Lysbakken går av

Det som ble stadig mer feil i diskusjonen om Audun Lysbakkens framtid som statsråd var det vi kan kalle «sideordnede hensyn» i politikken. Et sideordnet hensyn er et hensyn som isolert sett ikke har noe med den aktuelle saken å gjøre, men som isteden kan bli relevant avhengig av hvordan saken finner sin løsning. Ofte finner vi at slike sideordnede hensyn er «pakket inn» i hverandre som en slags russisk matrusjka-dokke.

Som her. Først hadde vi selve saken; tildelingen av penger uten utlysning og derfor i strid med gjeldende regelverk. Så hadde vi spørsmålet om håndteringen av saken; hvordan Lysbakken og hans medarbeidere har forholdt seg til Stortinget og offentligheten etter at kritikken ble reist, om de hadde gitt riktig og tilstrekkelig informasjon og så videre. Men i tillegg hadde vi ytterligere to problemstillinger: Lysbakkens rolle som kandidat til ledervervet i SV, og derfor – i en enda større sammenheng – SVs rolle som deltaker i flertallsregjeringen.

Slik gikk saken hele veien fra selvforsvar for jenter til regjeringskrise for landet. Sideordnede hensyn ble etter hvert til overordnede hensyn.

Spørsmålet kunne legges fram slik:

• Isolert sett er det Lysbakken har gjort alvorlig nok til at han må gå av som statsråd («statsråder har gått av for mindre enn dette»). 
• Håndteringen av saken har i tillegg vært klønete («han har ikke greid å imøtekomme kravene til åpenhet og ydmykhet»). 
• Imidlertid er Lysbakken utpekt som ny leder i SV, og SV kan verken sitte i eller støtte en regjering der deres egen leder ikke har plass. 
• Altså kan ikke Lysbakken gå av selv om han burde gått av. 

Det er lett å se hvor plagsom denne situasjonen ville være så lenge den var uforløst. Hvis man mener at saken i seg selv er alvorlig nok til at Lysbakken burde gå av, ville det over tid blir stadig tyngre å forsvare at han ikke har gått av, selv om det skulle finnes «politiske grunner» til det.

Over tid vil nemlig slike andre grunner ikke veie tungt nok til å fungere tilfredsstillende verken for Lysbakken, SV eller regjeringen. Jeg mener det finnes anekdotisk belegg for at «sideordnede hensyn» sjelden kan spille rollen som en varig støttepute i politikken.

Dersom en statsråd har begått et feilgrep som i seg selv er stort nok til at han eller hun må gå av, ja, da er løpet i virkeligheten kjørt, selv om det finnes en haug med gode argumenter for at akkurat denne personen burde fortsette i stillingen. Jeg mener samme type logikk gjør seg gjeldende også i forhold til andre lederroller, - i samfunn som er noen lunde åpne og transparente. Når ledere går av på en dramatisk måte som dette er det sjelden fordi de ikke er dyktige nok til å fylle rollen, men heller fordi de har gjort en eller annen tabbe av visse dimensjoner. En tabbe som krever sin konsekvens.

Nå har imidlertid Lysbakken gått av. Og Statsministeren har gjort det klart at dersom SV skulle velge en ny leder «som ikke sitter i regjeringen», ja, så finnes det løsninger på den utfordringen også.

Det siste er naturligvis helt riktig. Regjeringen kan samarbeide akkurat på de måtene den selv ønsker, så lenge nødvendige formelle prosesser respekteres. At Lysbakken blir valgt til ny SV-leder er det heller ingen tvil om. Allerede i ettermiddag fikk vi demonstrert de første tegnene til offensiv retorikk fra SVs side; Lysbakken er nå enda bedre enn før, han har herdet seg gjennom en tøff prosess og tatt et moralsk vanskelig, men riktig valg når han trekker seg. Ja, kanskje får vi høre hvordan hele hendelsen har gjort ham til et bedre menneske og en enda bedre politiker.

Det som skjer det skjer. Det kommer nok en dag i livet til Audun Lysbakken der han kan se tilbake på episoden med ureglementert støtte til Jenteforsvaret som en slags berikelse, som ett av mange skritt på veien i en innholdsrik politisk karriere.

Men den dagen er ikke i dag. Den handlekraften som ble utvist i dag kan bare gi politisk gevinst med hardt arbeid i tiden som kommer. Først skal det holdes landsmøte i SV. Dagens avgang vil bare gjøre trangen til internt samhold enda sterkere. Landsmøtet kommer til å velge Audun Lysbakken med trampeklapp. Det kommer til å bli snakket mye negativt både i og utenfor salen om medienes makt, om «flisespikkeri» og om hvor urimelige mange ting er i politikken. Og mye av dette kommer til å ha noe for seg, selv om Lysbakkens konklusjon fortsatt er den rette.

Deretter venter Stortinget, som jo er hva mye av saken handler om. Der kan Lysbakken i alle fall stille med den moralske pondusen det gir å ha valgt sin egen avgang. Det gir ham en lettere og mer fleksibel rustning. Men saken er tung og motstanderne sterke, så det er vanskelig å forestille seg at det ikke blir riper i lakken underveis.

Det store spørsmålet er likevel hva denne saken kan bety for oppslutningen om SV på lengre sikt, og for flertallsregjeringen. En ting er å bli tatt omsorgsfullt hånd om av sin egen familie. Noe annet er å vinne kampen om velgerne. Og SV trenger mange flere velgere enn de har akkurat nå. Vil en ”herdet” Lysbakken bidra til dette? Det vet ingen, men alle er enige om at han har en stor oppgave foran seg.

For regjeringen er det vanskelig å framstille dagens hendelse som noe annet enn en dårlig nyhet. En statsråd og kommende partileder har klønet det kraftig til for seg selv. Det er ikke mulig å påstå at det ikke påvirker regjeringen negativt, selv om Lysbakkens vilje til å innrømme feil helt sikkert skaper både sympati og respekt hos mange. Langtidsvirkningen kjenner ingen, men dette er opplagt en sak man hadde greid seg fint uten.

Avgangen i dag har dessuten laget en ”konstruksjonsfeil” for flertallet, fordi en av de tre partilederne nå ikke kan sitte i regjeringen. Å si at dette problemet kan løses er ikke det samme som å si at det ikke finnes. For det vil finnes, og det beste for regjeringen ville vært om det ikke fantes.

For oss som har sympati med flertallsregjeringen var dagens nyhet ikke noen god nyhet. For opposisjonen var det tilsvarende mye å glede seg over. På dette punktet er politikk og fotball like; også selvmål regnes som mål.