Nå er selvfølgelig ikke ”galskap” noe presist begrep, men jeg vil tro at svært mange mennesker opplever Anders Behring Brevik som en gal (eller i alle fall ”forstyrret”) person – dersom vi tenker på omfanget av ugjerningene hans, ondskapen og ufølsomheten, og på det bisarre selvbildet som en slags ”ridder” hentet fra et dataspill.
I sin ekstreme selvopptatthet har han utviklet en spesiell verdenshistorie og plassert seg selv i sentrum for alle hendelser. Det gjorde ham samtidig livsfarlig. Jeg synes ikke det er vanskelig å se det patologiske i Breiviks selvbilde slik det formidles i hans eget terrordokument. Med et folkelig uttrykk har jeg ingen problemer med å kalle Anders Behring Breivik for gal. Men jeg er ingen ekspert.
Er han dermed utilregnelig i strafferettslig forstand?
Det må ekspertene gi råd om og domstolene avgjøre. For et vanlig menneske virker den grundige planleggingen av massemordene overveldende. Tenkningen, detaljene, vurderingen av alternativene, målbevisstheten. Det samme gjelder den kyniske og nådeløse gjennomføringen av de grusomme planene. Alt dette trekker helt klart i retning av at morderen visste hva han gjorde, og at han derfor – i en slik forstand – bør vurderes som tilregnelig.
Men kan han straffes, har han samlet sett skyldevne eller er han hinsides slike reaksjoner fra samfunnet? Dette handler om Breiviks ansvar for sine handlinger. Det finnes selvsagt ingen straff i hele verden som på noen måte kan gjenspeile Breiviks ugjerninger. Men er han for syk til å kunne holdes ansvarlig? Det er her mange sliter. Tanken om at han ikke en gang i prinsippet skal kunne straffes – fordi han eventuelt er utilregnelig – virker urimelig på mange. Det er liksom noe grunnleggende urettferdig over at landets verste massemorder på den måten skal kunne slippe unna straff – og altså ikke stilles til ansvar.
Ut fra et helt legitimt ønske om å straffe ham, og ut fra en vurdering av hvilke ressurser Breivik nedla i planleggingen av ugjerningene sine, kan det derfor være fristende å se på Breivik som tilregnelig. Det trekker også i samme retning at historien dessverre er full av eksempler på politisk motivert vold, og all denne volden kan neppe klassifiseres som bare galskap – hvor ondskapsfull og vanvittig den enn har vært.
Hva blir da konklusjonen? Er Breivik både gal og tilregnelig på samme tid?
Kanskje det. Gjerne for meg. På den ene siden ser jeg verdien av at Breivik dømmes som den morderen han er. Men jeg er samtidig opptatt av at han og forsvarerne hans ikke skal lykkes i sin ”kamp” (det er faktisk uttrykket forsvarerne – smakløst nok – velger å bruke i media) for å etablere Breivik som en fullt ut tilregnelig person, en person som ”bare” har litt ekstra sterke politiske meninger.
Det er paradoksalt at de som ønsker å straffe Breivik trekker samme konklusjon som Breivik selv i spørsmålet om tilregnelighet.
Fra cellen sin skriver Breivik at det å bli klassifisert som utilregnelig er en skjebne verre enn døden. Å møte slik dårskap fra ugjerningsmannen er tilstrekkelig til å gjøre noen og enhver motløs. Hele verden vet at Breivik for sin egen del valgte livet, etter først å ha kaldblodig myrdet et ufattelig antall uskyldige mennesker. Breivik var nøye med å la seg arrestere, og overleve. Så mye var hans selvpålagte ”etikk” fra de japanske samuraier verdt. Han – av alle – er den siste til å fortelle noen hva som er verre enn døden.
Denne reaksjonen fra Breiviks side er alene god nok grunn til å opprettholde vurderingen fra den første sakkyndige komiteen. Hvis målet er å treffe Breivik, og det er på alle måter et legitimt mål. Men det er like mye samfunnet og de pårørende det handler om nå, og ikke bare den patetiske ”samuraien” som sitter vel forvart i fengsel.
