tirsdag 28. august 2012

Kort sikt. Lang sikt. Null sikt.

Håper på noe nytt 
Jeg håper at Barack Obama fortsetter som president etter valget i november. Men valgene til ny kongress, og til 1/3 av plassene i Senatet, er også svært viktige.

Amerikanske velgere fortjener bedre enn det den «gamle» Kongressen under ledelse av republikaneren John Boehner har fått til. Ja, det er faktisk en hel verden som fortjener bedre, for republikanernes sabotasjepolitikk har konsekvenser langt utenfor USA.

Det vi må håpe på er enten at demokratene vinner tilbake flertallet i Kongressen eller at republikanerne velger seg en mindre ytterliggående ledelse. Det første er mer sannsynlig enn det siste, men er nok likevel ikke et utfall vi kan forvente.

Kort sikt møter lang sikt 
I så fall er vi tilbake ved start hva angår USAs viktigste utfordring: Å få orden på økonomien. Den oppgaven ville vært krevende nok, selv om et politisk flertall hadde blitt enige om hva som måtte gjøres. Men med den politiske splittelsen som USA har viklet seg inn i ser den rett og slett uoverkommelig ut.

En demokratisk president og en republikansk kongress virker som en sikker oppskrift på fortsatt obstruksjon og stillstand.

For noen dager siden la Doug Elmendorf, direktør for Kongressens budsjettkontor (Congressional Budget Office, CBO), fram kontorets siste oppdatering av budsjettsituasjonen og de økonomiske utsiktene for USA. Sjelden har vi fått demonstrert så tydelig at hensyn på kort og lang sikt kan stå i direkte konflikt med hverandre.

På kort sikt trenger USA å få fart på etterspørselen. Arbeidsløsheten må ned, og til det trengs det investeringer og økt aktivitet. Problemet er at boligbyggingen har stoppet opp; ja, det er strengt tatt for mange nye boliger som det er. En boligsektor i stillstand skaper store negative ringvirkninger.

Et annet problem er at offentlig sektor er underfinansiert, også på delstatsnivå. Høy gjeld og nedskjæringer gjør at antallet arbeidsplasser i offentlig sektor går ned. Et tredje problem er at husholdningene generelt har blitt mer interessert i å spare, og mindre interessert i å bruke. Det gir lavere aktivitet totalt sett.

Så selv om det er en viss vekst, og framgang på enkelte områder, er det samlet sett for svakt. Det er nødvendig med enda sterkere vekstimpulser, og når rentene fra før av er lave er det bare offentlige budsjetter som kan skape stimulans som virkelig monner.

Men da kommer umiddelbart de langsiktige utfordringene inn i bildet. Offentlig sektor i USA har historisk høy gjeld. Netto føderal gjeld («debt held by the public») er nå på nesten 10 trillioner dollar. Bruttogjelden – som inkluderer ulike former for føderale utgiftsforpliktelser – er om lag 7 trillioner større enn dette igjen.

Det føderale budsjettet (eller USAs «statsbudsjett») går med et underskudd på 1,2 trillioner dollar i 2012 – tilsvarende 7,3 prosent av landets BNP. Det er fjerde år på rad at underskuddet overskrider en trillion. Dermed vokser gjelden med rekordfart, og netto føderal gjeld tilsvarer nå godt over 70 prosent av BNP, om lag på nivå med Spania. Økt offentlig pengebruk betyr enda større gjeld, og enda større forpliktelser for framtiden.

