Dagens mann: Dick Cheney

New York Times skriver på lederplass at tidligere visepresident Dick Cheney er dagens mann. Selv etter at han gikk av, som en av de mest upopulære visepresidenter noen sinne, er det han som styrer amerikansk klimapolitikk. Og fordi USA er helt i toppen både når det gjelder absolutte utslipp og utslipp per innbygger, er det i grunnen linjen til Cheney som også styrer klimaforhandlingene i FN rett på grunn.

President Obama har mislykkes totalt med å få på plass en fornuftig klimalov i USA. Ja, det ser nesten verre ut nå enn det gjorde umiddelbart etter at George W. Bush ble valgt til president, - og før linjen til Cheney etter hvert begynte å bli den dominerende.

Amerikanske velgere er frustrerte og troløse. Nå flokker mange av dem seg om kandidater fra "Tea Party" bevegelsen - en høyreorientert, nasjonalistisk, anti-føderal og konservativ bevegelse som nesten ikke er av denne verden. I antall velgere utgjør bevegelsen langt fra noe flertall, men de har vist seg å være mange nok til å "vippe" viktige nominasjoner i sin retning. Samtidig presser de etablerte republikanske kandidater til å gå ytterligere noen skritt til høyre. Og dermed forsvinner klimaproblemet ut av syne; - det har blitt redusert til et problem som "de liberale" har funnet opp. Ferdig med den saken.

Resultatet er at USA ikke har noe å forhandle med når det gjelder en ny klimaavtale. Og da stanser alt opp, noe statsministeren har vært tydelig på en lang stund allerede. Nå gjelder det å redde stumpene gjennom en serie "delavtaler" som kan ta for seg elementer som burde være mindre kontroversielle: Vern av skog, overføring av teknologi, finansiell støtte til utviklingsland. Tiltak som har det til felles at de handler om at rike land "gir noe" til de fattige, mens de store utslippene i industrilandene stort sett fortsetter som før.

Her er EU et slags unntak, for der finnes det tross alt en målsetting for 2020 og noen virkemidler som gjør det sannsynlig at målene kan nås (godt hjulpet av finanskrisen). Mens det i 2007 og første halvdel av 2008 kunne se ut som andre industriland ville følge etter EU, er den muligheten nå kraftig redusert. Verken i Japan, Canada eller Australia står politikerne i kø med nye klimaforslag. Heller ikke i Russland. EU-landene er derfor verdens soleklare "foregangsland" på klimaområdet, med både politikk og virkemidler på plass.

Hva da med Norge? Klimaforliket mellom regjeringspartiene, Venstre, KrF og Høyre ble etablert i januar 2008, noen måneder før finanskrisen slo inn for alvor. Tanken bak forliket er at Norge også skal være et "foregangsland" - ja, mer enn det, Norge skal være et "foregangsland" for de andre "foregangslandene" i EU. En spydspiss helt ytterst på spydspissen, så og si; med mål og ambisjoner som strekker seg langt forbi EU-landene. Planen er å gjøre Norge "karbonnøytralt" innen 2030. Norske utslipp skal kuttes med 30 prosent i forhold til nivået i 1990 innen 2020. Det målet er knalltøft, faktisk så tøft at det ikke er helt enkelt å se hvordan det kan gjennomføres.

Verden så på alle måter annerledes ut i januar 2008. Etter den tid har vi hatt både finanskrise, sammenbruddet i klimaforhandlingene i København og president Obamas klimahavari hjemme i USA. I januar 2008 fantes det gode grunner til å tro på en ny klimaavtale som kan ta over når Kyoto-avtalen går ut i 2012. I oktober 2010 finnes det like gode grunner til å tvile på en slik avtale.

Samtidig har vi fått håndfast erfaring for hvilken verdi det har å være "foregangsland." I København var planen til EU at de gjennom sin egen politikk skulle vise vei og inspirere andre land til å følge etter. Denne planen sviktet massivt. EU spilte en helt underordnet rolle i forhandlingene; det var Kina og USA (og delvis India og Brasil) som var de sentrale landene - og som fortsatt er det. Uten at Kina og USA kommer til enighet er det helt utenkelig at vi får noen ny klimaavtale.

Hvor står vi da? Først og fremst står vi overfor et alvorlig tilbakeskritt når det gjelder å finne løsninger på klimaproblemet. Det er trist, og det er svært alvorlig. Men hva gjør dette tilbakeskrittet med teorien om "foregangsland" som klimaforliket bygger på? Er den fortsatt holdbar? Er det fortsatt rimelig at Norge tar lange skritt selv forbi EU for å "vise vei" i klimasaken? Vil det hjelpe klimaet? Vil det inspirere EU, eller noen andre?

Her finnes to mulige svar: Det ene - som fortsatt er det politisk korrekte - er at vi ikke må lage noen motsetning mellom dyre tiltak her hjemme og relativt mye billigere tiltak ute. Skal klimaproblemet løses må også dyre tiltak i industrilandene før eller senere gjennomføres, og vi kan like gjerne sette i gang så raskt som mulig. Dessuten: Hvis noe land skulle ha råd til å gjennomføre slike tiltak så måtte det være Norge. Går vi foran, vil andre følge etter.

Det andre - og politisk ukorrekte - svaret er at uten en internasjonal avtale med klare utslippsmål så hjelper det ingen ting hva et enkelt land som Norge foretar seg på egen hånd. I forhold til selve problemet, som altså er de globale utslippene av klimagasser, har selv de dyreste og mest ensidige tiltakene her hjemme null effekt. De har heller ingen overføringsverdi til andre land, og vil knapt være egnet til annet enn å forundre verden omkring oss.

De to svarene står åpenbart i motsetning til hverandre. Kan det tenkes et kompromiss? I mitt hode har det mye større effekt hva en gruppe av land - som økonomisk og teknologisk henger sammen og som ellers er sammenlignbare - kan få til, enn hva ett enkelt land gjør alene. Globalt sett er OECD-landene en slik gruppe, men som vi vet er det for tiden vanskelig å tenke seg noen reell framgang for klimapolitikken i land som USA og Canada. Da er EU-landene (eller EØS-landene) neste logiske nivå. Dette er en gruppe av land som samlet sett er stor nok til å kunne spille en rolle, og samtidig økonomisk integrert nok til at tiltakene ikke skaper unødig store og ensidige ulemper. Kvotesystemet i EU (ETS) har alle forutsetninger for å kunne bli et enda mer kraftfullt virkemiddel, og med lik gjennomføring ville i det minste konkurransen på tvers av EØS-markedet (som fortsatt er verdens største fellesmarked) fortsatt være nokså likeverdig. Med andre ord: Like konkurranseforhold i EØS, i påvente av at resten av verden kommer til sans og samling.

Problemet med dette "kompromisset" er at det er i strid med klimaforliket, som bygger på tanken om at Norge skal gå enda lenger og enda raskere enn konkurrentene våre i EU. Men det er etter min mening fortsatt ikke laget noen god argumentasjon for hvorfor denne rollen er spesielt tjenlig, verken for Norge eller for klimaet. At EU-landene som gruppe kan ha ambisjoner om å påvirke og inspirere andre land er en krevende, men tross alt ikke helt urealistisk tilnærming - gitt at politikken får virke over noen år. Men at Norge - helt på egen hånd - skal kunne spille en tilsvarende rolle er det ingen som har sannsynliggjort på en overbevisende måte.

Klimaproblemet vil kreve store omstillinger, selv i rike industriland som Norge. Det er naivt å tro at industrilandene kan slippe unna disse omstillingene ved å overføre penger og teknologi til utviklingslandene. Men dersom vi virkelig ønsker å oppnå noe som både gir virkelige resultater når det gjelder utslipp og som samtidig kan ha en viss overføringsverdi til andre land er jeg redd for at visjonen om et Norge, helt alene og ytterst på spissen, rett og slett er for spinkel. Og - i en viss forstand - litt for selvgod for denne verden.