En telefon til Snåsa?

Jeg innrømmer gjerne at jeg synes vi lever i en merkelig tid. Er det bare meg, eller har det blitt litt vel mye spåkoner og mystikk i det siste? Har vi kommet dit at engleskoler og håndspåleggelse oppfattes som rimelige og folkelige svar på tidens utfordringer?

Alle har vi visst en skytsengel vi kan komme i kontakt med, og miraklenes tid er slett ikke over; - den har kommet tilbake! Helbredelse ved bønn og telefonkontakt med mennesker med ”spesielle evner” utlegges som relevante behandlingsformer på linje med det som finner sted ved landets sykehus. De med et "åpent sinn" forlanger at forskere og fagfolk skal legge seg på ryggen og innrømme at det ene kan være akkurat like godt som det andre.

Men det er det jo ikke. Det er dessverre også fortsatt tid for særlig beskyttelse av religiøse forestillinger. For første gang i historien har vi en rød-grønn regjering med flertall på Stortinget. Men den greier ikke å skille kirke fra stat, selv når kirken ber om det. Den greier heller ikke å fjerne blasfemiparagrafen, uten samtidig å gi domstolene rett til å avgjøre når religiøse følelser har blitt krenket. Hva var vitsen med å fjerne paragrafen da? Og hva var vitsen med å endre grunnlovens bestemmelser om statskirke når vi likevel ender opp med en statskirke?

Toppen av ironi får vi når den klarsynte "Snåsamannen" sammenlignes med Galileo Galelei (1564-1642, se bildet), underforstått at de begge ble oppfattet som kjettere i sin egen tid. Den sammenligningen er så hysterisk at jeg er sikker på at den sindige mannen fra Snåsa selv betakker seg. Galileo Galelei kunne føre sterke og rasjonelle argumenter, basert systematiske observasjoner, for at Kirkens verdensbilde var galt. Ja, mer enn det, - han kunne forklare hvorfor det måtte være galt. Det var farlig for Kirken, og derfor ble han tvunget til å bøye av. Han havnet i husarrest for resten av livet og bøkene hans ble forbudt. Mannen fra Snåsa kan ikke forklare noe som helst, og biografien hans selger i bøtter og spann.

Det er jo hele poenget - at hendelsene han tar del i er "uforklarlige." Den dagen de ikke lenger er uforklarlige har vi ikke lenger noen ”Snåsamann”, men noe så kjedelig som en hedersmann fra Snåsa som har brukt et langt liv til å hjelpe andre mennesker. Og ære være ham for det.

Det er altså dyrkingen av det uforklarlige som nå er på moten. Og, bevares, det finnes da enda nok av uforklarlige ting i tilværelsen - det synes til og med jeg. Spørsmålet er hva vi skal bruke de uforklarlige hendelsene til?

Noen bruker uforklarlige hendelser til å klandre det som litt nedsettende kalles ”skolemedisin.” Men det er uklart for meg hva kritikken går ut på. Er problemet at medisinen ikke greier å forklare det som skjer? Eller er problemet at den ikke interesserer seg? Eller er det – og slik høres det ut fra mange – at fagfolkene nekter å akseptere at det uforklarlige er en like ”naturlig” del av virkeligheten som all verdens vitenskap?

Den første typen kritikk er enkel å forstå. Man ønsker rett og slett at det uforklarlige skal kunne forklares, og dermed bli en del av ”skolemedisinen.” Vi kan kanskje oppfatte dette som å ha ambisjoner på forskningens vegne; - den bør strekke seg lenger.

Den andre typen kritikk har tilknytning til den første, men legger særlig vekt på at forskningen opptrer som ”arrogant” fordi den ikke gidder å interessere seg for hendelser som folk faktisk har vært med på. Det er rart med det, har man først sett en engel er det hyggelig å bli trodd. Og da blir etablert forskning sett på som ”elitisme” mens ”folket” står på den andre siden og ber om å bli tatt alvorlig. Likevel opplever jeg også denne kritikken som ambisiøs på forskningens vegne. Man ønsker at det uforklarlige skal få mer oppmerksomhet, slik at det etter hvert blir ”forklarlig.”

Den siste typen kritikk er det jeg uten videre vil kalle skivebom. Det ligger i all forskning et ønske om nettopp å finne forklaringer på det vi ikke forstår. Om vi forstod noe fullt ut var det ingen spesiell grunn til å drive forskning på det, med mindre vi har veldig mye tid til overs. Jeg tror svært få forskere lar seg skremme vekk av at noe virker tilsynelatende uforklarlig, jeg tror tvert om at mange lar seg inspirere. Og erfaringen er at mange av de tingene vi trodde vi forstod fullt ut, de forstod vi ikke i det hele tatt eller vi forstod dem ikke godt nok. Forskningsbasert kunnskap er prinsipielt reviderbar. Det er ingen svakhet, men en stor styrke.

Der hvor mange av oss får problemer er når den tredje typen kritikk føres videre; når det påstås at noe ikke bare framstår som uforklarlig, men at det faktisk er notorisk uforklarlig, at det er mirakuløst og alltid vil være mirakuløst, at det aldri vil være mulig å forstå og at vi bare må akseptere at slike mirakler er like dagligdagse som vitenskapelige gjennombrudd. Det er her at mystisisme og dogmatikk møter rasjonell nysgjerrighet. Det er et møte mellom tro på den ene siden, og kunnskap på den andre.

To ord om kunnskap først: Det finnes en lang diskusjon i forskningens historie om hva vi kan ha kunnskap om, og hva det vil si å ha kunnskap om noe. Dette er en diskusjon som kanskje ikke oppleves like påtrengende i alle fag og disipliner, men det er likevel en evig pågående grunnlagsdiskusjon som også har konsekvenser for synet på (valg av) vitenskapelig metode. Bare det at spørsmålet stilles, og at det ikke har noe enkelt og entydig svar, er en garanti for det blir tatt alvorlig. Det er rimelig å si at synet på sikker kunnskap har endret seg mye gjennom århundrene – det er langt fra Platon til Thomas Kuhn. Men det er også rimelig å si at det i dag finnes flere – og noen ganger konkurrerende - syn enn noen gang.

Få ting regnes for eksempel som mer ”sikre” enn et matematisk bevis. Likevel er det ikke enighet i matematikken eller filosofien om hva et matematisk bevis er, og heller ikke hva det beviser. Slik sett er all sunn vitenskap grunnleggende udogmatisk. Likevel finnes det noen felles kvalitetskrav. Ett av dem er at resultater skal kunne etterprøves – de skal kort fortalt tåle å bli utsatt for kritikk, undersøkelse og alternative forklaringer, og likevel framstå som rimelige.

Tro er nettopp dogmatisk. Når vi tror på noe har vi kastet tvilen til side. Men begrepet tro kan inngå i ulike begrepspar;

- vi kan snakke om å tro versus å tvile
- men vi kan også snakke om å tro versus å vite

Dette er relevant for diskusjonen om ”Snåsamannen” og andre uforklarlige hendelser. La oss ta stakkars Bjarne Håkon Hanssen som eksempel. Han er i ferd med å gå i frø fordi barnet hans bare gråter. Så får han et telefonnummer som han ringer, og vips er gråten stilnet. Ingen vil klandre Hanssen for å oppleve en sammenheng mellom telefonsamtalen og gråten som ble borte. Men han vet ikke hva som har skjedd, han kan ikke forklare det. Ville han tatt enda en telefon dersom situasjonen lignet på denne? Ja, så lenge det ikke koster mer enn en kort samtale ville han nok det. Han ville kanskje gått enda lenger dersom situasjonen var dramatisk nok, og det ikke var hjelp å få andre steder. Mange går til svært lange skritt når fortvilelsen er stor, og det er noen ganger et problem i seg selv.

