tirsdag 12. oktober 2010

Mill om frihet

Omtrent samtidig som det ble kjent at årets Fredspris var tildelt kineseren Liu Xiaobo dukket en ny, norsk utgave av John Stuart Mills (1806-1873) "Om friheten" opp i postkassen, - utgitt av Bokklubbens kulturbibliotek og med forord av Pål Foss. Det ble en fin anledning til å se på Mills argumenter for individuell frihet i lys av en svært aktuell hendelse.

"Om friheten" kom ut for 151 år siden, i 1859. Den er uten tvil en av de viktigste bøker som noen gang er utgitt, og den har hatt stor innflytelse. Likevel, den følelsen man sitter med er at boken nesten kunne vært utgitt i år. For bokens tema er utpreget moderne: Hva mener vi med "frihet" i et demokrati, og hva skal være grensene for hva staten eller andre legitimt kan gjøre for å kontrollere eller begrense individenes frihet?

Mill skriver altså ikke om demokrati versus diktatur. Han tar det for gitt at et folkestyre (i en eller annen form) alltid er å foretrekke; - den historiske utviklingen vil trekke alle sivilisasjoner på et visst "nivå" i demokratisk retning. Det er ut fra denne antakelsen han drøfter hva som er frihetens innhold og grenser.

Hva er så frihet? For Mill består friheten av tre komponenter: (1) Tanke- og ytringsfrihet, (2) rett til frie handlinger og (3) frihet til å handle kollektivt sammen med andre.

For Mill er et samfunn preget av slike friheter et "fornuftig og nyttig" samfunn. Frihet er ikke bare nyttig på individnivå, men også for samfunnet. Å begrense ytringsfriheten er ikke bare negativt for den som blir sensurert, men for hele samfunnet som da går glipp av alternative synsmåter, andre perspektiver og muligheten til å lære noe nytt. Selv i de tilfellene der det blir ytret noe som provoserer oss - eller som vi er direkte uenig i - er ytringene et gode fordi de hjelper oss til å forstå enda bedre hvorfor vi mener det vi mener. Kort sagt: Tar vi bort alle ubehagelige og kritiske ytringer er det samfunnet under ett som taper, like mye som det individet som blir sensurert.

Ytringsfrihet blir på denne måten en samfunnsverdi som tjener samfunnet på en nyttig måte. Mill er ikke en "rettighetstenker"som er opptatt av å definere klare og formelle grenser for myndighetsutøvelse. Han starter i den andre enden, ved å anta at mennesket er et fornuftsvesen (et "progressivt" vesen) som har behov for frihet for å kunne utvikle sitt potensiale. Et samfunn som lar sine innbyggere få en slik mulighet vil kunne realisere mest mulig nytte, eller (i Mills forstand) et best mulig liv for flest mulig. Et interessant perspektiv i møtet med dagens Kina.

Spørsmålet er derfor dette: Hvis maksimal frihet betyr maksimal nytte, hva skal da være frihetens grenser? Eller sagt på en annen måte: Når er det legitimt å avskjære individenes utøvelse av sin frihet? Svaret er kjent for alle som har hørt om politimester Bastian: "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre hva du vil."

Mill argumenterer med andre ord for at det eneste prinsippet som - legitimt - kan benyttes for å begrense individenes frihet er "selvforsvar" i en eller annen forstand. Så lenge handlingene dine ikke er til skade for andre skal du ha full frihet til å tenke, si og gjøre hva du vil. Dette "skadeprinsippet" åpner naturligvis for mange spørsmål; hva er egentlig en "skade" i Mills forstand? En rimelig tolkning er at å skade noen er å krenke deres rettigheter. Men da har vi fått to nye spørsmål: Hva vil det si å "krenke" og hva er en "rettighet?" Slik må vi arbeide oss bakover mot det materielle innholdet i hvert eksempel vi ønsker å undersøke. Mills utgangspunkt er likevel at enhver legitim rettslig regulering eller sosial norm som begrenser individenes frihet må ha som grunnlag at begrensningen er nødvendig ("fornuftig") ut fra skadeprinsippet.

En svært lesverdig drøfting av hva skadeprinsippet betyr i forhold til ytringsfrihet (jfr. karikaturstriden) er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og prosjektleder i Civita, - den finnes her.

Da Mill ga ut boken sin var England ett av verdens mest avanserte demokratier, med folkevalgt parlament, og et kongehus som for lengst var bundet av parlamentets lovgivende makt. Verdier som rettssikkerhet, ytringsfrihet og religiøs toleranse var langt på vei akseptert - i alle fall "i prinsippet", som det heter. Hva var det da som bekymret ham?

