Erik Solheim er en kunnskapsrik politiker, og et stort talent. Han kan politikk til fingerspissene, og er bedre enn de fleste til å håndtere tidens medievirkelighet. Han har nedlagt en livslang innsats for partiet sitt, og brenner med en oppriktig glød for de sakene han tror på.
Dette er typisk ”store” saker. Det var ikke reguleringen av lokale veikryss som trakk Erik Solheim til politikken. Det var politikkens klassiske spørsmål; hva er et godt samfunn, hvordan kan vi skape mer rettferdighet i verden, hvordan skal vi ta vare på jorda vår – den typen ting.
I utgangspunktet ligger alt til rette for at Erik Solheim skal få et godt ettermæle som politiker, selv blant politiske motstandere. Men da må han slutte med å gi intervjuer der han vektlegger sin egen uerstattelighet.
Her må jeg ta forbehold om at Solheim virkelig er riktig sitert, men i følge E24! sier han bl.a. dette om sin egen avgang:
”Solheim benektet at han er bitter, men at han ønsket å fortelle om de to årsakene til at han er dypt uenig i Lysbakkens strategi. Det ene er; skal vi vektlegge en partipolitisk kabal i SV? Eller skal vi vektlegge Norges evne til å påvirke klimaforhandlingene, fattigdommen i verden, fredsprosesser i Sudan og Somalia?
Jeg mener at evnen til å påvirke internasjonalt er viktigst, Audun mener at den partipolitiske kabalen var viktigere, sier Solheim til NTB.
Dernest er Solheim uenig i at erfarne politikere som ham og Tora Aasland nå må byttes ut. – Selvfølgelig må partiet fornye seg, vi er i en krisesituasjon i SV. Men jeg tror man fornyer seg bedre ved å få en ny partileder og samtidig ta med seg erfaring.”Sagt på en annen måte; det som er best for landet og verden er at Erik Solheim får fortsette som statsråd. De som ”vektlegger” noe annet driver med smålig partipolitikk i SV. Og hva er vel partipolitikk i SV sammenlignet med klimaforhandlingene, fattigdommen i verden, og fredsprosesser i Sudan og Somalia?
Logikken er nådeløs: Sammenlign Erik Solheim med Audun Lysbakken, og se hva de legger vekt på. Solheim: Klima, fred og kamp mot fattigdom. Lysbakken: Intern kabal i et parti som ikke en eneste somalier eller sudaneser vet navnet på en gang. Resultatene taler for seg. Det er storhet mot smålighet, og stakkars de statsrådene som skal forsøke å etterfølge ”superminister” Solheim.
Eller vi kan ta et annet perspektiv, og heller ønske Erik Solheim velkommen tilbake til virkelighetens verden. Han har behov for å klype seg selv litt i armen, og riste av seg et par misforståelser. Etter at Kristin Halvorsen sa fra seg ledervervet i SV og etter at Audun Lysbakken gjorde seg selv umulig som statsråd fantes det nesten ikke et eneste politisk regnestykke som sikret Solheim (eller Tora Aasland) et fortsatt liv som statsråd.
Det måtte i så fall ha vært om Solheim – helt uventet – skulle la seg velge inn i SVs partiledelse igjen. Men der er det ingen som ønsker ham.
Med partilederen utenfor regjeringen, Kristin Halvorsen som ”untouchable”, og både Aasland og Solheim utenfor partiledelsen kan det knapt være egnet til å overraske at kabalen ble som den ble. Det som overrasker mest er faktisk at Solheim selv mente at han burde få fortsette, av hensyn til verdens klima, fattigdom og fred.
Med et slikt nivå på selvhøytideligheten kom nok ikke utskiftingen en dag for tidlig. Alle mennesker har en tendens til å heie mest på seg selv. Jeg gjør det selv, og ikke så rent sjelden heller. Men visse vurderinger av egen fortreffelighet gjør seg absolutt best hjemme i sofaen, og ikke på trykk i landets aviser. Da blir de litt ulekre.
Erik Solheim finner nok raskt ut at det finnes et liv både for ham selv og andre utenfor regjeringen. Og dermed gjenstår det bare å ønske SVs nye statsråder lykke til med arbeidet. Det er mange som er avhengige av at de lykkes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar