Om symboler og prinsipper

Et symbol må alltid tolkes. Som minimum har symbolet i alle fall en avsender og en mottaker, og selv i et slikt enkelt tilfelle er det langt fra sikkert at mottakeren tolker symbolet slik det var ment fra avsenderen.

Da må det oppklaringer til. Debatten om bruk av hijab i politiet er både engasjerende og viktig fordi den har avslørt at folk legger nokså forskjellige ting inn i hva et slikt religiøst begrunnet plagg betyr generelt, og spesielt når det brukes sammen med en politiuniform.

Aller først: Noe av uviljen mot hijab skyldes noe så enkelt som fremmedfrykt, - det har vi sett av en god del innlegg i debatten (og ikke minst blant de som diskuterer på ulike blogger rundt forbi). Fremmedfrykt og fordommer er både viktig og alvorlig, men jeg skal ikke bruke mer tid på det her – annet enn å konstatere at det er nokså trist.

Så har vi de mer saklige argumentene, som grovt sett kan deles i to:

• På den ene siden at bruk av hijab truer den nøytraliteten som politiet nødvendigvis må representere;
• På den andre siden at bruk av hijab representerer et kvinnesyn som er diskriminerende, og som derfor minst av alt hører hjemme i politiet.

Den første typen argumenter gjelder for alle typer religiøse plagg, enten de bæres av kvinner eller menn, så her er selve kjønnsdimensjonen ikke det avgjørende. For min del bestrider jeg dette argumentet. Jeg mener at vi skal ha et uniformert politi. Men jeg mener også at dette politiet skal kunne være en arbeidsplass for personer som føler de har en religiøs forpliktelse til å bære et plagg som for eksempel en hijab.

Mitt hovedargument er at dette handler om institusjonalisert religiøs toleranse, gitt ved en generell rett i diskrimineringsloven til nettopp å bære religiøse hodeplagg. Jeg mener ikke at bruk av denne typen plagg skal gå ut over rent praktiske hensyn som gjelder for utøvelsen av jobben. For eksempel vil jeg mene at det ikke er tjenlig å ha kvinner i politiet som dekker til ansiktet sitt. Jeg mener at vi heller ikke bør akseptere en rett å bære en religiøst motivert kniv som del av uniformen, av akkurat samme grunner. Om det går an å bruke en turban kan vel også være tvilsomt (i alle fall sammen med en hjelm), men dette er også et rent praktisk spørsmål.

For å være ærlig: Jeg tror alle som søker seg til politiet har akseptert kravet om uniformbruk, og det faktum at det finnes slike praktiske grenser. Derfor er nok den praktiske tilpasningen et mindre problem enn det prinsipielle spørsmålet om bruk av religiøse hodeplagg.

Det kan føres argumenter om akkurat når innslaget av religiøst motivert påkledning er så stort at det bryter med kravet om å være en uniform. Etter min mening er en hijab eller en jødisk kippa langt unna en slik grense. Så lenge plagget er funksjonelt både i forhold til kravet om uniformering og kravet om det ikke skal være upraktisk, mener jeg at vi i toleransens og mangfoldets navn skal tillate muslimske kvinner å bære hijab i politiet (som de allerede kan i tollvesenet og i forsvaret). Og jeg mener spesielt at vi ikke har saklige grunner til å anta at en muslimsk kvinne i politiet ikke kan ivareta sine oppgaver akkurat like nøytralt og profesjonelt som en hvilken som helst annen person. Dette siste er kanskje det viktigste; begynner vi å tøyse her er vi raskt ute på svært farlige veier når det gjelder hvem som skal ha lov til å representere de ”egentlige” og lovbaserte verdiene i samfunnet.

I forlengelsen av argumentet om nøytralitet har det kommet fram en rekke eksempler på mulig ”utglidning.” Det har vært snakk om både hakekors, partisymboler, samekofter og til og med luer som viser at man er sterk tilhenger av en bestemt fotballklubb. Men det vi snakker om er bruk av plagg som er religiøst motiverte, og som aksepteres av respekt for den enkeltes personlige tro. Ingen av disse eksemplene faller inn under denne kategorien, og de er derfor heller ikke vanskelige å avvise.

Så har vi kjønnsdimensjonen. Her er argumentet at en hijab symboliserer et bestemt kvinnesyn, nærmere bestemt at kvinnen må skjule håret for å unngå attrå fra menn. Under en slik tolkning blir hijab helt feil fordi vi ikke aksepterer at kvinner har et spesielt ansvar for å ”beskytte seg” eller skjule sin seksualitet av frykt for at enkelte menn er drittsekker og voldsmenn. Setter vi hijab sammen med en politiuniform blir det dobbelt feil, fordi politiets oppgave nettopp er å forsvare denne verdien og hindre overgrep mot kvinner.

