Jeg synes Einar Gelius skal få tro og mene akkurat hva han vil, og jeg tviler ikke et sekund på at han har gjort mye bra for mange mennesker i sin prestegjerning. Nå er han i ferd med å bidra til enda en bra ting, nemlig at vi en gang for alle kan få kvittet oss med den politiske og teologiske anakronismen som kalles statskirken. Det synes jeg vi skal takke ham for.
I saken mellom den mediekåte Gelius og biskopen hans, Ole Christian Kvarme, ligger sympatien min imidlertid helt klart hos Kvarme. Han er satt til å forvalte et trosfellesskap som bygger på kirkens bibelsyn og bekjennelsesskrifter. Han skal på den ene siden bygge en slags bro over en haug med nyanserte oppfatninger om hva Gud «egentlig» mener og hva som er en akseptabel tolkning av Bibelen, og på den andre siden holde seg inne med «folkelige krefter» som har null teologisk kompetanse, men som i stedet snakker med store bokstaver om takhøyde og toleranse. Den oppgaven blir stadig vanskeligere. Eller egentlig: Den er allerede umulig.
I dette bildet har den folkekjære Gelius spilt ballen over på en arena der Kvarme ikke har noen ting han skulle ha sagt. Gelius er populær på Vålerenga og han danser på TV. Kvarme er en intolerant mørkemann. Case closed. I statskirken skal det visstnok være rom for prester utenom det vanlige, ja, til og med prester som har sine helt private oppfatninger om hva som står i Bibelen. Målet synes å være at kirken skal mene alt og stå for alt, og derfor ingen ting. Det skal være fritt fram for alle typer Mikke Mus-teologi i «romslighetens» navn.
Det finnes bare en måte å bringe disse latterlighetene til opphør på, nemlig å skille stat og kirke en gang for alle. For min del synes jeg det er ille nok med den udemokratiske statskirken, men en statskirke som ikke en gang evner å holde en viss orden i egne bøker og egen teologi er faktisk enda mer provoserende. Vi har en såkalt «folkekirke» som utelukkende holdes oppe av et politisk ønske om teologisk slapphet og formløshet. Ingen illustrerer poenget bedre enn Arild Stokkan-Grande som åpent legger seg ut med biskopen, og anklager ham for intoleranse. Stokkan-Grande mener kirken skal stå for kjærlighet og toleranse. Javel? Var det alt? Peace and love, liksom? Og så er det bare å kjøre i vei?
Gelius framstår nå som en slags teologisk klimaskeptiker; - faglig sett er han etter manges mening helt på jordet, ja, han ville ha strøket til eksamen, sies det fra kyndig hold. Han greier ikke å lese Bibelen slik kirken vil, men finner opp sine egne sexy tolkninger i stedet. Flere gir uttrykk for at han står i desperat behov for etterutdanning og faglig oppdatering. Det synet på sex han presenterer i boken sin blir beskyldt for å være mannssjåvinistisk og etisk tvilsomt. For eksempel skriver professor Jan-Olav Henriksen i Dagbladet:
"Når en bok om sex i Bibelen på en gang både fremmer et utdatert manneblikk på kvinner og samtidig ikke engang anerkjenner at de kan finnes elementer i den bibelske tradisjonen som kan være viktige for å fremme en positiv sammenheng mellom lyst og sårbarhet, da går det galt, og da bør flere enn feminister rope et varsko. I verste fall vil en slik bok kunne undergrave mye av det arbeid kirken nå gjør for overgrepsofre og mot overgrep."Gelius vil gjerne framstå som en radikal refser og reformator av den «gammeldagse» kirken. Men reaksjonene på boken hans tyder på at han selv leser bibelen på en nokså gammeldags og ensidig måte. Dette er trolig grunnen til at selv liberale teologer finner det vanskelig å gi ham sin støtte. Samtidig nyter han godt av den tradisjonelle autoriteten og de assosiasjonene som prestestillingen inviterer til. Han skriver bok som «sogneprest» og han presenterer boken sin i full kirkelig mundur. Unnskyld meg, men enten er dette ren spekulasjon eller så har Einar Gelius noen viktige valg å gjøre når det gjelder sitt eget yrkesliv.
Statskirkens problem er at den er nektet det selvstyret som alle trossamfunn har krav på. Det er udemokratisk. Hva som er «korrekt» teologi for kirken har jeg ingen meninger om, men jeg forstår at det må være fortvilende for de som nedlegger et seriøst arbeid i kirkens organer å oppleve at de stadig blir politisk overstyrt. Paradoksalt nok fra politikere som ikke ville gi kirken selvstyre fordi den ikke var «demokratisk nok,» men som gladelig innvilger teologisk asyl til folk som befinner seg helt på ytterkanten av kirkens læresetninger. I den grad det er noe ved denne saken som utfordrer trosfriheten, så er det akkurat dette: At landets største trossamfunn er nektet retten til å bestemme over sin egen teologi og sine egne, interne ordninger.
Det politikere som Arild Stokkan-Grande og Guri Størvold ønsker seg er en kirke uten skarpe kanter som de kan leie omkring i bånd. En kirke som mener det folk vil høre. Men det fortjener verken staten eller kirken. Kirken fortjener å bli tatt alvorlig på sine egne premisser, og bli løsrevet fra staten slik at den fritt kan holde orden i eget hus. Og alle vi som ikke er medlemmer av statskirken fortjener en stat som stiller alle livssyn likt, og som derfor ikke trenger å ha noen oppfatninger om hva som er et akseptabelt bibelsyn.
I en artikkel i Aftenposten skriver Espen Ottosen fra Misjonssambandet at Einar Gelius ser ut til å ha greid det mesterstykket å bli kritisert fra alle deler av kirken samtidig, både fra konservative og mer radikale krefter. Ja, det er lenge siden det har vært slik samstemmighet i kirken. Gelius, godt hjulpet av romslige og velmenende politikere, har dermed satt ordningen med statskirke på spissen. Tiden er overmoden for å treffe de riktige beslutningene. Selv har Gelius allerede fått en støttegruppe med 40.000 medlemmer på Facebook. Det er mer enn nok til å etablere et fritt og uavhengig trossamfunn, uten biskoper og andre mørkemenn, og med god plass til både sex og fotball.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar