Over en halv million mennesker i Norge har det vi kaller innvandrerbakgrunn, d.v.s. at de enten har innvandret selv eller er barn av innvandrerforeldre. Av disse igjen kommer om lag halvparten fra land utenfor Europa. Den største gruppen - ca. 200.000 - kommer fra Asia.
Et flerkulturelt samfunn er samtidig et flerreligiøst samfunn. Tros- og livssynssamfunn som får tilskudd fra staten og som står utenfor statskirken hadde i fjor mer enn 430.000 medlemmer. Den største av disse gruppene var ulike kristne trossamfunn, som katolikker og pinsevenner, med mer enn 230.000 medlemmer. Nest størst var muslimske trossamfunn med om lag 90.000 medlemmer, og på tredje plass finner vi ulike humanistiske livssynssamfunn – med Human-Etisk Forbund som det suverent største – som hadde om lag 80.000 medlemmer (tall fra Statistisk sentralbyrå).Til sammen utgjør hele denne gruppen om lag 9 prosent av landets befolkning. Men andelen er økende; fra 2008 til 2009 økte antallet med 5 prosent, mens befolkningen under ett ikke økte med mer enn 1,3 prosent. Størst økning var det for hinduister, med hele 15 prosent. Det er Oslo som har den største andelen innbyggere som ikke er medlemmer av statskirken; 18 prosent av befolkningen i byen tilhører et annet tros- eller livssynssamfunn enn statskirken – nesten hver femte innbygger.
Dette religiøse mangfoldet har sin helt legitime plass i storsamfunnet. Fordi vi har trosfrihet og anser det for å være en menneskerett å kunne praktisere sin religion er det en umulig problemstilling å kreve at hundretusener av mennesker rett og slett skal konvertere til statens offisielle religion. Like urimelig er det å kreve at mindretallets religionsutøvelse ikke skal synes eller merkes i det offentlige rom, f.eks. ved at visse religiøse symboler (som klesdrakter, hodeplagg og annet) eller religiøse bygg (som templer eller minareter) rett og slett forbys.
Det er viktig å være presis på hva dette innebærer: Retten til fri religionsutøvelse er ikke uten rammer. Det er ikke opp til det enkelte trossamfunn å bestemme hvor et religiøst bygg skal ligge eller hvordan det skal utformes. Her kommer en rekke andre hensyn inn i bildet, hensyn som gjelder for lokalisering av nye bygg generelt og som vi har en rekke lover og regler for. På samme måte finnes det rimelige hensyn som begrenser bruk av religiøse plagg i yrkessammenheng, for eksempel sikkerhet, hygiene og i noen tilfeller også estetiske krav. Poenget er at disse reguleringene ikke er begrunnet i religiøse krav eller vurderinger, men i viktige og praktiske hensyn som vil gjelde i det enkelte tilfellet. Minoritetenes religionsutøvelse skjer – akkurat som majoritetens – innenfor et større fellesskap, som er hele det norske samfunnet.
Dette er formalia, og kanskje den enkleste siden ved å utvikle en sekulær politisk kultur som ikke forskjellsbehandler ulike livssyn. Verre er det med holdninger, fordommer og ren intoleranse. Her sliter vi i Norge fortsatt med å ta en ny virkelighet inn over oss. Kanskje er det en slags «trøst» at det neppe er verre hos oss enn i en rekke andre land. Likevel er det behov for en ekstra innsats i kampen mot fordommer og fremmedhat her i Norge, og den kampen har veldig mye med vår egen politiske kultur og vår egen offentlighet å gjøre.
Vi kan jo begynne med det litt upresise begrepet om integrering, som viser til hvordan et religiøst eller etnisk mindretall blir en del av et større samfunn, og der målet er at minoriteten etter hvert skal ha akkurat de samme plikter, rettigheter og muligheter som alle andre. Integrering settes gjerne opp mot begrepet assimilering. I det første tilfellet er målet full likeverdighet med øvrige samfunnsmedlemmer, i det andre er målet at minoritetsgruppen fullt ut skal oppgi sin egen identitet og bli mest mulig lik majoriteten. Den skal altså tas opp i storsamfunnet utelukkende på majoritetens premisser.
I det norske politiske ordskiftet er det mange som snakker om integrering, men som nok heller faktisk mener assimilering. Det framføres litt ulike argumenter for dette, men de fleste er basert på tanken om at et mindretall som har søkt seg til Norge (noen ganger frivillig, andre ganger ikke) har en selvstendig plikt til å tilpasse seg mest mulig en norsk livsstil og det vi liker å kalle norske verdier. Ofte settes dette opp som et vilkår for toleranse; - med mindre minoriteten så og si «sletter» alle trekk ved sine tidligere liv vil de ikke lenger ha krav på toleranse og respekt fra flertallet. Dermed er spørsmålet om mindretallets rettigheter annullert.
En slik posisjon er på alle måter tvilsom og uheldig. Allerede John Stuart Mill var opptatt av ikke-formelle krav til konformitet fra en majoritet kan innebære et vel så stort inngrep i den enkeltes frihet som formelle og diskriminerende lover. Men motsatt er det slik at kravet om assimilering heller ikke er gunstig sett fra majoritetens ståsted. For det første er det vanskelig (for mange umulig) å imøtekomme og det skaper derfor grunnlag for både uro og kritikk. Og for det andre innebærer det et potensielt tap fordi det hindrer utviklingen mot et mer mangfoldig og inkluderende samfunn – et samfunn der økt mangfold kommer alle til gode.
Det er et politisk ansvar å være presis og tydelig på dette punktet; vi ønsker et samfunn der medlemmene er aktive og deltar på ulike arenaer – i arbeidslivet, i kulturlivet og i politikken – men det finnes ingen «fasit» eller «standardmodell» for hva det vil si å være norsk eller å leve i Norge. Heller ikke er vi spesielt flinke til å formulere forventningene våre til ulike minoriteter, for eksempel hva vi konkret mener med «norske verdier.» Ofte blir dialogen mangelfull og preget av overskrifter som «å lære seg norsk,» «komme seg i arbeid» eller «ha barna i barnehage.» Mange av oss reflekterer sjelden over at Norge og de fleste nordmenn kan framstå som akkurat like fremmede som de fremmede framstår for oss. Mangel på tydelighet fra vår side gjør ikke jobben med å orientere seg enklere. Men det ansvaret er vårt, - vi må bli flinkere til å formidle hva vi ønsker og hva vi forventer.
Dessverre går det systematisk dårlig for flere av minoritetene i Norge. Dette mønsteret gjentar seg i hele Europa. Innvandrere har jevnt over dårligere lønn, høyere arbeidsløshet og større behov for offentlig støtte enn andre grupper. Andelen fattige blant innvandrere øker, kan Morgenbladet fortelle. De er underrepresentert i utdanningssystemet, og i arbeidslivet. De er også underrepresentert som politiske deltakere – målt ved valgdeltakelse. Disse utfordringene er for lengst identifisert, og det er laget mye politikk for å gjøre noe med dem. Likevel er vi langt unna noen reell mulighetslikhet mellom etniske nordmenn og innvandrere. I politisk forstand er dette uakseptabelt og det har skapt en stor fordelingsutfordring.
Den viktige forskjellen mellom integrering og assimilering har også betydning for vårt eget offentlige ordskifte om etniske og religiøse minoriteter, og deres rettigheter. Nylig hadde vi en engasjert diskusjon om bruk av religiøse hodeplagg i politiet. Jeg tviler sterkt på om verken debatten eller utfallet av saken ble oppfattet som spesielt inkluderende sett med øynene til det muslimske mindretallet i Norge. Ikke lenge etter måtte Kunnskapsdepartementet omgjøre et flertallsvedtak i Oslo kommune, der en uheldig allianse mellom Fremskrittspartiet og venstresiden hadde kommet fram til at de ville nekte etableringen av en privat, muslimsk barneskole. Venstresidens partier argumenterte her ut fra et prinsipp om å si nei til alle privatskoler, uansett religiøs orientering, mens Fremskrittspartiet holdt seg med et fullstendig uholdbart syn om at nettopp den religiøse orienteringen var problemet.
Saken ble kommentert for noen dager siden av Mohammad Usman Rana i Aftenposten. Her viser han helt korrekt til at det ikke er mulig å nekte etablering av muslimske privatskoler så lenge kristne privatskoler tillates. Han viser også til det selvfølgelige kravet om at den nye skolen skal etterleve norske læreplaner. Hvis det er noen som tviler på at vi i Norge har et behov for å heve kvaliteten i den offentlige samtalen om minoriteters rettigheter vil jeg anbefale en kort titt på de mange kommentarene artikkelen til Mohammad Usman Rana utløste. Det er, forsiktig sagt, nedslående lesning, som på sekunder trekker oss tilbake til middelalderen.
Ideen om trosfrihet og religiøs toleranse har sin historiske bakgrunn i de langvarige europeiske religionskrigene, og den forfølgelsen disse krigene utløste i de enkelte land – ikke bare mot ulike kristne minoriteter, men også mot jødene i Europa. Det historiske svaret på disse konfliktene kom som to prosesser: (1) Demokratisering, - avvikling av enevoldsmakten og den gradvise innføringen av konstitusjonelt demokrati og folkestyre, og (2) sekularisering, - et skille mellom kirke og stat. I 1791 fikk USA sitt «First Amendment» i grunnloven: Staten skal ikke ha noen religion, og det skal være full trosfrihet.
Det ligger verken lettvinte eller naive tanker bak disse prosessene. Maktkampene mellom kirke og kongehus endte i første omgang med enevoldsmakten; kongen hadde all makt, og den var gitt direkte fra Gud. Men denne konstruksjonen ble etter hvert utfordret av folk som spurte hvor makten i samfunnet egentlig burde ligge. Hvem skulle ha rett til å lage lover? Og med hvilken legitimitet? Hvis enkeltmennesker kan ha samvittighet og ansvar, skal de ikke da også ha rettigheter? Og hvis de har rettigheter, hvilken samfunnsform er det som best kan ivareta dem? For John Locke var spørsmål om religiøs overbevisning et område der den enkelte hadde krav på beskyttelse fra staten og majoriteten. I den grad staten har noen oppgaver hva angår religiøse spørsmål så er det å sikre trosfrihet.
Man kan si at religionskrigene – i tillegg til å være ren rivalisering om makt – også var en langvarig, grusom og blodig påminnelse om verdien av religiøs toleranse. Men de var samtidig bakgrunnen for en mye større diskusjon om hva som er et godt samfunn, - en diskusjon som fortsatt ikke er avsluttet. Det er dette som er rammen omkring våre egne debatter om religiøse symboler og hvordan vi kan ivareta rettighetene til religiøse og etniske mindretall.
Skal vi føre denne debatten videre er det helt nødvendig at vi så raskt som mulig legger enkelte hindringer til side:
- For det første må vi ta fullt ut inn over oss at alle ambisjoner om assimilering – at minoriteter i Norge mer eller mindre skal «bli som oss» - er umulige, urimelige og forfeilet. Det gode samfunn er ikke et samfunn der flertallets konvensjoner settes opp som et diktat for mindretallet.
- For det andre må vi innrette oss mot en sekulær samfunnsordning som samtidig er åpen for et mangfold av religiøse uttrykk, - og der kravene om religiøs toleranse kommer til å bli stilt skarpere enn vi har vært vant til. De som trodde at spørsmålet om religion en gang for alle var henvist til den private sfæren, og bare var noe vi hentet fram i forbindelse med høytider, tok feil. Vi kommer tvert i mot til å bli konfrontert med religiøst motiverte problemstillinger i økende grad, og det gjelder også spørsmål som angår vårt felles, offentlige rom.
I Arbeiderpartiet er planen å vedta et eget program om integrering under landsmøtet i 2011. Det er en god ide. En komite under ledelse av Jonas Gahr Støre har siden mars arbeidet med å forberede saken, og det er allerede kjent at komiteen er delt i synet på om klesdrakter som burka og niqab skal forbys. Jeg er trygg på at komiteen også diskuterer andre spørsmål, men at denne problemstillingen i det hele tatt kommer opp er et urovekkende signal om at medlemmene ikke stiller på en trygg, felles plattform hva angår det prinsipielle – som er spørsmålet om hvilken politikk som best sikrer alle menneskers rettigheter og samtidig bidrar konstruktivt til å løse utfordringene med integrering. Å tro at et lovforbud mot kleskoder vi ikke liker vil bidra positivt i arbeidet med integrering vitner mer om fortvilelse enn om refleksjon.
Da finner jeg mer trøst i disse kloke ordene fra det debattheftet som er laget for å stimulere diskusjonen fram mot neste års landsmøte:
«Noe av det viktigste vi gjør er å sikre innvandrere språkkunnskaper, utdanning og arbeid. Derfor må vi gjøre veien til språk, kunnskap, arbeid og deltakelse kortere. Vi kan ikke akseptere at det norske samfunn får en ny klassedeling på etnisk grunnlag. (...) Et moderne samfunn som det norske skal være åpent, mangfoldig og inkluderende – det er kvaliteter som må til for å respektere ulikheter i kultur, religion og levesett. Vårt samfunn er fundert på en demokratisk rettsstat, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Vi må være tydelige på dette verdigrunnlaget som er blitt til gjennom generasjoners kamp for frihet. Det er innenfor slike rammer at mangfold kan blomstre og tilhørighet sikres.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar