Minority Report

I filmen ”Minority Report” er politiet i stand til å avverge grove forbrytelser før de blir begått. Det paradoksale er at gjerningspersonene – som altså blir avbrutt i sine forsetter – likevel blir dømt. Filmen beskriver et samfunn der du kan bli dømt for et mord du aldri har begått, men som du i stedet ble forhindret i å gjennomføre.

Grunnen til at dette er mulig er at politiet har tilgang på avansert teknologi som gjør det mulig – med stor treffsikkerhet – å vite om slike grove forbrytelser i forveien, slik at de kan gripe inn. Spørsmålet er da: Om vi hadde tilgang på slik teknologi ville vi gjort bruk av den i stor skala eller ville vi hatt moralske innvendinger? Fordelene virker åpenbare: Grove voldsforbrytelser blir i praksis umulig å gjennomføre fordi politiet vil vite om dem på forhånd. Hva kan ulempene være?

I filmen er ulempen at systemet svikter. Gjennom misbruk og manipulering kan forbrytelser ikke bare skjules, men det er også mulig å produsere ”ugjendrivelige bevis” for at helt uskyldige mennesker faktisk er grove forbrytere. Moral: Teknologien gjør oss ikke egentlig tryggere. Ethvert system som kan feile vil før eller siden feile, og da kan det få katastrofale konsekvenser for helt uskyldige mennesker.

Nå diskuterer vi datalagringsdirektivet. Jeg misliker dette direktivet. Bare tanken om at det skal lagres milevis av data om hvor jeg befinner meg, hvem jeg snakker med, hvem jeg sender e-post til, fra hvilken datamaskin jeg gjør det – og så videre – er sterkt provoserende. Jeg føler – og jeg mener jeg har rett til å føle – at slike opplysninger er mine, og ingen andres.

I januar i år kom Personvernkommisjonen med sin innstilling (NOU 2009:1 Individ og integritet. Personvern i det digitale samfunnet). Her finnes en bred gjennomgang av hvorfor hensynet til personvern er viktig og hvordan dette vernet mer og mer trues av ny teknologi og nye anvendelser. I innstillingen finnes bl.a. følgende kloke ord:

”De fleste mennesker har oppfatninger om hvilken informasjon som er relevant eller passende i forskjellige sammenhenger. De fleste av oss protesterer ikke på at legen skal ha opplysninger om helsen vår, at banken skal ha kredittopplysninger når vi søker lån, eller at lærere skal ha relevant informasjon om barna våre. Problemet oppstår dersom vi blir avkrevd informasjon som vi ikke oppfatter som relevant for den aktuelle situasjonen eller relasjonen. Banken kan for eksempel ikke avkreve informasjon om vår religiøse tilhørighet eller seksuelle legning. Ethvert samfunnsmedlem gir fra seg informasjon om seg selv i mange sammenhenger, både til offentlige myndigheter, kommersielle aktører og andre mennesker. Registrering og behandling av personopplysninger regnes som en forutsetning for en velfungerende velferdsstat, men det forutsetter at aktørene kan stole på at aktuell informasjon ikke misbrukes eller brukes til andre formål enn det de har samtykket til."

Vi er alle hele mennesker som lever hele liv. Det er vårt ansvar som individer å ha oversikt over alle de ulike sammenhengene vi inngår i gjennom livet – og det kan være krevende nok. Alle våre handlinger har en bakgrunn, en kontekst, en historie, og som regel også en intensjon. Dersom andre bare plukker ut fragmenter av dette; enkeltopplysninger, tidspunkter, relasjoner til andre, og bruker dette til å ”rekonstruere” historier om vårt eget livsløp, så er ikke sannsynligheten bare stor for at historien blir feil, den kan også ta form av et overgrep mot vår integritet.