Jeg mener den omfattende diskusjonen om Breiviks tilregnelighet er et sunnhetstegn, og er for min del innstilt på å leve med den konklusjonen domstolen trekker etter å ha fått seg forelagt en ytterligere vurdering. Jeg ser argumenter både for galskap og for tilregnelighet. Likevel heller jeg nok mest i retning av at mannen er sykelig forblindet av sine egne mindreverdighetskomplekser. Jeg tror han er ute av stand til å forstå rekkevidden av sine egne handlinger.
Det er viktig for oss alle at Breivik får en behandling i rettsapparatet som er uklanderlig. For min del er jeg ikke i tvil om at det vil skje. Aslak Bonde skrev for noen uker siden en klok artikkel i Morgenbladet om omfanget av rettigheter massemorderen kan påberope seg. Jeg tror han har rett i at problemstillingen ikke kommer til å være om Breiviks rettssikkerhet blir godt nok ivaretatt, men om den blir for godt ivaretatt. Ja, så godt at den støter mot menneskers oppfatninger om hva som er rett og rimelig.
For min egen del merker jeg at jeg strever med tanken på hvilke enorme ressurser Breivik fortsatt gjør krav på. Samtidig ser jeg verdien av at vi som samfunn styrer mest mulig feilfritt gjennom den kommende prosessen. Vi skal kunne se oss tilbake og vite at rettsstatens prinsipper ble fullt ut ivaretatt.
Men en del av denne ferden handler også om å være presise når vi omtaler morderens ugjerninger.
- I egne øyne er han en heltemodig martyr, en kommandør og ridder som har tatt tunge skritt for å forsvare Europas sivilisasjon. I virkeligheten er han en massemorder som har gått over uskyldige menneskers lik for å fremheve sin egen person.
- I egne øyne tilhører han en forfulgt politisk minoritet som har handlet ut fra nødverge. I virkeligheten er hans politiske meninger verken forbudt eller forfulgt (om de er aldri så ekstreme), og Breivik har i alle år hatt alle demokratiets muligheter til å arbeide for sitt politiske syn.
- I egne øyne er Breivik en av ytterst få som virkelig har forstått omfanget av ”den marxistiske og multikulturelle konspirasjon”. I virkeligheten har Breivik utviklet en konspirasjonsteori basert på dataspill og historiske myter som plasserer ham selv i rollen som heroisk ridder.
Alt sammen med massemord og endeløs sorg som konsekvens.
Noen har hevdet at Breiviks politiske oppfatninger hører med til vurderingen av om han er tilregnelig. Ja, Arne Johan Vetlesen klandrer de sakkyndige for ikke å ha kompetanse i ideologisk motiverte massedrap. I følge Vetlesen kan Breivik gjerne sammenlignes med de serbiske voldsmennene fra Srebrenica; også de var følelsesløse, kyniske, uten anger eller selvkritikk. Ingen av de som er dømt etter den ugjerningen ble vurdert som utilregnelige.
Hvorfor er serbiske nasjonalister tilregnelige mens Anders Behring Breivik eventuelt er utilregnelig? Med forbehold om at jeg ikke er i stand til å vurdere tilregnelighet, kan jeg i alle fall tenke meg dette argumentet: Breivik er verken soldat eller politiker. At han selv mener at han er soldat er, om noe, et argument for at han er i utakt med virkeligheten. Overgrepene i Srebrenica var uten tvil uhyrlige og lovstridige, men de skjedde i en situasjon med borgerkrig. Brevik laget sin egen krig på gutterommet, der han hentet sin inspirasjon fra dataspill og obskure kilder på nettet.
Breiviks eget dokument viser omfanget av den selvstimulansen han drev med i år etter år. Han levde etter hvert to liv; ett på utsiden sammen med andre mennesker, og ett ”heltemodig” liv for seg selv. I det siste livet kunne han dyrke sin egen rolle og sine overlegne kunnskaper om historien og samfunnet han lever i. Helt uforstyrret kunne han utvikle en ”virkelighet” som passet til hans eget formål. Det er ikke mulig å lese Breiviks terrordokument – og spesielt intervjuet han laget med seg selv – uten å tenke at teksten er laget av en forrykt person.