Hvem skal man lytte til? 
Spør man økonomiske eksperter om hva som er den beste politikken i denne situasjonen vil man få ett av tre svar:
  1. Det er riktig å bruke mer offentlige penger på kort sikt, slik at sysselsettingen øker, økonomien vokser og dermed også skatteinntektene. De langsiktige gjeldsproblemene kan bare løses dersom man har sterk økonomisk vekst og høy sysselsetting. Det er ikke mulig å spare seg ut av en situasjon med svak samlet etterspørsel, da er det tvert i mot riktig at det offentlige investerer. Når privat etterspørsel svikter, må det offentlige trå til slik Keynes anbefalte. Dette er hva f.eks. Paul Krugman ville svare
  2. Den høye gjelden er akkurat hva som er problemet. Derfor må de offentlige utgiftene kuttes, mye og raskt. Ikke bare må det kuttes for å redusere gjeld, men også for å redusere det samlede skattetrykket. Lavere skatter stimulerer til økt aktivitet og flere private investeringer, noe som igjen skaper nye arbeidsplasser og framtidige skatteinntekter. USAs gjeldsproblem skyldes først og fremst at offentlig sektor er for stor. Oppgaven er å redusere den framtidige størrelsen på offentlig sektor og dens økonomiske forpliktelser (pensjoner, helse, etc). Dette er f.eks. hva visepresident-kandidat Paul Ryan ville svare
  3. Vi må finne en balanse mellom de to hensynene. Det er galt å gjennomføre altfor dype kutt i de offentlige budsjettene nå – både av økonomiske og politiske (fordelingsmessige) grunner. Samtidig må de framtidige gjeldsproblemene løses, men det kan ikke skje bare gjennom kutt i utgifter. Vi må også betale mer skatt – i alle fall må de aller rikeste bidra mer, og ikke mindre. Dette er omtrent hva president Obama ville svare (se hans forord til budsjettforslaget for 2013 her). 
Det politisk interessante med de tre svarene er i hvilken grad de er gjensidig utelukkende.

Det er nok tilfellet med 1) og 2) – noe alle som har fulgt debatten mellom Krugman og Ryan kan bekrefte. 1) og 3) kan også være gjensidig utelukkende, men vi vet lite om hva slags «Keynesiansk» stimulansepolitikk tilhengere av 3) egentlig er villig til å støtte. Som tilhengere av 3) regner jeg også europeisk sosialdemokrati, som ikke akkurat er befriende klare i sin økonomiske politikk for tiden.

Vi vet at president Obama fikk gjennomført en viss «motkonjunkturpolitikk» i de første årene av sin periode (the American Recovery and Reinvestment Act, 2009). Men vi vet også at flere tilhengere av 1) mener at denne politikken var altfor beskjeden, og også at presidenten senere har gått med på for mange kutt for å få støtte i Kongressen.

Så Krugman er i alle fall ikke fornøyd med Obama, uten at det betyr at standpunkt 1) og 3) nødvendigvis er motstridende. De legger vekt på ulike ting. Enkelt forklart: Krugman er opptatt av hva han mener er økonomisk riktig, Obama er opptatt av hva som er politisk mulig. Krugman mener Obama gjør ting unødig komplisert. Obama mener Krugman gjør ting urimelig enkelt.

Hva så med 2) versus 3) – Paul Krugman er tross alt ikke på valg? Jeg har store problemer med å se hvordan den økonomiske politikken til president Obama og presidentkandidat Mitt Romney (med Paul Ryan som partner) skal kunne forenes.

Her er det tross alt uenigheter langs helt grunnleggende dimensjoner:
  • Uenighet om omfang og ambisjonsnivå for offentlig sektor 
  • Uenighet om innretning og mål for skattesystemet 
  • Uenighet om omfang og innretning på nødvendige utgiftskutt 
  • Uenighet om hvordan byrdene ved gjelden skal fordeles 
  • Uenighet om hva slags offentlig politikk som best understøtter langsiktig vekst
Derfor er det helt riktig at det er to ulike visjoner for USA som nå møtes i presidentvalget. Problemet er at de to visjonene må finne en måte å leve side om side på, også etter 6. november. Erfaringene fra før valget er ikke spesielt oppmuntrende.

«Cliffhanger»
Som om ikke alt dette var komplisert nok har presidenten og kongressen et ekstraproblem; - det som i USA går under betegnelsen «the fiscal cliff». Dette «budsjettstupet» refererer til hendelser som vil inntreffe automatisk ved utgangen av 2012, med mindre den nye presidenten og den nye kongressen greier å bli enige om noe annet nokså umiddelbart etter valget.

