Demokrati uten politikere?

En bekjent av meg feirer hvert år 17. mai med liv og lyst. Han er samtidig en av dem jeg kjenner med størst forakt for politikere, som etter hans mening stort sett er sleipe og inkompetente mennesker som utelukkende er opptatt av å mele sin egen kake.

Det hender i mellom – hvis jeg har det nødvendige overskuddet – at jeg minner ham om denne tilsynelatende inkonsistensen: At han på den ene siden er sterk tilhenger av demokratiet, men på den andre siden er foraktfull overfor alt som smaker av politikere. Så langt har jeg ikke fått noe fullgodt svar.

På nettstedet Open Democracy skriver Markha Valenta om den tyske finansminister Wolfgang Schäuble, som i et intervju nylig tok til orde for at grekerne burde skaffe seg en mer permanent ”teknokratregjering” uten deltakelse fra noen av de greske partiene. Tanken bak var åpenbart at gresk demokrati ikke er forenlig med hensynet til økonomien og euroen.

Med andre ord: Det økonomien trenger er noe annet enn demokrati. I alle fall noe annet enn demokrati i gresk tapning. Schäuble mener neppe at hans eget hjemland – Tyskland – også burde vurdere å kvitte seg med demokratisk valgte politikere, og heller satse på teknokrater. Tyskland har som kjent kvittet seg med demokrati en gang tidligere, og det var særdeles lite nyttig.

Det fortelles ulike historier om den greske tragedien for tiden. I Nordvest-Europa, og særlig i Tyskland, legges det vekt på at det er grekerne selv som har skylden for sitt økonomiske uføre. De har lånt for mye penger. De har ikke betalt skatt. De har satset på korrupsjon og uhederlige politikere. Nå kommer regningen.

Denne historien er slett ikke usann. Men i rettferdighetens navn finnes det også en annen historie, en om feilslåtte reguleringer og institusjoner på EU-siden. Valenta nevner tre: For det første at euroen bygger på antatt finanspolitisk disiplin, mens det aldri har vært på tale å regulere hyperaktivitet eller ”bobler” i privat sektor. For det andre at en felles pengepolitikk – som er sentralbankens domene - aldri har blitt fulgt av en felles finanspolitikk – som er politikernes domene. Og for det tredje at euro-sonen er sårbar for sjokk utenfra, for eksempel fra USA der finans- og boligkrisen startet og raskt smittet over til andre land via et finanssystem som er virkelig globalt.

I dette globale finanssystemet er det ikke folkevalgte regjeringer som avgjør om utviklingen går i rett retning, men kurvene på børser og i handelshus verden over. ”Dommerne” i dette systemet heter Fitch, Standard & Poor’s og Moody’s, og de er verken opptatt av sosial fordeling eller politisk legitimitet. De er opptatt av betalingsevne. Punktum.

Det finnes to slags syn også på dette. På den ene siden kan det være greit at det faktisk finnes noe som heter ”markedet”, som ikke lar seg lure av oppfinnsomme politikeres kreative bokføring. Forstått på denne måten betyr eksistensen av markedet og markedsaktører en viss form for disiplin. At det kan være nødvendig er dessverre historien full av eksempler på. Ikke sjelden er politikerne langt mer kortsiktige og ustabile enn markedet, og da kan det være greit med en viss langsiktig korrigering.

Men motsatt er det temmelig brutalt å se hvordan en mektig finanselite nærmest skalter og valter med folkevalgte regjeringer som strever med å finne veien ut av sine økonomiske problemer. Etter år, måneder, uker, dager og timer med krevende politiske forhandlinger og kompromisser kan ”markedet” eller en av ”de tre store” kredittbyråene avgjøre på minutter om resultatet er godt nok. Og da er det ikke den politiske helheten de har i tankene, men velværet til de private investorene som har lånt bort altfor mange penger.

Ja, stakkars dem.

Alle ser i dag at finanssektoren verden over har gått seg fullstendig vill i ”finansiell innovasjon” og spektakulær utlånsvirksomhet, og at den trenger kraftig disiplinering og regulering. Så snart euroen har kommet over på noe tryggere grunn vil dette arbeidet starte i Europa, slik det allerede har startet i USA. Det skulle forresten bare mangle. Hvem trenger banker som prinsipielt sett ikke kan gå konkurs? Hva er vitsen med å bruke markedet til å fordele risiko hvis det er vanlige skattebetalere som må betale uansett?

I mellomtiden står Hellas foran en avgrunn. Årevis med økonomisk strev ligger foran landet. For noen dager siden kunne vi lese i Athen News at andelen unge mennesker uten arbeid nå var mer enn 51 prosent. Den registrerte arbeidsløsheten i Hellas er på hele 21 prosent, og den øker. Valenta minner leserne om at de fleste sider ved gresk økonomi var kjent da landet knyttet seg til euroen, også de negative; – hverdagskorrupsjonen, den slappe skattemoralen, den ensidige industristrukturen, omfanget av politisk klientisme og en parasittisk overklasse.

Men euroen var mer enn noe annet et politisk prosjekt, drevet fram av elitene i – ja, nettopp – Nordvest-Europa. Og blant disse er det mange som fortsatt ikke forstår at underskudd ett sted alltid motsvares av overskudd et annet. Så når Tyskland (og også Norge) stråler i selvtilfredshet over solide overskudd på handelsbalansen, ja, så er det andre land i Europa som har bidratt til resultatene. Blant annet lille Hellas. 