Om dette sier skolemedisinen at det er absolutt utelukket at kolikk kan helbredes per telefon. Men det kan ikke utelukkes at kolikken kan fjernes eller reduseres dersom alle de som befinner seg i umiddelbar nærhet av barnet er overbevist om at så vil skje. Det kan være tilstrekkelig at Bjarne Håkon og resten av familien er så sikre på at det nå vil bli bedre, eller i det minst har fått et helt reelt håp om at det skal bli bedre, at det skapes en helt annen stemning omkring den lille beibien som har så vondt i magen.

Kjenner jeg Bjarne Håkon rett er han en traust trønder som ikke venter å se spøkelser på høylys dag, og neppe om kvelden heller. Men han har likevel opplevd noe spesielt, og selv om årsakssammenhengene ikke er nøyaktig slik de tilsynelatende framstår, har han fått en fin historie å fortelle. Akkurat som tusenvis av andre. I dag for eksempel ringte jeg hjem til min mor. Da hun tok telefonen var det første hun sa at hun ”kjente på seg” at nettopp jeg kom til å ringe hvert minutt. Mystisk? Kanskje. Men når jeg tar i betraktning at jeg pleier å ringe hjem hver helg, og at hver gang jeg ikke ringer på lørdag så ringer jeg alltid på søndag formiddag, vel, da forsvinner i alle fall noe av mystikken.

Så vidt jeg vet har Bjarne Håkon Hanssen aldri uttalt seg om hvilke konsekvenser hendelsen med kolikkbarnet bør få for norsk helsevesen. Han har bare fortalt en historie, og dermed innrømmet at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi er i stand til å forklare. Det siste har han jo helt rett i, og det står tusenvis av skolemedisinere klare til å skrive under på en slik påstand.

Å stille seg åpen og undrende til tilsynelatende uforklarlige hendelser er etter mitt syn en helt forsvarlig posisjon, selv for en helseminister. Det handler om å være ydmyk overfor egne og andres erfaringer. Og mange av dem kan være vel verdt en nærmere undersøkelse.

Noe annet ville det være om Hanssen hadde tatt til orde for at det finnes uforklarlige åndelige krefter som virker på mystiske måter og som unndrar seg enhver grundig kontroll. At det eksisterer fenomener som er hinsides systematiske undersøkelser, men som likevel griper inn i livene våre fra en annen dimensjon. Kort sagt; at han trodde på Star Wars. ”May The Force be with you.” Da tror jeg nok han måtte si takk for seg, uansett hvor kult Star Wars er.

Men hvorfor det, egentlig? Vi har en prinsesse som tror på engler, hvorfor kan vi ikke ha en helseminister som tror på helbredelse per telefon? Tross alt hadde jo USA inntil nylig en president som hadde ”snakket med Gud” og fått beskjed om at han burde stille som presidentkandidat. Er det verre å ”tro” på mannen fra Snåsa?

På en måte ja og på en annen måte nei. Sannheten er at vi aksepterer og respekterer at folk tror på Gud. Vi aksepterer at mennesker tror på noe de ikke kan forklare. Ja, det er nettopp mangelen på forklaringer som gjør det hele til et spørsmål om tro. Og vi mener at trosfrihet er en sentral verdi, noe som blant annet betyr at folk skal slippe å ”rettferdiggjøre” sin tro for resten av samfunnet. Enkelt sagt mener vi at folk skal ha lov til å tro hva de vil. I spørsmålet om religiøse oppfatninger bruker vi begrepsparet ”tro” versus ”å tvile” – vi forlanger ikke at folk skal levere vitenskapelige avhandlinger som begrunner hvorfor de tror det de tror, det eneste vi krever er at folk tar sin tro alvorlig, d.v.s. at de ikke kødder med oss.

Men i moderne samfunn av norsk type er den religiøse sfæren for lengst skilt ut fra den politiske. Religion er – prinsipielt sett – en privatsak, selv om vi i Norge fortsatt ”slurver” her – jfr. merknaden om statskirke. I politikken forlanger vi begrunnelser, vi forlanger argumenter, vi forlanger kanskje ikke alltid forskningsresultater (selv om mye politikk bygger på forskning), men vi krever i alle fall at politikerne våre kan sannsynliggjøre hvorfor deres politikk vil gi de resultatene de påstår den vil gi. Vi snakker altså om begrepsparet ”tro” versus ”å vite.”

Hvis en politiker fremmer et forslag med den begrunnelsen at han eller hun ”tror” det vil gi gode resultater, vil vårt første spørsmål være: Hvorfor tror du det? Hvilke argumenter har du? Om svaret da blir at det hele er et spørsmål om å tro, vel, da er det lite sannsynlig at forslaget vinner fram, med mindre det dreier seg om et verdispørsmål der partene har lite annet enn sine egne holdninger å vise til. Slik sett har politikk mer til felles med forskning enn med religion, men dette forholdet må vi nesten komme tilbake til i en senere blogg.

For å vende tilbake til vår venn fra Trøndelag, Bjarne Håkon Hanssen. Når han sier at han ”tror” telefonen til Snåsa hadde en virkning, er det i og for seg en privatsak. Men om han hadde foreslått å sette opp en offentlig ”kolikktelefon” til Snåsa hadde saken stilt seg annerledes. Det hadde umiddelbart kommet opp en rekke spørsmål som verken han eller andre kunne svare på. Jeg tipper at ”mirakelvarianten” raskt hadde blitt avvist. Eller – for å ta et helt annet eksempel - vi kunne tenke oss en svært konservativ muslim som fremmet forslag om at jenter ikke burde få lov til å gå på skole, med utgangspunkt i sin egen sterke tro om at jenter med utdanning er i strid med viljen til Gud og at han hadde fått "beskjed" om dette fra Gud selv. På den ene siden er vi forpliktet til å la ham ha dette som sin personlige tro, men vi ville samtidig avvist forslaget uten nevneverdige problemer. Det samme gjelder eventuelle forslag om å sende syke mennesker til Sarons Dal for helbredelse ved bønn. Jeg tror ikke offentlige midler hadde latt seg utløse i noe vesentlig omfang.

Det finnes altså begrunnelser vi aksepterer i visse typer spørsmål, men ikke i andre. Det er interessant at mens forskning og politikk deler visse normer, som for eksempel normen om en form for begrunnelse, så deler forskning og religion andre, som for eksempel at spørsmål om flertall og mindretall er uinteressant i forhold til selve saken, og endelig at politikk og religion deler en norm om verdistyrte prioriteringer. Vi befinner oss dermed i et lappeteppe der det er lett å trå feil, og ingen vet vel det bedre akkurat nå enn Bjarne Håkon Hanssen.

I demokratier styrer vi formelt sett etter flertallet, slik det arter seg i frie valg, og ikke etter religiøse oppfatninger, om de er aldri så dyptfølte. Politikkens logikk er dermed fundamentalt forskjellig fra religionens, men også fra forskningens. Nye teorier vinner ikke fram gjennom avstemning, men gjennom sin evne til å forklare. I politikk handler det om å vinne flertall for løsninger, i religiøse spørsmål er det irrelevant for den troende om det er et flertall eller mindretall som stiller seg bak det en selv tror på. (Av dette følger det selvsagt at Regjeringens ”løsning” på spørsmålet om statskirke er absurd; - et krav om at kirken først kan bli uavhengig av staten når den er ”demokratisk” nok er omtrent så prinsippløst som det kan bli – og representerer en fullstendig sammenblanding av normen om frihet for personlig tro og overbevisning med normen om demokrati. Beklager at jeg må minne om dette hele tiden, men jeg greier ikke å la være.)

Vi har hatt mange interessante konflikter av denne typen. Det er nok å nevne kirkens forhold til homofili og til abortloven, spørsmålet om ”sivil ulydighet” når det gjelder miljøkonflikter og hvilke begrunnelser som aksepteres for å slippe militærtjeneste. Spørsmålet blir da hva som kommer først: Loven eller personlig overbevisning? Måten vi har valgt å løse denne typen saker på er å gi den enkelte et visst spillerom for egen overbevisning, men bak ligger hele tiden den implisitte forståelsen at loven til slutt går foran. Børre Knutsen mistet derfor kappe og krage, demonstrantene i Alta ble kraftig bøtelagt og bare ”ekte” pasifister får lov til å slippe militærtjeneste. Og slik går nu dagan i et sekulært samfunn som er dømt til å leve videre med liberale dilemmaer.

”Snåsamannen” kunne derfor vært politisk farlig for Bjarne Håkon Hanssen, men ikke fordi sprenglærde akademikere mener at historien er tøv. Det kunne vært farlig fordi noen – eller mange – begynte å stille spørsmål ved evnen hans til å skille mellom personlige erfaringer og konsekvensene for offentlig politikk.

Det er ingen i Norge som ville akseptere at mirakuløse fenomener skulle erstatte den erfaringsbaserte kunnskapen som norsk helsevesen bygger på. Vi liker tanken på at helsevesenet styres av kyndig og utdannet helsepersonell, ikke minst fordi vi har erfaring for at de gjør en god jobb. Og det gjelder også for alle andre områder av politikken. Bønnemøter mot trafikkulykker kan være vel og bra, men kan aldri erstatte en kunnskapsbasert samferdselspolitikk. Spåkoner kan ikke hjelpe oss med å løse klimaproblemet. Healing og klarsyn vil ikke hjelpe norsk industri gjennom finanskrisen. Og mannen fra Snåsa kan neppe skape fred i Midt-Østen, selv om det nå er kjent at han kunne ”se” konflikten i Gaza lenge før jul (det kunne faktisk jeg også, og var vel ikke alene om akkurat dét).

Historien om ”Snåsamannen” er etter mitt syn mindre en historie om fantastiske hendelser enn den er om å møte kravet fra en kritisk offentlighet, som har hentet mange av sine normer nettopp fra forskningens verden (etterrettelighet, åpenhet, konsistens – for å nevne noe). Men mediene har også sin egen logikk knyttet til oppslag og oppmerksomhet. I en kort periode kunne det være populært å ta på seg en ”folkelig” maske, og leve på suksessen til mannen fra Snåsa. Men i det lange løp ville de kritiske spørsmålene fortsette å hagle, og det ville blitt mer og mer ubehagelig å stille seg bak de uforklarlige historiene. Dette forstod kanskje ikke Bjarne Håkon Hanssen der og da, men etter min mening har han heller ikke gjort noen alvorlige feil. Han har ærlig fortalt sin egen historie, og heller ikke mer. Og godt er det.

I en større sammenheng møter vi et viktigere paradoks: På den ene siden kravet om å føre en kunnskapsbasert politikk, og på den andre siden erkjennelsen av at all kunnskap kan revideres. Politikken har ”arvet” vitenskapens problem, nemlig at det vi ”vet” i dag kan være (bortimot) usant i morgen. Hvordan kan vi møte en slik utfordring?

Skal vi nå søke mot ”Snåsamannen” eller mot Galileo Galelei? Den første kan tilby det uforklarlige, den andre en metode, et resultat og en etterprøvbar forklaring. For min del holder jeg en knapp på forskning. Forskning handler mer enn noe annet om tvil – i betydningen kritikk, selvkritikk og etterprøvbarhet. Det handler om åpenhet, vilje til å revurdere tidligere oppfatninger og å lytte til argumenter fra andre. Fra tid til annen blir disse normene brutt. Men det er ikke et argument for at de ikke er viktige, snarere tvert om. Det er et argument for å holde fast ved tvilen.

Tvil er i grunnen helt ålreit…