at åpen religions- og kulturkritikk er viktig i ethvert liberalt samfunn. Det kan ikke være slik at vi står fritt til å kritisere statskirken og det norske samfunnet, mens vi må legge bånd på oss når det gjelder å kritisere islam og enkelte innvandrerkulturer. Retten og friheten til kritikk skal være akkurat like sterk i begge tilfeller, noe annet er en grunnleggende misforståelse.

Men motstykket til åpen religions- og kulturkritikk er det liberale samfunnets vilje til å verne om trosfriheten og andre individuelle rettigheter. Dette er et hensyn vi simpelthen ikke slipper unna, uansett hva vi måtte mene om islam, kristendom eller andre livssyn.

Det er mulig å spørre om kravene til framtidig ektefelle, bestemte klesdrakter eller bestemte former for opplæring er «religiøse» i noen rimelig forstand, eller om de bare er spørsmål om tradisjoner som har utviklet seg parallelt med den religiøse praksisen, og som vi derfor kan regulere ved bruk av lover uten å true religionsfriheten. Mange mener det siste. I Arbeiderpartiet er det f.eks. noen som mener det er greit å forby alle privatskoler (ikke nødvendigvis bare muslimske) og klesdrakter som niqab og burka. Arbeiderpartiets integreringsutvalg foreslår for sin del forbud mot bruk av religiøse hodeplagg ved utøvelse av politiyrket eller som dommer, men paradoksalt ikke i forsvaret eller i tollvesenet – der slike plagg i dag er tillatt. Tanken synes å være at bruk av religiøse plagg strider mot prinsippet om at politiet og domsmakten skal være nøytral i anvendelse av lovene – noe som etter min mening er en dyp kategorifeil, fordi det impliserer at religiøs overbevisning nødvendigvis er i konflikt med rettsstatens prinsipper. Et slikt argument er ikke mulig å etablere innenfor en demokratisk og liberal ramme. Man tvinges til å tenke tilbake til John Locke (1632-1704), som mente at religionsfrihet var en kritisk viktig verdi – bortsett fra for katolikker og ateister, som burde stenges ute fra samfunnet.

Isteden bør vi erkjenne at vi står overfor en reell problemstilling, fordi det ikke kan være opp til andre å avgjøre hva enkelte mennesker holder som alvorlige religiøse overbevisninger. Fra utsiden kan man mene at spørsmålet om klesdrakter er «utenfor» religionen, og at det er en misforståelse hos de det angår å hevde at det å kle seg på bestemte måter er et spørsmål om rettroenhet (eller, i det minste, god moral). Men hvis spørsmålet om hva som er «rett» tro (eller religiøs praksis) er noe som kan avgjøres utenfra, det vil si av mennesker som selv ikke deler den religiøse oppfatningen det er snakk om, så har vi effektivt opphevet trosfriheten. Da er det opp til andre å avgjøre hva som er en «grei» personlig overbevisning, hvilket er en selvmotsigelse.

Rawls: Overlappende konsensus og rimelighet
Trosfrihet er bare én verdi – om enn en viktig verdi – som peker mot en mer generell utfordring: Dersom målet for integrering i et flerkulturelt samfunn ikke er assimilasjon, men tvert i mot at ulike kulturer (og dermed ulike sett av verdier) skal kunne leve side om side innenfor et overordnet rammeverk, kan vi ikke bare ha et syn på hva som «kreves» av ulike minoriteter eller hvordan vi best kan unngå sosiale problemer (som diskriminering, arbeidsløshet eller sosial isolasjon), selv om dette er viktig nok. Vi må også ha et syn på hvordan vi kan utvikle lover og felles regler som har tilstrekkelig legitimitet, - selv blant personer med høyst ulike oppfatninger og verdier knyttet til hva som er et «godt samfunn». Vi må med andre ord diskutere hvordan vi kommer fram til den «kontrakten» - eller det «fundamentet» - som Arbeiderpartiets integreringsutvalg uten videre tar for gitt.

