En mangfoldig jul

Adolph Tidemand: Norsk juleskik (1846)

Kilde: Wikimedia Commons

Hvis du ligner litt på meg så er julen en viktig del av året. Den handler om tradisjoner, om verdien av samvær og om å bekrefte relasjoner vi har med andre mennesker.

Jeg er ingen religiøs person. Derfor står jeg litt i avstand til selve Julefortellingen, og jeg er undrende til hvordan moderne mennesker slipper de religiøse mysteriene så åpent og villig inn i livene sine. Men det plager meg på ingen måte. Jeg nyter det gjenkjennelige i «julens budskap» og skal være blant de første til å anerkjenne at kristendommen har betydd mye positivt for det norske samfunnet; og fortsatt betyr mye positivt i dag.

Jeg mener trosfrihet er en viktig rettighet. Alle mennesker skal etter min mening stå fritt i å finne sitt livssyn; - et ståsted i livet der de kan hente inspirasjon, forklaring, forståelse og styrke til å møte livets vanskelige sider. Livssyn handler om retten til å ha en identitet – om retten til å bruke sin kapasitet for fornuft og følelser til å danne seg noen grunnleggende verdier i livet.

Trosfrihet innebærer samtidig retten til ikke å ha noen tro; og retten til å tro noe annet enn flertallet. Vi mennesker har dessverre brukt mye energi på å sloss om slike spørsmål. Og med et mer moderne og mangfoldig samfunn er det stadig en utfordring å finne ut av hvordan vi kan la ulike livssyn leve side om side på en fredelig måte.

Spørsmålet om religiøst mangfold og toleranse er i dag en del av storpolitikken; det finnes knapt en region i verden der ulike livssyn ikke strever med å finne ut av hvordan de skal leve sammen. Kina, Russland, Sentral-Asia, India, Midt-Østen, Afrika og Europa er bare noen eksempler. Altfor ofte blir religiøse skillelinjer også skillelinjer i krig og konflikt.

Et moderne svar på religiøst mangfold er å etablere en sekulær stat; - en stat som ikke gir preferanse til noe bestemt livssyn. I en artikkel skriver den canadiske filosofen Charles Taylor at dette handler om noe annet og mer enn bare å skille mellom kirke og stat [1]:

«One of our basic difficulties in dealing with these problems is that we have the wrong model, which has a continuing hold on our minds. We think that secularism (or laïcité) has to do with the relation of the state and religion, whereas in fact it has to do with the (correct) response of the democratic state to diversity.» 

Det er med andre ord vår evne til å håndtere religiøst mangfold innenfor demokratiets rammer det handler om. Og Taylors poeng er at det ikke finnes noen overordnet, tidløs og rasjonell tilnærming til dette som kan iverksettes hvor som helst på planeten. Tvert om er det slik at alle samfunn må finne ut av hvor problemene ligger for sin del, og de vil da avsløre at spørsmål som kan være ytterst kontroversielle ett sted kan ha minimal interesse et annet.

Taylor viser for eksempel til den store forskjellen mellom tolkningen av kravene til sekularitet i land som USA og Frankrike. Det finnes ingen statsreligion i noen av landene, men måten de løser spørsmålet om sekularitet på er svært forskjellige.

I USA har religion hatt en dominerende rolle i det offentlige og politiske liv helt siden landet ble grunnlagt. Ulike varianter av den protestantiske retningen fant imidlertid ut at det var best for alle å ikke gi preferanse til noen bestemt tolkning av Bibelen, dette ble sett på som en privatsak. På den andre siden var mistenksomheten mot katolisismen betydelig, og det ble åpent diskutert i USA på 1800-tallet om katolisisme var forenelig med demokrati.

I Frankrike handlet sekularitet mer om kamp mot en allerede politisk sterk kirke. Det ble diskutert hvordan man kunne etablere en «statens moral» til direkte erstatning for den moralske veiledningen som kirken kunne tilby [1]:

«The strong temptation was for the state itself to stand on a moral basis independent from religion. Marcel Gauchet shows how Charles Renouvier laid the grounds for the outlook of the Third Republic radicals in their battle against the church. The state has to be “moral et enseignant” [moral and instructive]. It has “charge d’âmes aussi bien que toute Église ou communauté, mais à titre plus universel” [responsibility for souls as well as the whole church and community, but with a more universal scope]. Morality is the key criterion. In order not to be under the church, the state must have “une morale indépendante de toute religion” [a morality independent of all religion] and enjoy a “suprématie morale” [moral supremacy] in relation to all religions.» 

Visjonen om en stat med «overlegen moral» er noe ganske annet enn den staten som følger av det første grunnlovstillegget (First Amendment) i USA [2]:

«Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.» 

I Frankrike kunne man diskutere behovet for at staten hadde en «teologisk rasjonell» moral av Kantiansk type, mens hele poenget i USA var å sikre en mest mulig fri utøvelse av religion; - og unngå at staten tok parti for en bestemt protestantisk retning.

Dette har igjen skapt grunnlag for helt ulike forløp når det gjelder å praktisere sekularitet. I USA finnes rett nok ingen statsreligion, men det er langtfra slik at religionen ikke har noen plass i det offentlige rom. Den er tvert i mot ganske dominerende. I Frankrike – og en del andre europeiske land – tolkes sekularitet som et krav til at religionen ikke skal synes utenfor privatsfæren. I det moderne Tyrkia står denne tradisjonen av helt spesielle grunner svært sterkt.

Taylor mener at sekularitet bare delvis har noe med rent institusjonelle forhold å gjøre. Hvis sekularitet skal være svaret på spørsmålet om trosfrihet må spørsmålet stilles fra bunnen av; - fra den enkeltes ståsted, og ikke bare som et spørsmål om institusjonelle praksiser. I så fall er det tre spørsmål som er avgjørende: Er trosfriheten reell? Er det slik at alle livssyn likebehandles? Og endelig: Er det slik at alle livssyn er representert, og blir lyttet til, når viktige spørsmål knyttet til tro og livssyn bli behandlet?

Når spørsmålet stilles slik er det en del forhold som nødvendigvis blir problematiske, ikke minst fordi de tre målene (frihet, likhet og deltakelse) noen ganger står i konflikt med hverandre. Nylig hadde vi en debatt her i Norge om en medarbeider som ikke fikk lov til å bære et lite gullkors rundt halsen når hun leste nyheter på TV. I «likhetens navn» måtte korset vekk. Men hva med en muslimsk kvinne som bruker hijab? Kan hun aldri få jobb som nyhetsformidler på TV i «likhetens» navn? Og hvor mye skal slik formell likhet veie opp mot den enkeltes frihet til å bære religiøse markører?

Debatten om bruk av hijab i politiet husker vi alle. Den endte som kjent med et høyst ulogisk resultat, nemlig at politiet er den eneste delen av offentlig myndighetsutøvelse der bruk av religiøse hodeplagg ikke er tillatt (i motsetning til f.eks. tollvesenet og forsvaret).

Ser vi oss omkring i Europa finner vi helt ulike praksiser når det gjelder spørsmålet om bruk av religiøse markører i det offentlige rom. I enkelte tyske delstater er hijab forbudt blant lærere, men tillatt blant elever. I Storbritannia er det opp til den enkelte skole å bestemme hva som er lov, og vi trenger ikke reise lenger enn til Sverige for å finne hijab som en del av politiuniformen. Både i Belgia og Frankrike er bruk av burka forbudt.