Det er allerede bestemt at noen lover ikke lenger gjelder ved slutten av 2012, og at andre skal tre i kraft fra samme tidspunkt. Blant annet vil en del skattelettelser bli opphevet, samtidig som en del «automatiske» budsjettkutt vil bli gjennomført. Dette kan bare hindres gjennom nye lovvedtak, som krever nye flertall.

Kongressens budsjettkontor (CBO) har sett på hva som eventuelt vil skje dersom amerikanske politikere ikke blir enige om noe nytt:
  • Med økte skatteinntekter og reduserte føderale utgifter vil underskuddet på «statsbudsjettet» bli redusert til 640 milliarder dollar allerede neste år, nesten en halv trillion mindre enn i år
  • En slik kraftig innstramming vi føre til økonomisk nedgang i USA (om lag 0,5 prosent av BNP), mens arbeidsløsheten vil stige til om lag 9 prosent i andre halvdel av 2013. Andre har spådd enda større økonomisk nedgang. Derav navnet «budsjettstupet»
  • Med så mye ledige ressurser i økonomien vil både priser og renter fortsatt holde seg lave 
På litt lengre sikt – og antatt at innstrammingen ikke endres – vil budsjettsituasjonen forbedre seg kraftig. Som andel av BNP vil nettogjelden synke til 58 prosent i 2022. Budsjettkuttene vil bidra til å redusere visse utgiftstyper (det som kalles «discretionary spending»), mens andre typer (det som kalles «mandatory spending» - typisk helse og pensjoner) vil synke noe, for deretter å ta seg opp igjen mot 2022.

I følge CBO vil sysselsettingen først synke, for deretter å øke igjen fra 2014. I 2017 er det regnet med at arbeidsløsheten er nede i 5,7 prosent. Fram mot 2022 ser CBO for seg en viss økning i både inflasjon og renter, samtidig som arbeidsløsheten synker ytterligere ned mot 5,3 prosent.

På papiret – som på alle måter er et dekkende uttrykk her – ser det altså ut som at «budsjettstupet» representerer en god, gammeldags hestekur. Først noen smertefulle år, deretter ny vekst og framgang. 

Her ligger da også problemet. Hvem er det som med vitende og vilje styrer rett inn i en enda større økonomisk krise i blind tillit til at modellen regner riktig? Bak de nøkterne tallene om reduserte offentlige utgifter ligger en brutal sosial virkelighet for millioner av mennesker. Det høres ikke ut som noe godt tema i valgkampen, som handler om å få arbeidsløsheten ned nå – ikke om fem år.

Det strider dessuten mot all «politisk fornuft» å bære kostnadene med de negative konsekvensene på kort sikt, mens andre kan komme og høste fruktene av gode resultater noen år inn i framtiden. CBO har derfor også laget et annet mulig forløp, der de automatiske endringene ved utgangen av 2012 blir modifisert noe: Ikke alle skatteskjerpelser blir gjennomført, og ikke alle budsjettkutt heller.

I så fall vil 2013 ligne mer på 2012. Det vil være et budsjettunderskudd på om lag 1 trillion dollar. Det vil være en vekst på 1,7 prosent i motsetning til nedgang, og arbeidsløsheten vil holde seg på om lag 8 prosent neste år. På lengre sikt – og med disse forutsetningene – vil imidlertid gjelden fortsette å øke, til 90 prosent av BNP i 2022, det høyeste nivået siden slutten av andre verdenskrig.

I de første årene av tiårsperioden vil veksten være høyere og arbeidsløsheten lavere enn i det første scenariet. Men over tid vil store underskudd og voksende gjeld true både sparing og investeringer. Det gir lavere vekst og høyere renter mot slutten av perioden. Samtidig har USA pådratt seg et gjeldsproblem som i 2022 «would be unsustainable from both a budgetary and economic perspective» (som CBO skriver).