Det var flere ting. England anno 1859 var et klassesamfunn med enorme forskjeller i levekår, og der svært mange levde under elendige forhold. Det var et samfunn der kvinnenes rettigheter var nesten fraværende. Det var en tid da slaveriet fortsatt fantes i beste velgående, også innenfor Det britiske imperiet. Mill engasjerte seg i alle disse spørsmålene. Nesten hvor han enn snudde seg kunne han se mangel på frihet, han kunne se et samfunn som langtfra var så godt som det kunne være. I boken skriver han:
"Den eneste friheten som fortjener navnet, er å kunne forfølge sitt eget beste på egen måte, så lenge vi ikke forsøker å frata andre den samme retten, eller hindrer dem i å oppnå den. (...) Menneskeheten har mer å tjene på at folk får leve slik de selv vil, enn å tvinge hverandre til å leve slik andre mener de bør leve."
Demokrati og flertallsstyre er i seg selv ikke noen tilstrekkelig betingelse for å sikre friheten, for det er lett å tenke seg situasjoner der et flertall tar seg til rette på mindretallets bekostning. De viktige grensebetingelsene for frihet er derfor knyttet til spørsmålet om når flertallet har rett til å bestemme over den enkelte.
"Flertallets tyranni er på samme måte som ethvert annet tyranni, nå som før, fryktet av vanlige folk, først og fremst gjennom måten det kommer til uttrykk gjennom offentlige myndigheters forordninger. (...) Samfunnet kan og vil gjennomføre sine egne mandater, har lov til selv å treffe sine avgjørelser og føre dem ut i livet. Men når det utsteder flere feilaktige enn riktige avgjørelser og blander seg inn i saker som det ikke burde legge seg opp i, så utøver det en form for sosialt tyranni som er mer skremmende enn mange former for politisk undertrykkelse. (...) Beskyttelse mot de politiske myndigheters tyranni er derfor ikke tilstrekkelig: det er like nødvendig å beskytte seg mot de herskende tanker eller følelsers tyranni, mot samfunnets tendens til å påtvinge og presse fram ideer og adferdsmønstre på andre måter enn ved straffeforfølgelse; til å motsette seg enhver utvikling og om mulig forhindre dannelsen av enhver personlig egenart som ikke faller sammen med deres egen smak. Det finnes en grense for den offentlige opinions rettmessige inngripen i individets uavhengighet. Å trekke disse grensene og sørge for at de blir respektert, er like viktig for den menneskelige utvikling som kampen mot det politiske despoti."
Individenes frihet kan settes i fare på flere måter, ikke bare ved lovgivning som ikke tar hensyn til mindretallets rettigheter, men også gjennom sosiale normer og konvensjoner. Mill fryktet en tilstand av flertallstyranni, der flertallets konvensjoner og sosiale verdier var de eneste aksepterte. Han skrev negativt om "vanens makt," og understreket hvor viktig det var for hele samfunnet å dyrke et visst mangfold i ideer og levesett.

Hva har dette med Kina å gjøre? Vel, på den ene siden har vi sett at makthaverne i Kina har reagert negativt på tildelingen av Fredsprisen. Det var om lag som forventet. Men hva med den jevne kineser? Er kinesere flest opptatt av frie ytringer? Ut fra de rapportene vi har sett er svaret kanskje nei. Kampen for ytringsfrihet og liberale rettigheter er trolig mer av et fenomen hos ulike typer eliter; akademikere, intellektuelle og visse velstående grupper i byene. Kinesisk politikk handler mer enn noe annet om to ting: Materiell vekst og sosial stabilitet. Disse målene forsterker hverandre gjensidig, men både ledelsen og befolkningen er innforstått med at de også kan ødelegge for hverandre. Sosial uro kan stanse veksten, samtidig som svakere vekst kan skape grunnlag for sosial uro.

Hvor passer da Liu Xiaobo inn i dette bildet? For ledelsen er han en trussel, fordi han insisterer på verdier og rettigheter som de ikke deler og ikke har til hensikt å gi ham. Men for vanlige kinesere kan han like gjerne framstå som en uønsket "urokråke" som en frihetshelt. Mange kan se på ham som "sand i maskineriet," en person som tar opp farlige spørsmål og derfor truer den livsviktige stabiliteten. Også her hjemme er det folk som mener at prisen var en unødvendig provokasjon mot et land som tross alt har lykkes i imponerende grad med å bekjempe egen fattigdom de siste tiårene.

Interessant nok skriver John Stuart Mill nettopp om Kina i "Om friheten." Han ser på Kina som et land som har stått stille - "i tusen år forandret landet seg ikke" - fordi kulturen og de sosiale normene effektivt underkuer alt som er avvikende og enestående.
"De har lyktes over all forventning med det våre angivelige filantropiske politikere i dag jobber så iherdig for i England, nemlig å gjøre alle borgere like og styre deres tanker og deres handlinger via noen få læresetninger og regler, og vi ser fruktene: Den moderne opinionsdannelse er i en uorganisert form det kinesernes politiske og pedagogiske system kan oppvise fullt utviklet. Og så lenge det ikke lykkes individualiteten å kaste av seg dette åket, vil Europa tross sin store fortid og angivelige kristendom, snart være på vei til å bli et nytt Kina."
Mills analyse av Kina var ikke spesielt "progressiv," og det samme kan sies om hans analyse av den framvoksende arbeiderbevegelsen i England. Han hadde sympati med sosialdemokratiets frihetsideal, men han fryktet idealet om likhet. Hva han hadde ment om dagens Kina er ikke godt å si, men det er uansett sikkert at han ville ha støttet kampen til Liu Xiaobo om retten til frie ytringer. Trolig ville han sagt at Kinas videre utvikling nettopp er avhengig av at den individuelle friheten øker, og at det bare er slik at landet kan hente ut maksimalt fra sine enorme menneskelige ressurser.