Den amerikanske filosofen John Rawls (1921-2002) var opptatt av dette. At en lov er legitim betyr at den kan praktiseres, men det gir ikke nødvendigvis alle borgere noen grunn til å betrakte den som rimelig. Stabiliteten i samfunnet kan over tid trues dersom mange føler at lovene (eller «samfunnskontrakten») nettopp er urimelige, om de er aldri så legitime. For å løse opp en slik utfordring mente Rawls at samfunnet bør søke mot noe han kaller «overlappende konsensus» ; - en situasjon der borgerne støtter de samme lovene, men gjerne av ulike grunner.

Utgangspunktet er en situasjon der borgerne i et samfunn deler noen verdier, men ikke alle, og der det kan være store uenigheter om hva som er et «godt samfunn», «god moral» eller hva som gjør en bestemt lov «rettferdig.» For Rawls er slike uenigheter ikke nødvendigvis problematiske, og sannsynligvis uunngåelige i et flerkulturelt samfunn. Det avgjørende er hvilke faktiske lover man blir enige om, - samtidig som de enkelte borgere må kunne stå fritt til å begrunne loven ut fra sitt eget perspektiv (livssyn, ideologi, verdigrunnlag). Han ønsker altså å etablere et skille mellom lovens innhold (og konsekvenser) på den ene siden og dens begrunnelse på den andre.

Dette er en krevende øvelse, men ett kjent eksempel på hvordan en verdi (eller rettighet) kan begrunnes ut fra helt ulike ståsteder knytter seg til erklæringen fra Det andre vatikankonsil (1965) om nettopp religionsfrihet. Her heter det bl.a. [8]:

“This Vatican Council declares that the human person has a right to religious freedom. This freedom means that all men are to be immune from coercion on the part of individuals or of social groups and of any human power, in such wise that in matters religious no one is forced to act in a manner contrary to his own beliefs. Nor is anyone to be restrained from acting in accordance with his own beliefs, whether privately or publicly, whether alone or in association with others, within due limits. The council further declares that the right to religious freedom has its foundation in the very dignity of the human person, as this dignity is known through the revealed Word of God and by reason itself. This right of the human person to religious freedom is to be recognized in the constitutional law whereby society is governed and thus it is to become a civil right. (1965, art. 2)”

I følge konsilet er religionsfrihet noe som følger av katolisismens menneskesyn og av troen på Gud. For ikke-troende, eller for ikke-katolikker, er en slik begrunnelse utilfredsstillende, ja kanskje til og med fundamentalt gal. Men i følge Rawls er ikke det avgjørende, - det avgjørende er selve innholdet i rettigheten, at alle mennesker har rett til å trosfrihet og til å praktisere sin egen tro.

Det er da mulig å tenke seg at en ateist, en muslim eller en protestant, fra hvert sitt ulike ståsted, kunne komme fram til samme konklusjon, men med helt ulike begrunnelser. I så fall har vi «overlappende konsensus». En forutsetning for å etablere en slik enighet er naturligvis at de det angår opptrer med rimelighet (reasonably) overfor hverandre. Dette samsvarer med menneskesynet til Rawls:

«Humans are not irredeemably self-centered, dogmatic, or driven by what Hobbes called, “a perpetual and restless desire of power after power.” Humans have at least the capacity for genuine toleration and mutual respect. This capacity gives hope that the diversity of worldviews in a democratic society may represent not merely pluralism, but reasonable pluralism.»

Dialog og enighet på tvers av kulturer og religiøs overbevisning er i praksis ikke mer enn et ideal, noe historien er full av bevis på. Men ideologi handler nettopp om slike idealer, og derfor fortjener de å bli reflektert når vi lager dokumenter med tungt, verdimessig innhold. Ideen om «overlappende konsensus» bygger på at et flerkulturelt samfunn er noe mer enn et modus vivendi, - en ren maktbalanse mellom ulike verdiorienteringer (eventuelt regulert ved hjelp av «kontrakter»). Isteden bygger hele den politiske kulturen på en tanke om frivillig gjensidighet (eller resiprositet, som vi husker blant Eriksens «universelle» oppfatninger om rettferdighet):

«According to this principle political power may only be used in ways that all citizens can reasonably be expected to endorse. The use of political power must fulfill a criterion of reciprocity: citizens must reasonably believe that all citizens can reasonably accept the enforcement of a particular set of basic laws. Those coerced by law must be able to endorse the society's fundamental political arrangements freely, not because they are dominated or manipulated or kept uninformed.»

Vi kan være uenige om bestemte lover, men bør likevel finne dem «rimelige» (reasonable). Lakmustesten til Rawls på om en lov er «rimelig» er at vi har rimelig grunn til å tro at alle borgere vil finne det rimelig at loven praktiseres, selv om de er uenige i lovens bestemmelser. Det er lett å finne moteksempler. Den norske abortloven hadde – og har muligens fortsatt – sine motstandere, som ikke bare er uenige i loven, men også i at den praktiseres. Den norske militærnekterloven er et annet eksempel på en lov der enkelte, av overbevisningsgrunner, motsatte seg lovens anvendelse (og derfor havnet i fengsel). Vi har også eksempler på sivil ulydighet, der folk med sterke overbevisninger forsøker å blokkere gjennomføring av lovlig fattede vedtak.

Likevel er hoveddelen av norske lover slik at de består testen til Rawls: Man kan være uenig i skatteloven, men betaler likevel skatt. Man kan være uenig i trafikkloven, men holder seg likevel stort sett til fartsgrensene. Man kan mislike visse sider ved valgloven, men deltar likevel i valg. Man kan være uenig i at tvangsekteskap er forbudt, men respekterer likevel forbudet. Og så videre. Legitimiteten av lovene er sterkt knyttet til at vi aksepterer at de praktiseres, selv om vi er uenige i dem. Uten at en slik holdning er utbredt, ja, at den faktisk deles av et stort flertall, det farlig for demokratiets stabilitet.

Norske verdier – igjen
I et liberalt samfunn skal det være plass til folk som er motstandere av ytringsfrihet, under forutsetning av at de aksepterer at ytringsfrihet finner sted. Det skal være plass til folk som er motstandere av demokratiet, så lenge de aksepterer at det er demokratiske prinsipper som regulerer samfunnet. Ja, det skal i prinsippet være plass for folk som helst vil sette fyr på stavkirker, så lenge de ikke gjør alvor av det.

Hva er alternativet? Jo, det er å nekte folk å mene hva de vil, dvs. kriminalisere dem på grunnlag av hva de mener og ikke på grunnlag av hva de gjør. Et slikt samfunn ønsker ingen sosialdemokrat.

Dette handler om yttergrensene for det liberale samfunnet, men nettopp derfor er språkbruken i innstillingen til Arbeiderpartiets integreringsutvalg problematisk. Her står det som kjent:

«Demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd er de sentrale kjennetegnene. Dette er et fundament for alle som velger å bo i Norge, det er her vi finner verdigrunnlaget for integreringspolitikken og den samfunnskontrakten som gir alle plikter og rettigheter.»

Det som er galt er ikke å tilkjennegi støtte til visse verdier, noe som både er en rett og en plikt for et politisk parti. Det som er galt er å legge til grunn at disse verdiene utgjør et klart «fundament» som alle i Norge deler, og har en felles oppfatning om. For det er nemlig ikke nødvendigvis tilfellet – og dermed blir språkbruken villedende.

Eller var dette med «samfunnskontrakt» ikke så alvorlig ment, men heller et forsøk på litt «streng» språkbruk? Jeg tror helst det siste. Resultatet er likevel ikke vellykket, fordi en rekke offensive og gode forslag for bedring av integreringspolitikken nå er pakket inn i en språkbruk som verken Arbeiderpartiet eller andre egentlig kan hefte for. Men da mister ordene sin mening. Derfor er det nødvendig å skrive om denne delen av utvalgets innstilling slik at landsmøtet i partiet kan behandle en tekst som fullt ut gjenspeiler de liberale verdiene som sosialdemokratiet er grunnlagt på.

Er så de «norske verdiene» gode nok, eller er det rom for forbedringer?

Er toleranse en typisk norsk verdi? Jeg tror ikke vi kan si det. Nylig hørte vi om «opprør» i Bodø fordi kommunen har vedtatt at det bl.a. skal settes opp veiskilt med samiske stedsnavn, og i Elverum fikk en rektor pepper fordi han hadde bestilt historiebøker på nynorsk til elevene. Og dette var bare to aktuelle eksempler. Nei, vi må nok erkjenne at toleranse er en underutviklet verdi hos oss.

Burde toleranse være en norsk kjerneverdi? Så absolutt! Derfor bør det legges inn et ekstra avsnitt om hvor viktig denne verdien er – og hvordan vi alle har et ansvar for å utvikle den – i Arbeiderpartiets integreringspolitiske dokument.

Hva med trosfrihet, - er det en verdi som nordmenn flest legger vekt på? Egen trosfrihet, sikkert. Men hva med andres? Her tror jeg igjen at vi sliter i landet vårt. Og også dette er noe som utvalgets innstilling bør reflektere.

Trosfrihet er for det første en grunnleggende individuell rettighet. Av dette følger det – på den «negative» siden – at verken familien eller andre har rett til å påtvinge noen et bestemt livssyn, eller bestemte religiøse praksiser (som bruk av religiøse plagg) mot deres egen vilje. Når dette likevel skjer, er det et overgrep – og må behandles deretter.

Men trosfrihet har også en positiv side, som bl.a. omfatter retten til å praktisere sin religion slik man selv mener er riktig, inklusive retten til å bære religiøse plagg. For mange foreldre er det dessuten viktig at opplæringen på skolen skjer i samsvar med de religiøse verdiene de selv har. Derfor er det lov å etablere private skoletilbud basert på livssyn i Norge. I innstillingen fra Arbeiderpartiet heter det at de er «svært skeptiske til flere religiøse private skoler.» Men det er en holdning, ikke et standpunkt. Arbeiderpartiet må være i stand til å ta stilling til retten til etablering av religiøse private skoler.

For min del har jeg problemer med å forstå at svaret kan bli noe annet enn «ja». For det første er det slik at alle skoler i Norge skal ha et offentlig godkjent undervisningstilbud, og ligge under offentlig tilsyn og kontroll. Dermed er det fullt mulig å ta hensyn til bekymringer knyttet til eventuell religiøs indoktrinering, bruk av ubalanserte og dogmatiske læremidler, diskriminering av minoritetselever og så videre. Men for det andre er det kraftig negativt signal til landets religiøse minoriteter å frata dem en rettighet som oppfattes som helt naturlig for den religiøse majoriteten i Norge. Og da er vi virkelig i konflikt med ideen om at reguleringer i samfunnet bør virke «rimelige».

Referanser:
[1] http://arbeiderpartiet.no/Politikken/Landsmoetet-2011/Integreringspolitisk-dokument/%28language%29/nor-NO
[2] http://www.bbc.co.uk/news/uk-politics-12415597
[3] Thomas Hylland Eriksen: Finnes universelle begreper om rettferdighet?, i Halsaa og Hellum (red.), «Rettferdighet», Universitetsforlaget, 2010
[4] http://www.un.org/en/rights/index.shtml
[5] Espen Søbye: Gjør innvandreren upolitisk, Morgenbladet 11.-17. februar 2011
[6] Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann: Norsk identitet og Europa, rapport for Europautredningen, januar 2011
[7] Jens-Martin Eriksen: En moderat opplysningsmann, Morgenbladet 18.-24. februar 2011
[8] http://plato.stanford.edu/entries/rawls/