Hva dette betyr, i følge Taylor, er at vi som samfunn ikke enda har funnet ut hvordan vi skal kombinere demokratiske rettigheter knyttet til trosfrihet med den bærende tanken i demokratiet som selvstyre. For at et demokratisk – og dermed selvstyrt – samfunn skal kunne overleve kreves det et nivå av felles identifikasjon blant de som lever der. Uten en slik felles identifikasjon vil ikke selvstyret ha legitimitet:

«But for people to act together, in other words, to deliberate in order to form a common will on which they will act, requires a high degree of common commitment, a sense of common identification. A society of this kind presupposes trust, the basic trust that members and constituent groups have to have, the confidence that they are really part of the process, that they will be listened to and their views taken account of by the others. Without this mutual commitment, this trust will be fatally eroded. (...) In other words, a modern democratic state demands a “people” with a strong collective identity. Democracy obliges us to show much more solidarity and much more commitment to one another in our joint political project than was demanded by the hierarchical and authoritarian societies of yesteryear.» 

I mer mangfoldige samfunn vil veien fram til en slik felles identifikasjon starte fra nokså ulike ståsteder, erfaringsgrunnlag og livssyn. Det vil finnes ulike syn på hva som er viktig i livet, ulike meninger om hvordan målkonflikter skal løses, ulike oppfatninger om hvordan verdier skal rangeres. Dette er en typisk moderne utfordring fordi vi ikke lenger aksepterer at det er en tilfeldig hersker (eller dominerende klasse) som avgjør dypt personlige spørsmål knyttet til livssyn.

Men kravet til kollektiv identitet skaper samtidig en risiko den andre veien; risiko for mistillit, og frykt for at noen grupper har større fordeler enn andre, at noen alltid får sine verdier igjennom, at noen snyter på skatten, mottar flere velferdsgoder og lar andre betale regningen. Like lite som det er holdbart å sette kravet om sekularitet på én formel, er det mulig å la slike spørsmål drive uten å håndtere dem.

Det er dette Taylor refererer til når han sier at spørsmålet om gjensidig tillit og forpliktelse er noe som må stilles igjen og igjen. Når samfunnet endrer seg – og det gjør det jo hele tiden – må også bindemiddelet fornyes. Da må også de vanskelige spørsmålene om identifikasjon omkring felles grunnverdier stilles; med den åpenbare muligheten at vi må erkjenne at enkelte verdier faktisk har endret seg.

Det som er felles for moderne demokratier er grovt sett tre ting: For det første, respekt for individuelle rettigheter. For det andre, at alle mennesker er politisk og rettslig likestilt. Og for det tredje, at de som styrer gjør det på basis av tilslutning gjennom frie valg. Ta vekk en av disse tre komponentene og du har ikke lenger et demokrati.

Men motsatt er det mange ulike måter man kan resonnere seg fram til disse tre egenskapene på. Og det avgjørende – for samfunnet i stort – er ikke nødvendigvis enighet om begrunnelsen, det er enighet om konklusjonen. Det er her det må finnes en «overlappende konsensus» - slik dette i sin tid ble formulert av John Rawls. Men dette er faktisk noe ganske nytt i en historisk sammenheng. Taylor viser direkte til Rawls når han skriver [1]:

«For indeed the overlapping consensus between different founding views on a common philosophy of civility is something quite new in history, and relatively untried. It is consequently hazardous. And besides, we often suspect that those with different basic views can’t really subscribe to these principles, not the way we do (because, as “we” know, “atheists can’t have principles,” or as another “we” knows, “religions are all against liberty and /or equality”). The problem is that a really diverse democracy can’t revert to a civil religion, or antireligion, however comforting this might be, without betraying its own principles. We are condemned to live in an overlapping consensus.» 

Sekularitet i et moderne samfunn er derfor å forstå som noe annet enn et stat som framstår som et nøytralt bolverk mot all religion. Det bør heller bety en felles anstrengelse for å maksimere trosfriheten og likebehandlingen av ulike livssyn i samfunnet. Da tåler vi kanskje en nyhetsformidler med et gullkors rundt halsen eller en politi i hijab.

For min del har jeg tenkt å la kirkeklokkene ringe julen inn uten å la meg provosere det aller minste. 

Referanser:
[1] Charles Taylor: «The Meaning of Secularism», The Hedgehog Review: Vol. 12, No. 3
[2] http://en.wikipedia.org/wiki/First_Amendment_to_the_United_States_Constitution