Kunsten å tenkje negativt

Arthur Schopenhauer og John Gray - to gode pessimistar

Går verda framover, eller går ho ingen stader? Har historia ei retning - ei meining - eller er ho meiningslaus? Finst det noko som heiter framgang?

Du skal ha mykje sjølvtillit og vere sterk i dei intellektuelle klypene for å legga deg ut med tysk idealisme og metafysikk frå Kant og utover. Men det er nett kva Arthur Schopenhauer (1788-1860) gjorde. Som ung, ambisiøs og sjølvfinansiert filosof la han førelesingane sine ved Universitetet i Berlin til same tider som dei til Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831). Det gjekk dårleg. Medan Hegel snakka om korleis historia utvikla seg i samsvar med menneska si fornuft, var bodskapen frå Schopenhauer at det er fånyttes å leite etter meining og rasjonalitet i tilveret. Studentane føretrakk Hegel.

I oversiktsartikkelen om Schopenhauer på Stanford Encyclopedia of Philosophy kan vi lese [1]:

“Among 19th century philosophers, Arthur Schopenhauer was among the first to contend that at its core, the universe is not a rational place. Inspired by Plato and Kant, both of whom regarded the world as being more amenable to reason, Schopenhauer developed their philosophies into an instinct-recognizing and ultimately ascetic outlook, emphasizing that in the face of a world filled with endless strife, we ought to minimize our natural desires to achieve a more tranquil frame of mind and a disposition towards universal beneficence.”

Skal vi tru Schopenhauer finst det ikkje håp om optimisme eller meining i livet; - det finst berre liding eller keisemd. I hovudverket sitt ”Verden som vilje og forestilling” skriv han mellom anna [2]:

”Om vi nå allerede i den erkjennelsesløse natur så, at dens innerste vesen innebar en stadig streben uten mål og uten rast, så trer dette oss enda tydeligere i møte ved betraktning av dyr og mennesker. Hele deres vesen består av vilje og streben, på en måte som bare kan sammenlignes med en uutslukkelig tørst. Grunnen til all viljesbestrebelse er behov, mangel, eller altså smerte, som man allerede i utgangspunktet og ved sitt vesen er hjemfalt til. Mangler vi på den andre side et objekt for viljen, idet det er fratatt oss gjennom en for lettvint tilfredsstillelse, så gripes vi av den frykteligste tomhet og kjedsomhet, dvs. vårt eget vesen, vår tilværelse blir da en ulidelig byrde. Livet svinger altså som en pendel frem og tilbake mellom smerte og kjedsomhet, som i virkeligheten er livets ytterste bestanddeler. Dette har fått sitt svært selsomme uttrykk ved det at mennesket, ettersom det har anbrakt all lidelse og kval i helvete, ikke har annet enn kjedsomhet tilbake i himmelen.”

Nokon populær filosof vart Schopenhauer aldri, sjølv om interessa for arbeida hans auka etter kvart som han vart eldre. Men ein av dei han verkeleg inspirerte var Friedrich Nietzsche (1844-1900), som ut frå Schopenhauer sitt omgrep om ”vilje til liv” utvikla sitt eige omgrep om ”vilje til makt.” Begge var dei pessimistar på menneska sine vegne, men medan Schopenhauer trass i alt kunne finna argument for medkjensle som eit botemiddel mot meiningsløysa i tilveret, var det nett slike kjensler Nietzsche gjekk til angrep på.

