Jakten på Balle Clorin

Konsulent Balle Clorin, leder av Supperådet

Sjur Holsen, politisk redaktør i Bergens Tidende, bruker sin spalteplass fredag 2. august til å avsløre «den store skattebløffen». Den bløffen som sier at skattelettelser og økt offentlig velferd ikke går i hop. 

Holsens poeng er at regjeringspartiene bløffer og spiller på velgernes uvitenhet når det gjelder forholdet mellom statens inntekter og hva det offentlige faktisk kan levere av tjenester og investeringer. De har oversett «Balle Clorin effekten».

Informasjonskonsulent Balle Clorin var som kjent leder av Supperådet, et organ med 400-500 ansatte som ga ut månedsmagasinet «Suppe i sentrum». Da herr Clorin ble intervjuet av Rolf Wesenlund på fjernsynet en gang på 1960-tallet ble det klart for de fleste at Supperådet var en institusjon uten særlig samfunnsverdi. Begrepet «supperåd» ble for alltid innarbeidet som en del av vårt politiske vokabular, et uttrykk for det ytterste og mest meningsløse byråkrati. En genial sketsj.

I Bergens Tidende har man en stund vært på jakt etter vår tids supperåd. Det er funnet eksempler på offentlige midler som ikke blir særlig godt utnyttet. Ett eksempel er bistandsmidler, et annet er håpløse IKT-prosjekter, et tredje er skoler som mottar støtte selv når de ikke har elever. Det som ergrer Holsen mest er ordningen med «kultur i arbeidslunsjen for å få ned sykefraværet». Den koster 21 millioner kroner i året, uten at det har vært mulig å påvise noen effekt av innsatsen.

Jeg vil gi Holsen rett i at det alltid – alltid – er viktig å føre en kritisk debatt om hvordan det offentliges inntekter blir brukt. Det er på mange måter selve kjernen i politikken. Misbruk av offentlige midler, lav innsats, unødig byråkrati og kostbare regelverk er og blir en uting. Vi snakker om midler som tilhører fellesskapet og vi har alle en rett til å kreve at de blir brukt på en forstandig måte.

Derfor: Gratulerer til Bergens Tidende for at avisen følger opp dette viktige temaet med selvstendig og kritisk journalistikk. Det tjener offentlighetens interesse.

Så kommer vi til den politiske tolkningen; hvor mange supperåd har vi egentlig, hvor mange kan vi nedlegge eller omorganisere (Holsen har tidligere vært kritisk til krav om stadig effektivisering), hvor store ressurser kan vi frigjøre, og – endelig – bør ressurser som frigjøres gjennom effektivisering brukes til skattelettelser eller til å produsere flere og bedre tjenester? 

Ta politiet, som fikk rundjuling av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli katastrofen. Ønsker Holsen å trekke ressurser ut av politiet for å gi dem som skattelettelser? Eller ta helsevesenet, der han og jeg er helt enige om at administrative forenklinger er nødvendige. Samtidig har kapasiteten for behandling økt kraftig. Skal økt effektivitet brukes til enda mer behandling, eller til skattelettelser? Hva med skolevesenet? Eller kommunesektoren, som Bergens Tidende mener har altfor lite selvstyre, skal økt effektivitet der gi oss skattelettelser eller bedre tjenester?

Det eksisterer meg bekjent ingen politisk uenighet i Norge om verdien av å ha en effektiv offentlig sektor. Men det eksisterer uenighet om både virkemidler (hvordan får vi det til) og formål (hva skal resultatet brukes til).

Holsen skriver at «det simpelthen ikke (er) riktig at skattelette må innebære upopulære velferdskutt». Han må mene at det finnes mer enn nok av «Balle Clorin penger» til å finansiere både skattelettelser og bedre velferd.

Men det er ikke nok å vise til at statens inntekter øker hvert år, for det gjør sannelig utgiftene også. Alle seriøse framskrivinger for norsk økonomi viser at staten på lang sikt er underfinansiert, selv når vi regner med at vi hvert år er flinke til å bedre effektiviteten i offentlig sektor (d.v.s. nedlegge stadig flere supperåd). Vi nærmer oss et punkt der vi må velge mellom velferdskutt eller skatteøkninger. Det er ingen skattebløff.

Rett skal være rett. Holsen er inne på dette også. Han erkjenner at framtidens utgifter vil stige bl.a. på grunn av demografi og økte helseutgifter. Han etterlyser også tydeligere signaler fra Høyre om hva de ønsker å velge bort av offentlige utgifter. Det gjør jeg også. La oss si at Høyre velger bort «kultur i arbeidslunsjen». Det er 0,021 milliarder spart. Da gjenstår det bare 24,979 milliarder å kutte for å innfri Høyres skatteløfter. Det er veldig mange supperåd.