Klippe, klippe

New York: Utenriksminister Støre treffer Nobelkomiteens leder Jagland på et fortau. De er begge på FN-besøk. Støre har nylig hatt møte med representanter for Kina, som har gjort det krystallklart at de vil bli alvorlig fornærmet dersom fredsprisen skulle bli tildelt en av deres mange opposisjonelle. Dette har de også gjort klart tidligere. Det er - kort sagt - noe hele verden allerede vet.

Støre tar Jagland litt til side og formidler noen av sine inntrykk fra møtet, i den form en to-minutters samtale mellom kjente på et fortau kan ha, - og med folk i nærheten som kan overhøre samtalen. Begge haster deretter videre hver til sitt. Senere gjentar Støre nøyaktig samme inntrykk overfor representanter for norsk presse.

Dramatisk? Ikke foreløpig. Ikke før opposisjonen her hjemme får høre om hendelsen og begynner å klippe. Teorien er da at Støre legger utilbørlig press på Jagland ved å fortelle ham noe han allerede vet, nemlig at Kina fullt ut er i stand til å la seg fornærme. Og at de har til hensikt å holde Kongeriket Norge ansvarlig for konsekvensene, dersom fredsprisen blir tildelt en person de alt har puttet i fengsel. Snart er nettavisene fulle med kommentarer fra folk som tilsynelatende er eksperter på diplomatisk skikk og bruk.

Noen snakker om "press," andre om "føringer," atter andre om "dobbeltmoral." Men lengst går Trine Skei Grande, lederen i Venstre, som mener seg å vite at utenriksminister Støre er direkte motstander av at fredsprisen skal gå til Liu Xiaobo. Hun vet at han forsøkte å stoppe prisen. Hun vet at Støre ikke er et hår bedre enn Fidel Castro (eller Hallgeir Langeland; - av alle, her måtte jeg virkelig trekke på smilebåndet) når det gjelder synet på menneskerettigheter. Skei Grande sitter i virkeligheten på en politisk bombe, for det er ikke bare Støre, men hele Regjeringen som har forfalt til Castros nivå. Skal vi tro henne. Men det skal vi vel egentlig ikke.

Skei Grande har en sentrumskamerat som på alle måter framstår som mer edruelig, nemlig Dagfinn Høybråten i KrF. Han kaller etterspillet etter de dramatiske 120 sekundene i New York for "en storm i et vannglass." Og det er nok en bedre beskrivelse av hva som skjer etter at to gamle kjente har stanset på et fortau og snakket om noe som begge visste fra før.

Grande leder et lite parti, et parti som er mindre enn det behøver å være, men som i alle fall ikke blir større ved at lederen går fra konseptene. Hva skal vi da si om Høyre, som nå nærmest har pakket sakene og er klare for innrykk i regjeringskontorene? Vel, de har endelig "fått noe" på Jonas Gahr Støre, utenriksministeren med et tykkere teflon-belegg enn Høyre kan tåle. Dette har vært en kilde til irritasjon i flere år. Ikke kan de beskylde ham for å være en fiende av Forsvaret eller NATO. Ikke kan de beskylde ham for svak lojalitet mot våre NATO-allierte i Afghanistan eller andre steder. Men nå! Nå kan de ta ham for "dobbeltmoral," samtidig som de hyller Thorbjørn Jagland for å ha stått i mot presset. Jeg mer enn aner hvordan denne muligheten må ha sett ut som en lissepasning for Jan Tore Sanner og Ine Marie Eriksen Søreide.

Hva Sanner og Søreide synes å ha oversett er at utenriksminister Støre har en jobb som er større enn å applaudere Nobelkomiteens avgjørelser. I alle sine kommentarer har Støre vært forbilledlig klar på tre punkter: (1) At Liu Xiaobo er en verdig prisvinner, som fortjener gratulasjoner og støtte fra en hel verden, (2) at Nobelkomiteen fatter sine beslutninger helt uavhengig av den norske Regjeringen, og (3) at Norge og Kina bør ha mye å samarbeide om hva enten prisen går i den ene eller andre retningen.

Det er et krevende budskap å formidle, særlig i disse dager, men så er heller ikke utenrikspolitikk enkelt. Det kan være svært vanskelig, - og med sine utspill i dag har Sanner og Søreide gjort jobben med å ivareta norske interesser enda vanskeligere gjennom å underminere både punkt (2) og (3) i Støres budskap.

For Kina, en autoritær ettpartistat, er selve tanken om at Nobelkomiteen fatter sine beslutninger helt på egen hånd nærmest ubegripelig. Hvorfor? Fordi de aldri ville ha tillatt noe slikt selv. Sanner og Søreide har med sine utspill bekreftet kinesiske mistanker om det tross alt er slik at Regjeringen legger "føringer" og "press" på Nobelkomiteen. Det blir dermed enda vanskeligere for Kina å fortsette dialogen med Norge som om ingen ting har skjedd. De må tvert om være enda mer styrket i sin tro på at Nobelkomiteens uavhengighet er lite mer enn et spill for galleriet.

For Sanner og Søreide er imidlertid ikke Norges forhold til Kina hovedsaken, det er forholdet til Støre som er hovedsaken. Slik kan et stort parti gjøre seg lite. Det kalles opposisjonspolitikk, og noen ganger er det ikke et spesielt vakkert syn.