Professoral djeveldyrking

Litteraturviteren Nina Witoszek er en anerkjent skribent og professor ved Universitetet i Oslo. Dagen etter at ”Barn av regnbuen” ble sunget i en rekke norske byer – som en fredelig protest mot terroren den 22. juli og i sympati med de pårørende – skriver hun en artikkel i Aftenposten som er egnet til å forundre og forarge.

Artikkelen har form av refs. Det norske folk må refses for sin selvtilfredse naivitet. Djevelen er fortsatt blant oss, vi må aldri tro noe annet. Ondskapen vil aldri forsvinne. Norske barn har blitt sveklinger som er fullstendig avhengige av den allmektige staten. Avslutningen til Witoszek er talende:

”Hvis Norge fortsetter å være en «leasure state» som nyter velstand og stabilitet, kan landet miste guts av mangel på trening. Nordmenn synes å si: «Ha mot til å leve. Hvem som helst kan dø.» Dette høres riktig ut, men sier lite om hvordan vi er forberedt til å takle andre breiviker både på høyre og venstre side. Min mistanke er at bedre sikkerhet og mer kjærlighet ikke er nok. Vi trenger en Bildung som er basert på en «martial arts»-tilnærming: Evnen til å slå hardt når nødvendig, kombinert med en sterk etikk om selvbeherskelse og respekt for livet. Først da kan man motstå Djevelen.” 

Jeg antar Witoszek med dette mener at Norge i dag ikke er i stand til å motstå Djevelen. Hun skriver:

”Den norske sjelen er jomfruelig. De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker. («Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sa Bjørnstjerne Bjørnson). De mener ofte at ondskapen er en teknisk feil, noe som kan elimineres ved riktig sosial teknologi. Hvis vi er gode mot de andre, så vil de andre være gode mot oss. Pasifisme über alles.” 

Dette er trist lesning. Witoszek må tro at nordmenn flest er idioter. Hun er virker ute av stand til å gjenkjenne – og langt mindre identifisere seg med – noe så enkelt som et folkelig uttrykk for sympati. Et ønske om å vise medfølelse, et behov for å slå ring om viktige fellesverdier.

Noe slikt kan rett og slett ikke finnes. Og hvis det finnes, så er det likevel ”feil” – da blir litteraturforskeren plutselig en harmdirrende teolog: Glem ikke Djevelen! Vi trenger en Gud som kan hjelpe oss med å slå hardt tilbake. Kampsport framfor allsang. Trening framfor velferd. Bilder av konsentrasjonsleirer framfor uskyldige barnebilder.

Jeg er redd Witoszek gjør verden unødig vanskelig og mørk for seg selv. Man kan være på Youngstorget og synge ”Barn av regnbuen” av full hals, og likevel være fullt ut på det rene med verdens ondskap. Det ene utelukker slett ikke det andre. Kanskje er det tvert om slik at man synger nettopp fordi man vet at ondskapen finnes? Har hun tenkt på det?

Men Witoszek går noen skritt videre. Hun trekker generelle lærdommer om landets tilstand ut fra spredte enkeltopplysninger om hva som skjedde den 22. juli. Hun kommer med alvorlige påstander mot ungdommene som var der. Witoszek gir oss dermed helt ufrivillig en innføring i utfordringene ved induktive slutninger. Hun ”vet” nå at nordmenn stort sett er lite modige og mangler angrepskraft, og at vi heller ikke er spesielt kreative eller i stand til å møte det uforutsette. Hun ”vet” også hva som er galt med den norske skolen.

På tampen er hun innom ”den nyeste forskning i nevrovitenskap” som visstnok viser at det er galt å dille for mye med barna og beskytte dem mot alle former for farer og stress. Jøss! Det var det sikkert ingen på Youngstorget som hadde fått med seg.

Dermed har Witoszek gått full sirkel. Å møte det onde gjennom fortsatt å tro på det gode blir unaturlig, og uttrykk for feighet. Her trengs isteden en ny type Bildung, for ”den norske pasifisme” har en mørk side. "Trenden er å skåne norske barn for så mye livsstress som mulig, fra klapsfri oppdragelse til karakterfri skole", skriver hun. Dette går på motet, selvforsvaret og kreativiteten løs.

Men hvem er modig og hvem er feig? Og hvem er det som bærer på ”en mørk side”? Witoszek har kanskje rett i at andre land ville ha møtt en tilsvarende situasjon med mer raseri og mindre rettssikkerhet. Det vet ikke jeg noe sikkert om, og strengt tatt ikke hun heller, men skal vi i så fall beklage den norske reaksjonen? Og hvis fravær av mistenksomhet er et norsk særtrekk, skal vi i så fall ønske oss mer av det? Vil det gi oss mer eller mindre av ”en mørk side” i det norske samfunnslivet?

I Norge finnes det selvtilfredshet nok for en befolkning som er langt større enn dagens. Det må vi innrømme. Men det finnes mer enn bare tanketom – og ufortjent – lykke og velstand. Det finnes også problemer og utfordringer. Det finnes mennesker som strever med livene sine. Det finnes ondskap, forbrytelser og ugjerninger. Det finnes hat og intoleranse. Det finnes sikkert også mer naivitet enn det isolert sett er grunnlag for.

Alt dette er sant. Og så har tiden etter 22. juli vist oss at det finnes enda noe mer: Et oppriktig ønske om å vise solidaritet og medfølelse med de ufattelig mange som ble berørt av ugjerningene. En medfølelse som ikke handler om partipolitikk, men om menneskelige fellesverdier. Så enkelt. Så ukomplisert.

Jeg vil holde fast ved at det går an å delta i felles arrangementer, å synge felles sanger, å markere samhold og medfølelse, og å støtte den uavhengige rettsprosessen uten dermed å være naivt uvitende om ondskapens eksistens.

Rosetog, Lillebjørn Nilsen og ”Barn av regnbuen” er ingen sikker beskyttelse mot ondskap. Men de som tror det er verdiløst har ikke forstått poenget, og heller ikke den kraften som ligger i et sivilsamfunn som mobiliserer for felles verdier.