Som filosofar er både Schopenhauer og Nietzsche nokså ubehagelege, i alle høve for dei som identifiserer seg med ideane frå ”opplysningstida”, som trur at kunnskap og fornuft kan nyttast til noko godt og som meiner det er mogleg å sjå positivt på framtida. Vi let oss provosere av tankane deira om at livet er utan meining, og at det håplaust å tru at fornuft og rasjonalitet kan hjelpe oss til å bringe verda framover. Medan Schopenhauer meinte at det var lite å gjere med noko som helst, utvikla Nietzsche sin eigen teori om den evige tilbakekomsten – at alt som har skjedd vil gjenta seg sjølv på nøyaktig same måten i det uendelege. Eit lite triveleg perspektiv, - som mange kanskje vil kjenne att frå filmane om ”Matrix” som gjekk på kino for nokre år sidan: Ein evig kamp for fridom som er dømd til uendeleg mange nederlag. Stanley Kubrick gjorde bruk av same tema i sin legendariske film "2001 A Space Odyssey" - der musikken av Richard Strauss refererer direkte til Nietzsche (Also sprach Zarathustra).

Ubehageleg kan vi òg seie at den britiske politiske filosofen John Gray er. Han ein mann som heilt sikkert har lese så vel Schopenhauer som Nietzsche grundig. I virket sitt som forfattar og kommentator har han lagt seg ut med nær sagt alt som tenkjeleg er: Høgresida, venstresida, dei liberale i midten, religiøse, humanistar, agnostikarar, økonomar, sosiologar og sjølvsagt: Andre filosofar.

Saman med Schopenhauer og Nietzsche hevdar også Gray at historia slett ikkje går framover, ja, at sjølve tanken om framsteg (”human progress”) er umogleg. Historia er tvert om syklisk; menneska vil gjenta feila sine om att og om att, kvar gong vi trur vi har hamna på eit visst ”nivå” vil nye omstende nok ein gong velte oss overende. I prinsippet er det ingen skilnad på kristendomen si lære om endeleg frelse, marxismen si tru på det perfekte samfunnet eller det liberale idealet om ei positiv utvikling som byggjer på kunnskap og demokrati. Dei er alle tre døme på illusjonar, - illusjonar som vi ikkje kan klare oss utan – og difor held vi fast ved dei, sjølv om vi har ein indre mistanke om at noko er frykteleg gale med måten vi vurderer verda på.

I eit intervju med Laurie Taylor for magasinet New Humanist [3] seier Gray dette om liberale humanistar:

”Unlike members of most religions in the world, they don't interrogate their own myths. They don't even think that their beliefs might be myths.”

Påstanden til Gray er altså at dei som trur på framsteg og liberale verdiar er ofre for sine eigne ”religiøse” myter, - i den grad at dei ikkje stiller kritiske spørsmål til seg sjølv. Om trua på framsteg seier han mellom anna dette:

“A great many religions saw history as a cycle, not as a narrative of progress. And that's also true for the philosophies of Egypt and ancient Greece. Most ways of giving meaning to human life have not involved the idea of betterment and improvement. But when I put this forward, the naiveté and the innocence - and I might almost say the parochialism - of most liberal humanists, leads them to say, 'Well, if I believed what you believe then I wouldn't get up in the morning'. To which my response is, 'Well, maybe, you shouldn't. Maybe the world would be better off, maybe you would better off, if you had a time of quiet reflection.'”

Schopenhauer kunne ikkje sagt det betre. Det å tru på framsteg er ikkje ein moderne tanke, den er rett og slett umoden:

“But the trouble with the myths of liberal humanism is that essentially - and I almost don't want to say this, it sounds too harsh - they are the myths of adolescence. They deny or repress or somehow forget permanent features of human life. The key example in liberal humanism is the idea that knowledge liberates. I think that knowledge normally simply enhances human power.”

I fylgje Gray blandar dei liberale saman tanken om ”human progress” med erfaringane frå vitskapane. Sett utanfrå er den vitskaplege utviklinga ei historie om stadig aukande kunnskap; - vi forstår meir av naturen, vi lagar stadig ny teknologi, vi får stadig betre medisinar, vi aukar produksjonen vår av nær sagt alt, vi kan gjere ting i dag som var utenkjelege berre for nokre få år sidan. Finst det betre døme på at ting går framover?

Men alt dette er ei stor misforståing, hevdar Gray. Det er rett at vitskap og teknologi set oss i stand til å ”gjere ting”, men dei endrar ikkje dei fundamentale utsikta til menneska. Auka ”kapasitet” er ikkje det same som auka klokskap, ei heving av det moralske nivået eller sivilisatorisk framgang. Tvert i mot, er det noko historia syner oss, så er det at menneska berre sjeldan evner å utnytte ”kapasitetane” sine til noko tenleg. Stort sett endar det med nye våpen, øydelegging av miljøet, meir terror og større liding. Gray deler her perspektiv med den finske filosofen Georg Henrik von Wright (1916-2003), som skapte mykje debatt med boka si ”Vitenskapen og fornuften” på 1980-talet. Gray seier dette om historiske framsteg:

“This is the belief that there is nothing inherent in human life or human nature to prevent cumulative improvement. We'll get to the point where there is no poverty in the world, where there is no anarchy in the world. My view is that all gains in ethics and politics are real but they are all also reversible and all will be reversed and often reversed very easily. For example, I know many liberal humanists that when I said two and a half years ago that torture would come back, they were incredulous. That doesn't tell me they are stupid. That tells me they are in the grip of a belief that makes such a thing unthinkable. They have a narrative, a notion of stages. But when I look at history I don't see any kind of thread, however tenuous, however sometimes broken. What I see is cyclical change, cyclical transformation.”

Gray står i ein lang tradisjon som stiller spørsmål ved om framsteg er moglege. Og han nyttar kjende eksempel frå vår eiga tid for å understreke poenga sine: Tortur og rettsløyse har kome attende til dei liberale samfunna gjennom kampen mot terror, Abu Graib og Guantanamobukta, dei største ulukkene i det førre hundreåret var eit resultat av medviten, moderne og rasjonell planlegging (t.d. verdskrigane, jødeutryddingane, og Stalin og Mao sine massemord), dei store finanskrisene syner at global kapitalisme slett ikkje er nokon stabil vekstmodell. Det har vist seg umogleg å ”skapa” demokrati i land som Afghanistan og Irak.

Etisk og moralsk framgang er ikkje eit spørsmål om opplysning, kunnskap eller læring. På dette punktet er pessimisten Schopenhauer klar [2]:

”For dyd fremgår riktig nok av erkjennelse, men ikke gjennom den ved ord meddelbare, abstrakte erkjennelse. Var dette siste mulig, så lot dyd seg lære, og derved ville vi ha kunnet forbedre enhver moralsk bare ved å uttale dydens vesen og den erkjennelse som ligger til grunn for den, i ord. Slik forholder det seg imidlertid ikke på noen måte. Verken ved etiske foredrag eller ved preken har man noensinne frembrakt moralsk høyverdighet, slik Aristoteles eller noen annens estetikk heller aldri har skapt noen dikter. (…) Sinnelagets ekte godhet, den uegennyttige dyd og det rene edelmot, utspringer altså ikke av abstrakt erkjennelse, men av en umiddelbar og intuitiv erkjennelse som man ikke kan resonnere seg fram til eller bort fra; av en erkjennelse som altså nettopp fordi den ikke er abstrakt, heller ikke kan meddeles til andre.”

Det finst inga kopling mellom moral og fornuft, det finst berre ”ekte” og intuitive enkelthandlingar. Dei er verdifulle nok, men kan ikkje nyttast som element i eit ”program” eller ein ”plan” for framsteg. Tvert i mot, det er når vi lagar og gjennomfører slike program at vi står i fare for å gjere størst ulukke. Som Gray formulerer det:

“Most of the humanists I've talked to get worked up into a frenzy when I point out that in the 20th century the worst and largest crimes against humanity were created by secular regimes. That's just a fact. These totalitarian regimes didn't come from nowhere and they can't be explained by specific traditions like Russian despotism or Chinese traditions because these regimes were in very different places but were all very similar. They were similar because despite their huge historical differences they were pursuing a version of a progressive European revolutionary project which when pursued logically by a government with power always has such results.”