Soldatene fra Srebrenica var forbrytere. Det er også Breivik. Men der stopper likheten. Det har overrasket meg at så mange ser ut til å akseptere Breiviks egen fortelling om ugjerningene den 22. juli; - at han som ultra-nasjonalist og anti-muslim så seg tvunget til å handle for å rette oppmerksomheten mot multi-kulturalismens skadevirkninger. Det er denne overordnede fortellingen som skal gi ”rasjonalitet” og ”fornuft” til morderens ugjerninger, og som kommer til å bli forvarerenes viktigste argument for at mannen er tilregnelig.
Men det blir feil. For min del tror jeg rekkefølgen var stikk motsatt. Jeg tror Breivik først og fremst var opptatt av å gjøre enorme ødeleggelser, for å få oppmerksomhet om sin egen person. I andre rekke hadde han behov for å finne en ”logisk” forklaring. Jeg tror forbrytelsen kom først, og begrunnelsen etterpå. Med det mener jeg ikke å påstå at Breivik ikke holder sine politiske oppfatninger for riktige, for det gjør han sikkert. Men jeg har svært vanskelig for å tro at det var politikk som var kilden til galskapen hans.
At Breivik verken er soldat eller politiker gjorde ham ikke mindre farlig. Tvert i mot. Vi kan bare spekulere i hva som egentlig skjedde. Jeg ser for meg et menneske som nærmest går til grunne av fortvilelse over ikke å lykkes i egne øyne. Han ser seg rundt og blir mer og mer fokusert på at andre gjør det bedre enn ham selv. De har bedre utdanning. De tjener flere penger. De har bedre jobber. De har kjærester. Alt dette er temaer som går igjen i Breiviks eget terrordokument.
De personlige nederlagene oppleves etter hvert som ekstremt store. Han begynner å lete etter et ”oppdrag” – en ”gjerning” som kan plassere ham i sentrum. En handling som med ett slag kan gjøre Anders Behring Breivik til ”noen”. En å regne med. En som er viktig. Og gjerne også - en som er farlig.
Dette er de tankerekkene som trekker Breivik ut over kanten, tenker jeg. Han er ekstremt mye mer viljesterk enn han er evnerik. Han vil så mye mer enn han kan. Ondskapen den 22. juli er det som får den umulige ligningen hans til å gå opp: I egne øyne er han da en tempelridder som redder Europa fra undergangen, i virkeligheten går han rundt og myrder mennesker som er uskyldige, forsvarsløse og vettskremte.
Stort mer tragisk kan ikke ondskapen bli. Og nettopp derfor er den sorgen Breivik har etterlatt seg så enormt stor og vanskelig å forsone seg med.
2 kommentarer:
Synes lovgivningen om (u)tilregnelighet bør diskuteres. Det er jo ingen naturlov at folk skal slippe fengsel ut fra hvilke diagnoser psykiatere setter på dem. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund hadde en kronikk om strafferettslig diskriminering i Klassekampen 4. januar. Lund er her på linje med den internasjonale bruker-/pasientbevegelsen.
Det er viktig å ta lærdom av andre og justere våre regler etter andres erfaringer.
I Norge har vi et "snilt" straffesystem med mye åpenhet, permisjoner, kortere fengselsår, utbetaling av penger til fanger osv. Det er noen partier som har ved mellomrom tatt til orde for strengere straffer. Dette har ikke akkurat blitt tiljublet av venstresiden.
Så - her er vi. Ved en hendelse vi kunne ha sett andre ha opplevd og vi kunne ha forberedt oss på. Sverige, Tyskland, Spania, England har opplevd terror og det hadde vært mulig å se diskusjonene og endringene det førte i samfunnet etter det. I stedet prøver man nå å hastevedta lover for denne saken - noe som i beste fall er suspekt med hensyn til Grunnloven.
Tankene går i dette tilfellet til Oksana i Ukraina. Den vakre 18 åringen som ble gruppevoldtatt, mishandlet, forsøkt kvalt, pakket inn i teppe og tent på og ble lot liggende for å brenne opp - levende. Hun overlevde og ble funnet dagen etter. For så å amputere begge føtter og en arm. Hun døde noen dager senere. Er vi forberedt på noe sånt her? Har vi en gang en diskusjon om hvordan behandle mennesker som har slik råsakap?
Spørsmålet vi må stille oss er : Om Breivik er utilregnelig - kan han gå fritt ute i samfunnet om han får noen års behandling?
Fortjener han det?
Kan vi som samfunn leve med det?
Legg inn en kommentar