Buckle Up! Empty Space Ahead!

Rakettene er klare og tomrommet venter

Det brummer godt i rakettene som er i ferd med å sende amerikansk økonomi ut i det tomme intet. Tankene med drivstoff er proppfulle. Alle systemer viser grønt. Siste del av nedtellingen har for lengst begynt. I førersetene sitter ledelsen i det republikanske partiet. De venter på take-off. Kursen er staket ut av Tea Party-bevegelsen. Planen er gjennomtenkt, bortsett fra på ett punkt: Ingen har tenkt på hvordan romfergen skal komme tilbake til jorden igjen når den først har tatt av. Who cares?

I alle fall ingen av de eple-kjekke republikanerne som sist uke sørget for å stenge ned store deler av det føderale apparatet i USA. Der i gården er man mest opptatt av å dyrke den rette teologien; enten det gjelder økonomi, politikk eller helsestell. Man er prinsippfaste i den republikanske leiren. Problemet er bare at de prinsippene som dyrkes handler om utpressing, motstand mot samarbeid og uvilje mot å akseptere politiske nederlag.

Det siste er det viktigste. Republikansk retorikk har den siste tiden gått ut på at presidenten må «komme dem i møte» for å diskutere omgjøring av vedtak som er lovlig fattet (helsereformen), og iverksetting av en økonomisk politikk som er basert på prinsipper som republikanerne selv har klekket ut. Som for eksempel prinsippet om at skattene ikke under noen omstendighet skal økes, for noen. Et latterlig utgangspunkt når man går med så store underskudd som i USA.

Republikanerne har enda flere prinsipper; f.eks. prinsippet om at saker bare blir lagt fram for votering i Representantenes Hus når et flertall blant flertallet (i dette tilfellet republikanerne) støtter det. Denne regelen – kalt Hastert-regelen etter den tidligere konservative Speakeren Dennis Hastert – hindrer effektivt ethvert annet flertall å komme til uttrykk. Som akkurat nå, når det helt sikkert vil finnes tilstrekkelig mange republikanere som ville stemt sammen med demokratene i Huset for å gjenåpne offentlige tjenester og hindre at USA unnlater å betale tilbake på statsgjelden som avtalt. 

Med Hastert-regelen i sekken og Tea Party i ryggen er nåværende Speaker John Boehner på direkte kurs mot det ytre rom, uten noen som helst plan om hvordan han skal lande igjen. Jeg er imponert over den roen som det amerikanske samfunnet tilsynelatende møter denne situasjonen med. Rett nok får republikanerne juling på meningsmålingene, hvilket er vel fortjent, men det går ikke an å snakke om noen direkte krisestemning verken i mediene eller på børsene. Dette henger trolig sammen med hva «alle» vet: Det ordner seg alltid i siste sekund; vi har sett konflikter før og det ender alltid med en eller annen mindre dårlig løsning enn full kollisjon. Et slags kompromiss. En ny kommisjon eller utredning. Noen uker med utsettelse. En ny og ubegripelig «avtale» som skal sikre at begge parter kan komme ut av knipen med æren noen lunde i behold.

Det står mye på spill; faktisk hele verdensøkonomien, men denne gangen tror jeg faktisk at det smeller. Jeg tror ikke det blir noe kompromiss, ingen nødløsning i siste sekund. Jeg tror USA for første gang i historien ikke vil være i stand til å betjene statsgjelden sin. Det kommer til å få ringvirkninger over hele planeten. La meg gi tre grunner for hvorfor jeg tror det ender slik; - med full konflikt og med helt uoversiktlige økonomiske konsekvenser.

• For det første har vi å gjøre med en type republikanske politikere som verden aldri har sett før. Dette er folk som dyrker prinsippene mer enn noe annet, og som opplever kompromisser som nederlag. I noen sammenhenger er dette en beundringsverdig holdning, men sjelden i politikken og enda sjeldnere i amerikansk politikk som nærmest forutsetter at ulike parter hele tiden klarer å komme fram til kompromisser. Problemet forsterkes av at mange av de aktuelle republikanerne nærmest er garantert gjenvalg, på grunn av stadige endringer av valgkretsene som holder «truende» velgergrupper på avstand;
• For det andre har posisjonene blitt gjensidig utelukkende, og enda mer enn under oppgjøret om gjeldstaket i 2011. Hvis demokratene skulle gå med på noen form for avtale med republikanerne nå ville de nettopp demonstrere det de ønsker å unngå; nemlig at det er mulig å vinne fram gjennom destruktiv utpressing. For republikanerne er det tilsvarende umulig å trekke seg tilbake uten å ha oppnådd noe som helst. Da er nederlaget fullstendig. Det finnes ikke noe overlapp mellom de to posisjonene; ikke en gang luft. Vi står overfor den politiske versjonen av det matematikerne kaller den tomme mengde; 
• For det tredje er demokratene og svært mange vanlige amerikanere nå grundig lei av Tea Party og ytre høyre i det republikanske partiet. Tea Party-bevegelsen har ikke støtte blant flertallet av republikanerne, og definitivt ikke blant noe flertall i befolkningen generelt. Stadig oftere kan vi lese kommentarer som handler om at nok er nok, og at verken presidenten eller demokratene i Kongressen bør gi så mye som en millimeter i den konflikten som republikanerne fullt og helt har ansvaret for selv. Selv om det kommer til å koste. Og det vil det. 

I mer normale tilfeller ville sterke tradisjoner i amerikansk politikk tvinge fram et ønske om å finne en «middelvei» mellom partene; en vei som tok mest hensyn til det felles beste. I så fall kunne man tenke seg at begge parter deltok i en slags gi-og-ta type avtale, og slik reddet situasjonen.

Men nå er ikke situasjonen normal på noen som helst måte. Den er tvert i mot helt urimelig. Ethvert «kompromiss» med utpresserne i Representantenes Hus ville være å gi konsesjoner til et mindretall blant mindretallet, og i praksis etablere en regel om at det er de minst samarbeidsvillige og mest selvrettferdige som skal styre landet. Konsekvensene av dette er ikke til å leve med, verken for den nåværende presidenten og Kongressen eller for de som skal komme senere.

Amerikanere flest er stolte av Konstitusjonen sin; som i 1787 var et hypermoderne og revolusjonært politisk dokument. Med dagens øyne ser det nokså annerledes ut; faktisk ganske kronglete og upraktisk. At det i det hele tatt er mulig å vikle seg inn i en situasjon som den vi ser nå er nesten utrolig. Det er ikke dermed sagt at parlamentariske systemer alltid er bedre – det er nok av eksempler på problemer også i land med parlamentarisk demokrati – men i USA har utviklingen gått mer og mer i gal retning; og særlig etter at det republikanske partiet gikk ytterligere skritt mot høyre i perioden etter Ronald Reagan. I dagens republikanske parti ville en person som Reagan klart befinne seg i den moderate fløyen; den fløyen som for øyeblikket ikke sitter ved spakene.

Slik klokkene er stilt inn for øyeblikket vil rakettenes ferd mot det tomme intet starte torsdag 17. oktober. Da har ikke USAs føderale myndigheter flere penger til disposisjon, og uten et vedtak om å låne enda flere penger vil ikke den amerikanske staten ha mulighet til å innfri sine løpende forpliktelser. Det er dessverre mer enn pinlig; det er tragisk og svært farlig for økonomien i hele verden.

Og egentlig burde det vært helt unødvendig. Om det ikke var for republikanske politikere som mener at demokrati og rettsstat er flott; men bare når det støtter deres egen politikk.