Etter min mening finnes det gode grunner til at greske velgere burde snu ryggen til sine etablerte politiske eliter, slik de også burde gjøre det i land som Italia, Spania og Portugal. Men det er ikke bekymringene til finansminister Wolfgang Schäuble som ligger meg på hjertet – at det er et nødvendig motsetningsforhold mellom demokrati og økonomi. Det er snarere motsatt.

Problemene i Europas ”underskuddsland” krever nettopp politiske løsninger, øvelser i demokrati, håndfaste eksempler på politisk legitimitet. Det er slående at finansuroen og de enorme økonomiske problemene i Sør-Europa fortsatt ikke har gitt seg utslag i noen vesentlig oppslutning om ekstreme standpunkter. Vi har ingen garanti for at dette vil vare, men det er etter min mening mest sannsynlig at velgerne vil bruke tiden på å etablere nye demokratiske alternativer.

At korrupsjon, vanstyre og kortsiktig populisme har vært altfor dominerende i Sør-Europa kan det være liten tvil om. Men nettopp derfor har det formodningen mot seg at velgernes svar skulle være å gi seg hen til totalitære strømninger med enkle svar og ekstreme løsninger. Om det er slik at greske velgere føler seg ført bak lyset av landets politikere, tviler jeg på at de vil svare med å gi sin tilslutning til politikere som ønsker å ta fra dem enda flere rettigheter.

I Hellas er det meste nå usikkert, og svært få vet hva framtiden vil bringe. Den amerikanske filosofen John Rawls gjorde i sin tid et tankeeksperiment for å belyse spørsmålet om rettferdighet i samfunnet. Han plasserte alle mennesker i en ”opprinnelig situasjon”, en tilstand der alle er likestilte på den måten at de ikke kjenner sin egen posisjon i samfunnet og heller ikke hva som venter i framtiden. Alle befinner seg bak et ”uvitenhetens slør” med hensyn til sine egne ressurser (de kan være fattige eller rike, friske eller syke, unge eller gamle, talentfulle eller talentløse, men de vet ikke hva som gjelder for sin egen del). 

Spørsmålet er nå: Hvilke prinsipper ønsker vi at samfunnet skal styres etter? Rawls argumenterer for at det rasjonelle valget – eller det valget som det finnes best argumenter for – er to prinsipper:

• Først, like rettigheter og politiske friheter til å forfølge både egne interesser og hva en selv mener er viktige mål for samfunnet. 

• Deretter, like muligheter til arbeid, utdanning og andre velferdsgoder, inkludert like muligheter til å konkurrere om politisk makt og posisjoner med stor innflytelse. 

Det er flere grunner til at disse valgene er rasjonelle, men kortversjonen er at de representerer et minste felles multiplum for hva vi vil ønske fra samfunnet, gitt at vi ikke vet hvilke ressurser vi faktisk vil disponere og gitt at vi har et ”normalt” forhold til risiko (vi ønsker for eksempel ikke et samfunn basert på ren frikonkurranse eller et samfunn som diskriminerer ut fra kjønn, tro eller farge fordi vi ikke vet hvordan vi selv vil greie oss i et slikt samfunn).

Rawls var tydelig på forskjellen mellom absolutt likhet (som han ikke ønsket) og likhet i muligheter (som han ønsket). Det er opplagt at det vil finnes ulikheter i samfunnet, men for at slike ulikheter skulle være (moralsk) rettferdige, måtte de ha som begrunnelse at de er til fordel for de som hadde minst fra før.

Dette siste poenget har blitt mye diskutert, men det er det første poenget som er viktig akkurat i denne sammenhengen. I dagens Hellas er det naturligvis ikke slik at folk ikke er klar over sin egen stilling i samfunnet. Det er vel heller slik at de er smertefullt klar over den, og da særlig de som er rammet hardest.

Men til tross for denne viktige forskjellen mener jeg likevel det skal noe til for å tro at den jevne greker er villig til å kaste sine demokratiske rettigheter over bord som ledd i den økonomiske oppryddingen. Jeg vil snarere tro at midt i all sin forbannelse og forbitrelse er de sivile og politiske rettighetene viktigere for grekerne enn de kanskje har vært på lenge.

Det gjelder for det første retten til å protestere mot korrupte og udugelige politikere, og mot det man opplever som urimelige pålegg fra EU. Men selv i Hellas skal livet gå videre, nye spilleregler skal defineres, nye politiske miljøer etableres og nye ledere identifiseres. En demokratisk styreform skaper bedre rammebetingelser for denne typen arbeid enn noen annen styreform vi kjenner. Jeg tror neppe grekerne er villige til å bytte bort sine grunnleggende demokratiske rettigheter og legge skjebnen sin i hendene til noen få ”utvalgte”. Og jeg ser heller ikke hvilke gode resultater et slikt valg ville gi.

Økonomisk sett er Hellas en krigssone, der tusenvis av tragedier utspilles hver eneste dag. Men landet har ingen mulighet til å komme videre dersom folk flest føler at det ikke finnes noen form for rettferdighet i den politikken som føres. Argumentet til Rawls er at, dersom folk står fritt til å velge, går veien til samfunnsmessig rettferdighet gjennom et demokrati der alle har like rettigheter. Han kalte det ”Justice as fairness”; - summen av prinsippene om politisk frihet og sosial likeverdighet.

Etter min mening er John Rawls en langt bedre rådgiver i denne typen spørsmål enn finansminister Wolfgang Schäuble.

Snart et det nytt valg i Hellas. Det blir ikke nødvendigvis noen ukomplisert hendelse, men hvert eneste frie valg som blir holdt i Hellas i årene som kommer vil være en seier for landet. Og en viktig del av oppskriften for å få landet tilbake på rett kjøl igjen.