Egypt er alene

President Hosni Mubarak har nå åpenbart frikoblet seg fra USA, og trolig også fra virkeligheten. Den talen han holdt på egyptisk fjernsyn torsdag kveld var omtrent så malplassert som overhodet mulig. Ingen forventninger ble innfridd. Resultat: Økt raseri, og enda færre muligheter for at Mubarak selv kan få gå av ”med verdighet.”

Han må nå bæres ut av presidentpalasset, og det kommer til å skje lenge før det planlagte valget i september. Spørsmålet er hvem som bærer ham ut: De militære? Folket? Eller begge deler på en gang?

Denne utviklingen var uventet, men ikke helt usannsynlig. Bare det faktum at Mubarak ikke har gått av allerede tyder på splittelse blant de egyptiske generalene. Det er et urovekkende tegn, fordi det innebærer to ting:

• At USAs innflytelse i Egypt – og særlig over den egyptiske militærmakten – er mindre enn mange trodde. Og det militære er den eneste kraften som for øyeblikket kan opprettholde ro og orden i landet. Kveldens tale tyder på at generalene ikke vet hva de vil, men også at de ikke tar i mot ”vennlige råd” fra en mektig alliert – for det er liten tvil om at USA helst hadde sett at Mubarak gikk av så fort som mulig. Ja, at de faktisk hadde forventet det. Dermed står generalene i fare for å bli like ensomme som Mubarak. Det er ikke bra. Enn så lenge har militærmakten hatt opprørernes respekt, om ikke tillit. Men det vippepunktet er svært ustabilt.

• Egypt befinner seg nå i et politisk vakuum. Den fysiske makten ligger hos ubesluttsomme militære, den politiske og moralske makten befinner seg på torg og gater i Kairo og andre egyptiske byer. Ingen av dem har noen klare planer for hva som skal skje. Ingen av dem har noe tydelig lederskap. Det bringer trusselen om kaos, vold og ytterligere dødsfall nærmere. Det er heller ikke bra.

Det er mange som ønsker at Egypt skal se til Tyrkia for en mulig ”modell” for framtiden. Det er dessverre ønsketenkning, - i alle fall på kort sikt. Historisk er det selvsagt enorme forskjeller mellom situasjonen i Tyrkia i 1922 og Egypt nesten hundre år senere. En slik viktig forskjell er nettopp at de tyrkiske militære den gang var samlet om en felles visjon for landets framtid, og at denne visjonen også hadde bred støtte i folket. Tyrkia hadde i 1922 en samlet militær og politisk ledelse, og har per i dag en militærmakt som åpenbart aksepterer at den politiske makten skal ligge i det sivile samfunnet. Det har ikke Egypt anno 2011. Dessverre.

Politiske vakuum av denne typen er sjeldne, og det varer trolig heller ikke særlig lenge før tomrommet fylles igjen. Den eneste parallellen jeg kan komme på i farten er nedsmeltingen av det tidligere DDR. Der var det også i en kort periode uklart hvem som egentlig hadde kontrollen med landet. Tempoet i utviklingen var frapperende: Det gikk bare tre måneder fra Ungarn åpnet sine grenser for flyktninger fra DDR og til hele statsdannelsen var gått i oppløsning – fra august til november 1989 (da kommunistpartiet sa fra seg makten). I mars 1990 gjennomførte Øst-Tyskland sitt første – og eneste – demokratiske valg. I oktober samme år var Tyskland samlet.

Men dette skjedde altså midt i Europa, og med betydelig uvilje mot unødig uro hos de fleste parter. Jeg er redd det er å håpe på for mye at noe tilsvarende kan skje i Egypt.

Mubarak har i kveld isolert Egypt fra resten av verden, og seg selv fra alle håp om en verdig utgang på revolusjonen. Men en revolusjon uten retning og lederskap er ikke bare en sjelden ting, den er også farlig. Derfor har Mubarak satt mange liv på spill i kveld, tilsynelatende med støtte fra tilstrekkelig mange generaler. Bare det er i seg selv uverdig.