Pessimistar skal vi lytte til fordi dei kan lære oss å sjå ein sak frå eit anna perspektiv. Det er alltid nyttig, men vi er ikkje dermed forplikta til å dele pessimisten sitt syn på verda. Slik er det òg med John Gray. Han er tankevekkande, og det er fortenestefullt. Men han er ikkje allvetande – og godt er det.

Eg tykkjer Gray ofte vert eit offer for sin eigen metode. Han er så ivrig til å peike på kor naive alle andre er at han raskt gløymer sine eigne fordommar. Dei er ikkje så reint få. Eg skal her avgrense meg til tre poeng.

For det fyrste er utlegginga hans av prosjektet frå ”opplysningstida” temmeleg unyansert. Dette var ei svært samansett rørsle, med mange perspektiv og mange stemmer. Men ein hovudtanke bak det europeiske liberale tankegodset er jo nettopp at vi både som enkeltindivid og politiske kollektiv er feilbarlege. Eit tenleg politisk system må ta omsyn til dette; - det er derfor dei liberale rettane og omsynet til mindretalet er så viktige. Likninga ”Hitler = human liberalisme” vert slik sett temmeleg pinleg. At politiske system kan bryte saman og verte erstatta med noko verre er ikkje er spesialinnsikt som Gray er aleine om. Det er noko vi veit alle saman. Det er derfor mange av oss meiner at demokratiske og liberale verdiar er verdt eit forsvar.

Nett no, til dømes, kjempar egyptarane for å kvitte seg med ein korrupt og autoritær president. Ingen veit korleis dette vil gå, og kva for system som kjem etter Mubarak. Eg tenkjer likevel at mellom dei millionar av menneske som i dag er samla i Kairo er det få som har det kjedeleg eller føler meiningsløyse – a la Schopenhauer. Det kan nok vere mykje liding som mobiliserer folk til kamp mot urimelige leiarar, og mellom seg kan dei nok også dele naive håp om ei betre framtid. Men det finst ingen «illusjon» som seier at framsteg i Egypt er dømt til å mislukkast, at eit land som Egypt ”må” vere dårleg styrt, eller at det hadde vore betre for alle om egyptarane hadde halde seg heime – i stille kontemplasjon. Eg kan sjå ein vanskeleg kamp og ein vanskeleg situasjon, men eg kan ikkje sjå det sjølvbedraget som Gray meiner er til stades.

Gray meiner det hadde vore betre om vi la tanken om ”framsteg” bak oss:

“But no one needs to have this belief in progress. I get the impression with a lot of people - not just the humanists but also the self-professed Christians - that they cling on like grim death to some sort of belief in progress because they really feel that if they give that up life's not worth living and chaos will break loose. And what I want to say is that this is an unnecessary fear. Epicurus was very cheerful; he was even cheerful when he was dying. You can have a philosophy or view of human life which is positive and cheerful but contains no trace of a belief in human progress.”

Men det finst ingen nødvendig motsetnad mellom ein forpliktande etikk (som hjå Epikur) og ei tru på at verda kan bli betre. Altså utelukkar ikkje dei to kvarandre. Ein skulle snarare tru at det var motsett, at etikken gjev oss mål som vi lyt strekka oss etter. Slik trur eg òg det er når det gjeld trua på framsteg; - Gray tar feil når han legg til grunn at ei slik tru er det same som å hevde at framsteg alltid vil skje, og at alt som skjer er framsteg. Og – så vidt eg veit – var Epikur opptatt av korleis kunnskap kunne frigjere menneska frå unødig angst for gudane, slik at dei kunne leve lukkelegare liv. Kor fjern er ein slik tanke frå opplysningsideala og kampen for religionsfridom?

For det andre: Gray identifiserer tanken om ”framsteg” med ”store prosjekt” av typen Det tredje riket, Stalins sosialisme i eitt land og ”det store spranget” til Mao, - eller til og med nyliberalisme som den «endelege» økonomiske modellen for verda. Kor rimeleg er det? Om det er politisk og ideologisk måtehald som er uroa hans, finst det heldigvis andre vegar til målet. Kva ein meiner om framsteg kan vere så mykje, og treng i alle høve ikkje inkludera ein visjon om «endelege» løysingar, sjølv om ein formulerer ideelle mål.

Her er det freistande å nytte Gray mot seg sjølv. I boka «Two Faces of Liberalism» (2000) omtalar han det han kallar «minimale krav» til eit anstendig og legitimt styre [4]:

«In contemporary circumstances, all reasonably legitimate regimes require a rule of law and the capacity to maintain peace, effective representative institutions, and a government that is removable by its citizens without recourse to violence. In addition, they require the capacity to assure the satisfaction of basic needs to all and to protect minorities from disadvantage. Last, though by no means least, they need to reflect the ways of life and common identities of their citizens.»

Politiske system som ikkje tilfredsstiller desse krava er ikkje legitime, i fylgje Gray. Neivel? Det var ikkje nett noko kort liste, og ho minnar mistenkelig om ei liste som om lag ein kvar liberal og demokratisk innstilt person kunne ha laga. Det er vanskeleg å lese folkemord og religiøs fanatisme ut av desse krava. Samstundes er lett å tenkje på folk og land i verda som ville ha opplevd eit styre med desse eigenskapane som eit absolutt framsteg. Er det kan hende meininga til Gray at når han sjølv formulerer «minimale» krav så er han på trygg grunn, medan alle andre som arbeider for å betre vilkåra sine nødvendigvis ligg under for myter og illusjonar om «endelege løysingar»?

For det tredje er det grunn til å kritisere Gray si insistering på at det finst ein nødvendig «analogi» mellom vitskaplege framsteg og trua på stegvis «human progress.» Vi må eit godt stykke tilbake i vitskapshistoria for å finne personar som for alvor meiner at vitskapleg framgang er ein lineær prosess. Det er no det eine. Men at det skal vere ei nødvendig kopling mellom eit slikt naivt vitskapssyn og synet på korleis samfunn utviklar seg er og blir ein ugrunna påstand. Rett nok er historia full av eksempel på folk som har trudd for mykje på det eine og det andre (teknologi, biologi, historiske «lover», overlegne raser osb.), men det finst då sanneleg nok av folk som har meint noko anna. Ikkje minst har det vore folk som teke kampen opp mot totalitær tenking innanfor både den liberale og sosialdemokratiske tradisjonen, og då nettopp ut frå eit argument om at trua på den «endelege løysinga» er naiv og derfor farleg. Om Gray kjenner seg einsam er det truleg mest fordi han ikkje har orka å sjå seg omkring.

Kva er det med desse pessimistiske filosofane? Mannfolk som slår seg til i hytter på fjellet eller leilegheiter i storbyane, der dei lever einsame liv og strevar med innhaldet i livet? Kvar kjem den tanken frå at om noko er vanskeleg, så er det nødvendigvis umogleg? Dette er dei spørsmåla eg slit med etter å ha lese Schopenhauer og Gray. Men så innrømmer eg gjerne at eg ikkje er nokon ekspert i kunsten å tenkje negativt...

[1] http://plato.stanford.edu/entries/schopenhauer/
[2] Arthur Schopenhauer: «Verden som vilje og forestilling», Bokklubbens kulturbibliotek, 2007
[3] http://newhumanist.org.uk/939/going-nowhere-laurie-taylor-interviews-john-gray
[4] Her frå Robert B. Talisse: «Two-Faced Liberalism: John Gray's pluralist politics and the reinstatement of Enlightenment Liberalism», Critical Review 14 (2000), no. 4