Personvernkommisjonen skriver klokt også om dette:

”Personvernet og retten til privatliv er viktig for å beskytte individers mulighet til å opprettholde og utvikle bestemte sosiale relasjoner upåvirket av informasjon gitt i andre kontekster. Med utgangspunkt i et slikt perspektiv kan personvernet forstås som en rettighet som skal sette oss i stand til å differensiere mellom ulike roller, adferdsmønstre og sosiale forventninger. Det er ikke all informasjon om oss selv som vedkommer alle. Opplysninger om helseforhold er definert som en sensitiv personopplyning, men det er nok lettere å fortelle om benbrudd og idrettskader enn om psykiske lidelser. Den vanlige oppfatningen er at graden av selvbestemmelse over personopplysninger øker med graden av intimitet og sensitivitet.

I mitt liv spiller jeg mange roller. Jeg har en haug med relasjoner der bakgrunnen er totalt forskjellig fra person til person. Noen kjenner jeg slik, andre kjenner jeg sånn. Noen har jeg en lang felles historie med, andre har jeg bare kjent i kort tid. Noen er jeg åpen og fortrolig med, andre holder jeg på avstand – enten fordi det er naturlig eller fordi jeg vil ha det slik. Det å være meg er å gå inn og ut av mange ulike roller, og fortsatt være meg selv. Og tar jeg ikke feil, er det å være deg ikke svært forskjellig fra det å være meg – på akkurat denne måten. Vi skifter kontekst, og vi skifter roller hele tiden. Som Personvernkommisjonen skriver:

"Det å kunne veksle, mellom en offentlig sfære der vi er synlige for enhver og en intimsfære som vi deler kun med nær familie og utvalgte venner, er en forutsetning ikke bare for demokratiet, men også for ethvert samfunn. Uten en slik veksling, og uten at den enkelte har en viss kontroll over vekslingen, har vi ikke mulighet for å skille mellom nære og fjerne relasjoner.”

Hvilket bringer meg over til begrunnelsen for datalagringsdirektivet, som er bekjempelse av kriminalitet. I dag lagres trafikkdata fra datamaskiner og telefoni av helt trivielle grunner; det må lages regninger (fakturaer). Slik lagring er regulert og begrenset til dette formålet, selv om det også er slik at dataene under visse vilkår kan gjøres tilgjengelig for politiet i forbindelse med etterforskning.

Direktivet for datalagring starter med et helt annet utgangspunkt, det er kriminalitetsbekjempelse som er selve formålet. Dette er altså ikke en gradvis endring av dagens praksis, slik f.eks. Helga Pedersen synes å mene, men et helt nytt og et helt annet formål. Dette er selve sakens kjerne. Det handler om overvåking i den hensikt å oppklare forbrytelser.

Men hadde det ikke vært fint om vi kunne sette alle pedofile og alle terrorister bak lås og slå? Jo, jøss! Men hvorfor stanse der? Med de dataene som nå blir tilgjengelig er det eventyrlig lett å lage diverse statistikker og analyser av kriminalistiske sammenhenger, med høy matematisk presisjon, der både den ene og andre vil peke seg ut som en ”åpenbar” mistenkt for ulike forbrytelser. Dette bekymrer ikke Helga Pedersen. Hun skriver: ”Jeg har respekt for at mange føler ubehag ved tanken på at trafikkdata skal lagres noe lenger enn i dag, og at hensikten er muligheten til etterforskning. Men det er en merkelig påstand at dette bryter med prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Mine trafikkdata vil ikke lagres fordi jeg er mistenkt for å ha begått alvorlig kriminalitet, men til bruk i tilfelle jeg skulle bli mistenkt for dette. Det er noe ganske annet.”

Ja, er det egentlig noe ganske annet? For det vi ikke vet er hva Helga Pedersen vil si ja til i neste omgang – eller som hun kanskje ikke en gang behøver å si ja til fordi hun aldri blir spurt. Dataene er der. Hvorfor ikke bruke dem? Hvilke analyser og taktiske grep i etterforskningen er nå innenfor rekkevidde? Og med hvilken begrunnelse? Det som dessverre er slående med argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Regjeringen i denne saken er det totale fraværet av prinsipielle overveielser. Med andre ord: Hvor går grensen? Og hvis grensen ikke lar seg definere: Hvor går retningen?

Jeg aksepterer uten videre at Helga Pedersen, Anne Marit Bjørnflaten og andre ikke har til hensikt å begå forbrytelser eller bevege seg på kanten av loven. I sin egen lovlydighet kan norske politikere legge til grunn at bare de som ”har noe å skjule” kan tenkes å ha innvendinger mot økt overvåking. Her er det viktig å ”redde hvert eneste barn.” Det er en streng formålsrasjonalitet som rår, og en sterk tillit til at systemene aldri svikter – noe som i grunnen er litt forbausende, tatt i betraktning av at det ikke er mer enn et drøyt tiår siden Lund-kommisjonen la fram sin drepende rapport om ulovlig overvåkning - med Arbeiderpartiet i hovedrollen. Vi kunne kanskje forvente noe større ydmykhet i forhold til selve saken fra partiets talspersoner?

Men hvis det formålsrasjonelle er skalaen, hvis det er målet, så burde vi jo gå mye lenger. Det er Pedersens problem; argumentet hennes har ikke noen naturlig endestasjon – det kan fortsette i det uendelige så lenge ”ett eneste barn” står på spill. Jeg kan tenke meg mange tiltak for kontroll og registrering som kunne bidra til oppklaring av både det ene og andre. Kanskje ville vi ikke nå helt fram til samfunnet i ”Minority Report”, men vi kunne komme temmelig langt. Hvis det var målet.

Men er det målet? Det har jeg vanskelig for å skjønne. De som leverer tjenester for datanett og telefoni går mer og mer bort fra trafikkdata som grunnlag for fakturering. Min leverandør av internett gir helt blaffen i hvor mye jeg er på nettet, og hvor store datamengder jeg utveksler. Jeg betaler for tilgang, - til en fast pris hver måned. Altså har ikke leverandøren noe selvstendig behov for å lagre mine trafikkdata for å kunne skrive en fornuftig regning til meg. Samme trend har vi innenfor telefoni. Trafikkdataene er strengt tatt mer og mer unødvendige.

Det er politiet som ber om slike data nå, av frykt for at potensielt viktige opplysninger kan forsvinne. Det er politiet – og ikke sivile aktører – som ønsker at detaljerte trafikkopplysninger fortsatt skal lagres. Gjennomføring av direktivet er derfor noe helt annet enn å justere dagens situasjon, det er et pålegg om å lagre unødvendige data i det tilfellet at politiet kanskje skulle få bruk for dem. Det er – kort sagt – et pålegg om å lagre data slik at politiet skal få en lettere jobb med å rekonstruere historier som er potensielt mistenkelige.

Å være motstander av dette handler selvsagt ikke om å være tilhenger av lovbrudd og vold mot uskyldige. Helt presist handler det om å avveie ulike hensyn, det handler om verdier og det handler om at det faktisk finnes ting vi ikke bør gjøre selv om vi kan. På hjemmesiden til Datatilsynet fant jeg en artikkel av advokat Eva I. E. Jarbekk, der hun bl. a. skriver:

”Det er (...) slik at det nesten er en naturlov i det at informasjon som eksisterer, vil bli brukt. Når opplysningen først er lagret er det mange som vil ha innsyn og intensjonen bak er alltid god. Ofte blir opplysninger derfor brukt i en helt annen sammenheng enn hva man opprinnelig tenkte seg. Man trenger ikke et totalitært regime for at dette skal skje. Derfor må man tørre å se på direktivets konsekvenser i en større sammenheng enn hva direktivet selv oppsetter. Kritikerne av direktivet frykter at politikerne vil finne stadig nye måter å bruke opplysningene på slik at personvernet skrumper ytterligere inn."

Personvern er et verdispørsmål. Det handler om å sette grenser for formålsrasjonaliteten slik at vi mennesker fortsatt skal ha mulighet til å leve våre mer eller mindre vellykkede liv, uten frykt for overvåking, mistanke og potensielle overgrep. Å streve etter et samfunn uten kriminalitet og forbrytelser er et edelt mål, men det er mange virkemidler vi bør nei til på veien mot et slikt samfunn. Vi trenger tilbørlig respekt for hva teknologi kan brukes til, og misbrukes til. Og noen ganger er det helt nødvendig å si klart fra om at hensynet til det som isolert sett kan være nyttig går på bekostning av det som er riktig.