Jeg er ingen ekspert på bruk av hijab. Jeg innrømmer gjerne at det nok finnes millioner av muslimske kvinner som føler seg presset til å kle seg både på den ene og andre måten, etter press fra den mannlige delen av befolkningen. Uten at dette er enestående for muslimer. I muslimske land er tradisjonene (og påkledningene) typisk nokså forskjellige, og ser vi verden under ett har vi hele skalaen fra muslimske kvinner i burka til muslimske kvinner som kler seg akkurat slik som vestlige kvinner. Det dette forteller meg er at det er store forskjeller mellom landene, og blant muslimer, når det gjelder synet på ”korrekt” påkledning. Etter som det finnes om lag 1,4 milliarder muslimer i verden ville noe annet være temmelig overraskende.

Men det finnes også begrunnelser for å bære hijab som ikke er gitt ved et kvinnefiendtlig menneske- eller samfunnssyn. Det finnes muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab ut fra sin religiøse overbevisning. Kvinner som kunne ha valgt annerledes, men som selv har kommet til at hijab er en vesentlig del av deres religiøse identitet, på samme måte som enkelte (men ikke alle) jødiske menn føler det er en plikt å bruke kippa. Mange av oss kan ikke forstå dette. Men det gir oss ingen rett til ikke å akseptere det, og tolerere det. Og igjen – det gir oss ingen rett til å anta at en muslimsk politikvinne nødvendigvis ikke vil greie å praktisere en lov om likestilling mellom kjønnene, eller mellom homofile og heterofile – eller at en jødisk politimann nødvendigvis vil opptre partisk i forhold til situasjoner som har med konflikten i Midt-Østen å gjøre. I det øyeblikket vi tar dette spranget, har vi gått fra å ha respekt for den enkeltes religiøse identitet og over til å anvende våre egne fordommer om hvordan de vil opptre i gitte situasjoner. Vi har gått fra å innrømme alle retten til å tro hva de vil, til å skape fordomsfulle gruppeidentiteter inne i vårt eget hode.

Men i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn vi kan ikke etablere regler av denne typen basert på fordommer med større eller mindre oppslutning. Mener vi at religiøs toleranse er en kjerneverdi kan vi ikke reservere den til situasjoner der toleransen oppleves som uproblematisk. Det er derfor spørsmålet om hijab er viktig. Og det er derfor vi må holde fast ved at en muslimsk politikvinne eller jødisk politimann – eller en muslimsk dommer for den del – ikke har annet å bevise enn at de følger loven og at de anvender den likt for alle. Det er hva politiyrket og rettsvesenet handler om. Hva de ellers mener om Gud og himmel og helvete har ingenting med den saken å gjøre, med mindre de selv skulle svikte og begynne å handle ut fra sine fordommer. I så fall begår de tjenestefeil, og må møte konsekvensene av det. Vi har fått en personalsak.

I mange norske muslimske miljøer er det dessverre fortsatt slik at kvinner ikke stimuleres til å utdanne seg, skaffe seg et yrke og gjøre egne valg. Å bryte dette mønsteret er viktig av mange grunner. Er det mulig å tenke seg flottere symboler på et slikt brudd enn nettopp muslimske kvinner som tar med seg sin egen identitet inn i et krevende og mannsdominert yrke som politiet? Et yrke som – av alle ting – nettopp handler om nøytral håndhevelse av en lov som gjelder for alle, uansett hva man tror på, og der politiet allerede sliter med mangelfull tillitt i mange minoritetsmiljøer?

Og hvor klokt er det av oss andre å velge å tolke disse symbolene helt annerledes? Som fare for mangelfull lojalitet og upartiskhet? Som kvinneundertrykking og mangel på selvstendighet? Hvor fører i så fall den veien oss? Hvis målet var integrering og økt toleranse føler jeg meg sikker på at retningen blir feil.

For mange er dette en slitsom og krevende debatt. Og det er interessant at synspunktene går på tvers av kjønn, religion og politikk. For meg er det slik at spørsmålet om religiøs toleranse slett ikke vil bli borte av seg selv, men tvert i mot bare vil bli mer og mer påtrengende. Som samfunn har vi behov for å finne ut av disse spørsmålene, prøve ut argumentene, og – ikke minst – tenke nøye igjennom også de situasjonene der slik toleranse er krevende. Likevel føler jeg meg trygg på at dersom vi først har akseptert at Norge for lengst har blitt et land med mange religioner og livssyn, der demokratiet og rettsstaten danner en felles ramme, ja, da kommer vi ikke til å sette grensen for toleranse ved bruk av hijab i politiet. Vi har nok enda tøffere debatter enn dette foran oss.