En samtale om framtiden 
I den amerikanske debatten bruker begge partier gjeldskrisen i Europa som en forklaring på at også USA sliter. Men finanskrisen startet faktisk i USA, og amerikanske finansinstitusjoner var ledende drivkrefter i å bygge opp spekulasjonsboblen omkring «råtne» boliglån og andre «avanserte» finansinstrumenter. Manglende finanspolitisk disiplin er utelukkende USAs eget problem. USA er derfor langtfra noe uskyldig offer for europeisk uforstand, selv om vi kunne klart oss godt uten det siste.

I dagens situasjon bidrar imidlertid krisen i Europa ikke bare til å holde veksten i USA nede. Uro i eurosonen gjør at amerikanske dollar relativt sett blir mer attraktive å plassere investeringer i. Det gjør det lettere for USA å ta opp nye lån, som de jo er helt avhengige av. Skulle EU-landene, og euro-landene spesielt, greie å finne ut av noen av problemene sine vil dollaren automatisk komme i et annet lys. Resultatet kan da bli økte renter og lånekostnader i USA, noe som vil gjøre det enda vanskeligere å få orden på amerikansk økonomi. Slik sett er ikke den økonomiske uroen i Europa noen entydig ulempe for USA.

Det som imidlertid er en ulempe for USA er at landet har utviklet en finansnæring som knapt bidrar til verdiskapingen i landet, og heller til finansiell uro. Joseph Stiglitz skriver i Vanity Fair om hvordan finansbedriftene har utviklet seg til de reneste spekkhoggere når det gjelder å skaffe seg økonomiske fordeler og muligheter til å skyve risikoen over på andre. President Obama har heldigvis kommet et stykke på vei når det gjelder ny regulering av denne næringen, men fortsatt gjenstår mye. 

Finansnæringen har blitt et tydelig symbol på alt som er galt med «det nye» USA som president Bush etterlot seg, og som parhestene Romney/Ryan ønsker å gjenopplive: Ubegripelige lønnsnivåer, enorme privilegier for de få, og stadig større sosiale forskjeller. I det hele tatt: Den versjonen av kapitalismen som høyresiden ikke liker å snakke om, men som likevel er verdt en grundig samtale. I følge Stiglitz er dette en samtale som selv de priviligerte i USA vil ha nytte av. Han skriver:
"There are good reasons why plutocrats should care about inequality anyway—even if they’re thinking only about themselves. The rich do not exist in a vacuum. They need a functioning society around them to sustain their position. Widely unequal societies do not function efficiently and their economies are neither stable nor sustainable. The evidence from history and from around the modern world is unequivocal: there comes a point when inequality spirals into economic dysfunction for the whole society, and when it does, even the rich pay a steep price." 
USA trenger en samtale om hva de kan få til sammen, og om hva som er en rimelig byrdefordeling. Jeg håper amerikanske velgere – og alle andre velgere – unner seg en god prat om kostnadene med stadig større sosiale forskjeller. Før sikten blir null.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hva må USA gjøre for å opprettholde økonomien, med er slik gjeld på langsikt? Om Europa får økonomien på plass, mener du da at USA vil slite fordi de renten blir høyere på lån?

Tom Sudmann Therkildsen sa...

USA trenger først og fremst vekst, og investeringer i ny infrastruktur (energi, samferdsel). Det er behov for flere arbeidsplasser og for en bedre balanse i utenriksøkonomien (økt eksport). Når så veksten er noen lunde "trygg" må statens inntekter økes gjennom økte skatter, og utgiftene tilpasses et nytt, langsiktig skattenivå. Jeg tror ikke USA blir gjeldfritt, men det er helt klart behov for å få bedre kontroll over gjelden. Den kan ikke fortsette å vokse slik som nå i årevis framover; derfor er det viktig å innrette seg mot en langsiktig stabilisering av gjelden - f.eks. i løpet av en 10-års periode.