Revolusjonen i Egypt

Revolusjoner er ikke vanlige politiske fenomener, og skjer i virkeligheten nokså sjelden. Desto mer oppsiktsvekkende er det som har skjedd i Tunisia og Egypt i løpet av de siste ukene.

I Egypt ser det ut til at landets militære endelig har bestemt seg for å stille seg på siden til folket, og ikke til den (nå avgåtte) presidenten. Det er i så fall et lykkelig valg for egypterne på kort sikt, og burde redusere mulighetene for kaos og vold.

Så er spørsmålet hva slags demokratisk sinnelag de egyptiske generalene egentlig har. Det vet vi ikke, men i dag har de tatt en klok avgjørelse, som det er all grunn til å gratulere med.

Enda en gang har vi sett historie bli til rett foran øynene våre. Egypt og Tunis var ikke de eneste potensielt ustabile regimene i regionen. Egypterne har vist hva som kan oppnås når tilstrekkelig mange holder ut tilstrekkelig lenge. Paradoksalt nok er dette er dårlig nyheter både for Israel og for mullaene i Teheran.

Jeg tror lederskapet i land som Jordan, Syria, Saudi Arabia og - ikke minst - Iran nå har fått enda mer alvorlige bekymringer. Og i nabolandene til Egypt, Libya og Algerie, er heller ikke alt som det skal være.

Hvilket land blir nå det neste der et korrupt og udemokratisk regime må gå?

Revolusjonen i Egypt har potensielt enorme konsekvenser for hele Nord-Afrika, Midt-Østen og langt forbi regionen. Nå må vi fortsatt håpe at volden holdes på et absolutt minimum, og ellers gratulere den vanlige egypter med at folket har lykkes med å kvitte seg med en upopulær president uten legitimitet.