Når resultatene ikke gir resultater

Regjeringen sliter med å få betalt

Forslaget til statsbudsjett for 2013 viser at Norge er i en helt unik økonomisk situasjon. Reaksjonene på forslaget viser at opposisjonen strever med å finne ut av hva de ønsker å legge mest vekt på: Økte utgifter eller reduserte inntekter?

Det er opplest og vedtatt at de tre regjeringspartiene kommer til å tape neste valg. Hvorfor? Ja, si det. Det kan neppe ha med «objektive» politiske resultater å gjøre, for Norge kan se tilbake på tre makeløse år med vekst og solid utvikling på de fleste politikkområder.

Så kan man si at det aldri blir godt nok. Og det er også sant. I politikken finnes en evig forventningskrise, en krise som politikerne selv – med god hjelp av mediene – er flinke til å vedlikeholde.

I Bergens Tidende setter Frank Rossavik forslaget til statsbudsjett inn i en større sammenheng. Ingen land i Europa kan vise til tilsvarende framgang som vi har hatt i Norge de siste årene. Rossavik skriver:

«Sannsynligvis vil Jens Stoltenbergs andre regjering også komme godt fra det i historiebøkene, for historikere har det med å premiere god makroøkonomisk styring, lav arbeidsløshet og god velstandsutvikling. Alt dette har regjeringen – med finansministrene Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen i nøkkelroller – levert, også gjennom en krevende finanskrise. Man kan gjerne si at regjeringen har hatt flaks, men den kunne ha gjort det mye verre også.» 

Det er liten uenighet om at Regjeringen kan vise til gode resultater. Selv de som sliter veldig med å gi Regjeringen skryt, må innrømme at det kunne gått vesentlig dårligere for landet. Likevel er det ut fra meningsmålingene tilsvarende liten tvil om at Regjeringen kan komme til å tape valget.

Slik jeg ser det er det fullt mulig, men slett ikke nødvendig, at dagens regjeringspartier blir valgets tapere. Her finnes de som er for optimistiske og for pessimistiske, avhengig av politisk ståsted.

De som viser til at det så dårlig ut for de tre regjeringspartiene også ett år før valget i 2009, men at det likevel endte med seier, lener seg for mye på historiske paralleller. Det er store forskjeller mellom høsten 2008 og høsten 2012, både når det gjelder situasjonen hjemme og internasjonalt. Sannheten er at Regjeringen bare kan vinne valget dersom den forbedrer innsatsen sin kraftig, og bare dersom valgkampen blir svært vellykket. Begge deler er fullt mulige, men det er liten hjelp i å undervurdere utfordringene. De er store.

Motsatt tror jeg det er feil å anta at borgerlig valgseier i 2013 nærmest blir en «walk-over». Vi ser allerede tegn til denne typen arroganse, både blant borgerlige politikere og kommentatorer i mediene. Gjerne for meg, men for min del tror jeg valgkampen til syvende og sist kommer til å handle om resultater og alternativer. Og da er sannheten at de borgerlige partiene – med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen – har langt å gå før de kan presentere et konkret og troverdig alternativ til dagens regjering.

Jeg hører borgerlige politikere snakke om hvor heldig Regjeringen er, og hvor lett det må være å lage statsbudsjett når de økonomiske forholdene er så gode som nå. Slik snakker de som aldri har laget et statsbudsjett, og som ikke har erfaring med å håndtere summen av økte forventninger på alle områder innenfor en felles ramme.

Jeg tror nok at også opposisjonen ville være i stand til å lage et budsjett sammen – noe annet ville være en grov og urimelig undervurdering. Men at det uten videre ville være «enkelt» har jeg ingen tro på. Selv i Norge kan politikk fortsatt være vanskelig og motsetningene sterke. Det er uklokt å undervurdere hva som egentlig kreves for å etablere et flertall, og deretter å holde dette flertallet ved like. På dette punktet har dagens regjering overgått de fleste forventninger.

En pekepinn på hvor langt opposisjonen er unna å være et konkret alternativ fikk vi denne uken. På mandag ble forslaget til statsbudsjett for 2013 lagt fram. Da var melodien fra de ledende opposisjonspartiene Høyre og Fremskrittspartiet at de offentlige utgiftene var altfor lave på en rekke områder: Forskning, kultur, kommuneøkonomi, forsvar, helse, politi og beredskap, veibygging og barnehager – bare for å ta overskriftene.

En runde på de to partienes hjemmesider avslørte stor misnøye og utålmodighet med innsatsen til offentlig sektor på mange samfunnsområder. Det var lite der som tydet på at de to partiene egentlig mener at offentlig sektor er for stor i Norge, snarere fikk man inntrykk av at den offentlige innsatsen må bli enda større.

I dag kunne vi lese i Aftenposten at Fremskrittspartiets programkomite er i sluttspurten med sitt utkast til nytt partiprogram. Her foreslås det bl.a. å fjerne hele formuesskatten og arveavgiften i løpet av neste stortingsperiode. Dette vil redusere statens inntekter med et par titalls milliarder kroner. I tillegg foreslår komiteen å fjerne dokumentavgiften og å innføre flere nye skattefradrag. Kostnadene ved dette er foreløpig ikke kjent. I samme avis kunne vi lese at Jan Tore Sanner fra Høyre er enig i at formuesskatten og arveavgiften bør kunne fjernes i løpet av fire år. Begge partier ønsker seg et generelt lavere skattenivå i Norge.

De to partiene som etterlyste økte utgifter på mandag er med andre ord skjønt enige om å redusere inntektene på onsdag. Det høres ikke spesielt betryggende ut, selv om det kan virke attraktivt på velgerne.

I en valgkamp vil det nødvendigvis bli en mer detaljert debatt både om inntekter og utgifter. Da vil det trolig bli vanskeligere å øke utgiftene med milliardbeløp den ene dagen og deretter redusere inntektene tilsvarende dagen etter. Det vil bli spørsmål om sammenhenger og konsekvenser. Det vil bli spørsmål om prioriteringer. Det vil bli spørsmål om hvem som tjener og hvem som taper på den politikken som foreslås. Jeg er fortsatt ikke overbevist om at en debatt omkring slike spørsmål vil ende med en overveldende borgerlig valgseier.

Veien ut av vanskelige prioriteringer er naturligvis å bruke enda mer oljepenger. Dette er Fremskrittspartiet sterke tilhengere av, mens Høyre har tradisjon for å være langt mer ansvarlige og langsiktige. Hvis begge partier fastholder sine standpunkter er det ikke lett å se hvordan de skal kunne regjere landet sammen. Ett eller annet sted må den vanskelige debatten om prioriteringer begynne, og det er først da at viljen til samarbeid settes på virkelig prøve.

Regjeringspartiene har høy troverdighet i spørsmålet om vilje og evne til samarbeid. Deres utfordring ligger i et «naturlig» ønske om forandring etter to perioder med flertall, og misnøye fra velgerne med måten regjeringsmakten utøves på. Frank Rossavik er inne på noe av dette i sin artikkel, der han skriver om en regjering «uten snøring på den daglige driften, og med en stripe av store og små skandaler på rullebladet».

Det sier seg selv at Regjeringen og regjeringspartiene må gjøre alt de kan for å redusere et slikt inntrykk. Derfor er hver eneste sak der det kan stilles spørsmålstegn ved Regjeringens ryddighet, habilitet, effektivitet og styringsevne potensielt svært kostbar. Her er det mye å tape. Rett nok kan ingen Regjering beskytte seg mot klønete sakshåndtering i alle fagdepartementer, underliggende etater og statlig eide selskaper. Feil vil alltid skje. Men større årvåkenhet er alltid mulig, og det samme gjelder evnen til å gripe raskt inn før sakene får anledning til vokse seg til enda større problemer.

Regjeringen tåler ikke mange flere Entra-saker eller statsråder som ufrivillig må si takk for seg, hvor urimelig medienes omtale av sakene enn kan være. Da er det samtidig takk og farvel for utsiktene til nok en valgseier.