Ny regjering

Foto: Erlend Aas/NTB scanpix/SMK

Stortingsvalget var ikke til å misforstå; velgerne ønsket endring. De gamle regjeringspartiene endte med 72 mandater. De partiene som ønsket ny regjering fikk 96 mandater. Et soleklart flertall. Likevel endte vi opp med en mindretallsregjering. Det er trolig bra for både Venstre og KrF, og sannsynligvis også for Arbeiderpartiet, men det blir veldig slitsomt for Høyre og Frp. Veldig slitsomt.

Heldigvis er det slik i norsk politikk at velgerne bestemmer. De fordeler kortene, og klargjør den politiske matematikken. Og matematikken viser at de rødgrønne tapte valget med klar margin. En ny valgseier var langt utenfor rekkevidde. Hvorfor det ble slik vil sikkert bli diskutert grundig i de tre partiene i tiden framover.

Hos vinnerne var bildet tydelig, men ikke enkelt. Først: Høyre og Frp fikk tilsammen 43,1 prosent av stemmene; med Høyre på kraftig vei opp, og Frp på klar vei ned. En imponerende sum, men ikke flertall. Venstre (5,2) og KrF (5,6) kan hver for seg sikre Regjeringen flertall. Positivt sett – og dersom vi inkluderer Arbeiderpartiet – har den nye Regjeringen minimum tre måter å få saker igjennom Stortinget på; Blå + V, Blå + KrF og Blå + Arbeiderpartiet.

En kan tenke seg konkrete saker innenfor hver av de tre kombinasjonene, men virkeligheten er og blir denne: Regjeringen er en mindretallsregjering som ikke får en eneste sak igjennom i Stortinget uten støtte fra ett eller flere andre partier. Og problemet: I svært mange saker vil disse partiene ha Frp som sin ytterste motpost. Skal sakene få flertall må Frp «vannes ut». Det er en trasig rolle å ha for et parti som er i regjering for første gang, og som derfor har gått lengre enn de fleste andre i å antyde at politiske utfordringer stort sett er enkle «bare man vil høre på oss».

Med det valgresultatet som foreligger fortjener Erna Solberg og Siv Jensen virkelig å danne en regjering, og få mulighet til å sette så mye av sin politikk ut i livet som de bare kan. Det er ikke vanskelig å si at velgerne har gitt et mandat i den retningen; - med forbeholdet om at de må sikre endelig flertall sammen med noen andre.

Personlig mener jeg at det er positivt for landet og for demokratiet vårt at Frp har blitt regjeringsparti; av følgende grunn: I lengden ville det ikke være bra for Norge å ha et parti med 15-20 prosent oppslutning som aldri ble stilt i mulighet å ha regjeringsansvar eller å ta et slikt ansvar med alt hva det innebærer; på godt og vondt.

Frp er sannelig mer enn stort nok til å være regjeringsparti, det har en organisasjon og kandidater som burde være kvalifisert for lengst, og det har gradvis nærmet seg regjeringskontorene som et strategisk mål. Vel, nå har strategien lykkes, og selv om jeg er rykende uenig med Frp i svært mange saker mener jeg det er viktig for demokratiet at landet nå for første gang har fått statsråder fra Frp.

Det høres kanskje rart ut, men jeg er faktisk opptatt av at Regjeringen får en reell mulighet til å sette sin politikk ut i livet. Valgresultatet må resultere i en politikk som er klart forskjellig fra de rødgrønnes. Hvorfor? Fordi det er hva velgerne ba om, og fordi politikken er tjent med at forskjellen mellom alternativene er tydelige. Det verste som kunne skje akkurat nå ville være om den nye Regjeringen av en eller annen grunn skulle mislykkes tidlig i forløpet og dermed aldri fikk anledning til å vise hva slags politikk de egentlig står for.

Regjeringen må få anledning til å levere på løftene sine og på regjeringsplattformen: Reduserte køer og økt valgfrihet i helse og omsorg, et sterkere sosialt sikkerhetsnett, mer til veier og bane, et skole- og lærerløft, mer kvalitet i utdanning og forskning, mer fornybar energi, økt satsing på miljø og klima, bedre integrering av minoriteter, økt sysselsetting og færre uføre, færre kommuner og mye enklere forvaltning, en mer aktiv Europapolitikk, en sterkere fastlandsindustri, redusert oljeavhengighet, en større rolle for frivillig sektor og reduserte skatter. Det er hva britene ville kalle en «tall order», men likefullt noen av sakene der det er skapt forventninger.

Ingen forventer at resultatene skal renne ut av regjeringskontorene som erter ut av en sekk fra første uke. Derfor er det viktig at Regjeringen gis en rimelig sjanse til å sette ambisjonene ut i livet. Av dette følger det at jeg håper Regjeringen kan sitte fram til neste valg, slik at vi da kan gjøre opp regnskap der slike regnskap hører hjemme: I valg, og med folkets stemmer.

Det er ikke vanskelig å forutse at den nye Regjeringen vil komme til å slite på en rekke områder. Mye hardt arbeid venter; og det er mange hindre som skal overkommes. Jeg nærer det håp for mitt eget parti – Arbeiderpartiet – at de holder fanen høyt og er et tydelig opposisjonsparti. Et parti som står for klare alternativer, og som stemmer for det de er for og mot det de er mot. En ansvarlig og konstruktiv opposisjon, som har tyngde i kraft av å være landets største parti og å ha den største stortingsgruppen. 

Arroganse og bedrevitenhet kommer ikke til å bringe Arbeiderpartiet tilbake i regjering. Men hardt og seriøst arbeid, i kombinasjon med vilje til å finne løsninger på tvers av partigrensene der hvor det er nødvendig, er en god modell for økt oppslutning fram mot neste valg. Ledelsen i den nye stortingsgruppa er kompetent og erfaren, jeg har store forventninger til solid opposisjonspolitikk fra den kanten.