Hva så med oss her i Vesten, har vi noe å lære av Mill mer enn 150 år etter at boken hans kom ut? Utgangspunktet hans var at et fornuftig samfunn bør tåle ytringer og adferd som ikke virkelig skader oss. Er det da fornuftig å si nei til at kvinnelige politifolk kan få bruke hijab? Eller å forby bruk av burka ved lov? I et tankevekkende innlegg i Dagbladet skriver Brendan O'Neill om Vestens behov for å gjenoppdage idealene fra opplysningstiden, de kjerneverdiene som Europa ellers skryter av og gjerne vil eksportere til andre.
"Hvorfor har Europa erklært krig mot et tøystykke? Hvorfor blir alle så rasende av et klesplagg? Disse høyst intolerante burkakrigene viser tydelig at verdiene fra opplysningstiden er i krise i dagens Europa, og avslører at våre politiske ledere ikke lenger forstår betydningen av opplysningstidens viktigste verdi: toleranse."
Jeg tror ikke at John Stuart Mill ville akseptert et lovforbud mot en klesdrakt som neppe kan sies å påføre andre skade; - men han ville samtidig ha forutsatt at bruken av klærne var frivillig. Han ville trolig hatt mer sympati med O'Neill, som skriver:
"Burkaforbudene viser tydelig at Europa er i ferd med å bli stadig mer fremmedgjort fra opplysningstidens verdier, og spesielt fra ideen om toleranse. Det er ironisk at spesielt Frankrike har presentert sitt burkaforbud som en videreføring av tradisjonen fra opplysningstiden, beskrevet som en metode for å forsvare overlegne verdslige verdier overfor gammeldags religiøsitet — for egentlig vil forbudet innskrenke menneskers rett til å uttrykke sin religiøse overbevisning, i strid med alt opplysningstiden handlet om."
I USA har det lenge pågått en plagsom diskusjon om et planlagt muslimsk kultursenter i nærheten av "Ground Zero" på Manhattan - der hvor terroranslagene den 11. september 2001 etterlot seg tusenvis av uskyldige døde. Mange, svært mange, amerikanere liker ikke disse planene og protestene er mange. Men bør senteret stanses? Hva skal argumentene i så fall være? Går det an å argumentere, ut fra Mill, at et slikt senter virkelig vil være til skade? Eller kan vi si at et forbud faktisk ville innebære enda større skade? Kevin Casas-Zamora skriver om dette på Project Syndicate:
"More than 150 years ago, in his essay On Liberty, John Stuart Mill demolished the belief that the quest for individual freedom is, above all, a struggle against the state. This belief still features prominently in the rhetorical arsenal of US conservatives, notably in the inflamed proclamations of the Tea Party movement. But, as any member of a historically persecuted community – from gays to Jews to Roma – can attest, social intolerance may curtail civil rights as much as any law."
Casas-Zamora argumenterer, som Mill trolig også ville ha gjort, for at religiøs toleranse ikke bare er et gode for et utsatt mindretall, men faktisk for hele samfunnet. For tiden opplever mange at Vestens verdier er satt under press, bl.a. fra internasjonal terrorisme. Men det paradoksale med "kampen mot terror" er jo nettopp at stadig flere synes å akseptere alvorlige inngrep mot den friheten som de opprinnelige demokratiske idealene var tuftet på. Individenes rettssikkerhet og religionsfrihet har kommet inn i en alvorlig faresone. Liberale verdier blir dermed satt til side i kampen for å forsvare nettopp de liberale verdiene. Det spørs om en slik forsvarsstrategi kan bære frukter.

Mill var bekymret for frihetens vilkår i 1859 og resultatet ble en bok som har inspirert politiske bevegelser og vanlige mennesker i generasjoner. Det hadde vært spennende å vite hvordan boken hans hadde sett ut dersom den ble skrevet i dag. Personlig tviler jeg på om John Stuart Mill hadde vært mindre bekymret.

2 kommentarer:

Agnar Kaarbø sa...

Svært interessant, Tom. Dette må utdypes.

Miranda Myklebust sa...

Tusen takk for et informativ og spennende innlegg om dette tema. Sitter med en ExPhil eksamen og har valgt Mills syn på frihet som emne. Dette er stor hjelp på vei mot forståelse!

- Miranda