Segway-samfunnet

Segway - veien til frihet. 

Foto: Mario Roberto Duran Ortiz, Wikimedia Commons

Hva sier det om et samfunn at Segway er forbudt? Eller: Hva sier det om et samfunn at Segway skal tillates, sammen med mye mer uhindret kjøring med snøscooter for fornøyelsens skyld? Er slike spørsmål viktige? Jeg mener ja.

Nå får vi Segway i Norge, takket være den blå-blå regjeringen. Men hvordan blir "Segway-samfunnet"? Det er det ikke uten videre enkelt å svare på, for det ideologiske fundamentet for den nye regjeringen er høyst uklart. Det er ikke konservativt, i tradisjonell forstand. Det er heller ikke liberalt eller liberalistisk, i noen tradisjonell betydning av slike begreper. Det er urimelig å simpelthen kalle regjeringen populistisk, for regjeringserklæringen har tonet kraftig ned disse sidene ved (særlig) Fremskrittspartiets politikk. Her heter det innledningsvis [1]:

“Regjeringen vil bygge sin politikk på frihet og tillit til innbyggerne. Et bedre samfunn vokser ut av skapertrang og virkelyst. Regjeringen vil skape større armslag for de som vil skape en ny bedrift, for de som engasjerer seg i frivillige organisasjoner og for de som tar ansvaret for sitt lokalsamfunn gjennom folkevalgte verv. Regjeringen verdsetter deres innsats og engasjement, og har tillit til at de ønsker det beste for menneskene rundt seg.” 

Dette kan høres litt snevert ut; som en plattform for de som vil etablere en ny bedrift eller engasjere seg i lokalpolitikken. Det finnes faktisk en del livsprosjekter som faller utenom begge disse kategoriene - hva slags samfunn kan de vente seg? Det vet vi svært lite om, men løftene er mange. Samtidig er det rimelig å minne om at regjeringserklæringen inneholder formuleringer som rendyrkede liberalister neppe ville skrevet under på; når det gjelder sosial trygghet, kamp mot fattigdom og behov for å utjevne sosiale forskjeller. Dette er europeisk kristen-demokrati (og sosialdemokrati) mer enn det er britisk thatcherisme; - og takk for det.

Ut fra valgkampen og de spørsmålene som der ble diskutert er det fristende å kalle regjeringens politikk for “løftepolitikk” eller “mer-for-mindre politikk” eller “skattelettepolitikk”, men dette er merkelapper og ikke uttrykk for noen helhetlig politisk retning. Det snakkes gjerne på høyresiden om å “sette individet i sentrum”, men hva betyr egentlig det? Betyr det at individet alltid går foran helheten og resten av samfunnet? Betyr det at individets frihet til å handle sammen med andre skal begrenses? Betyr det at individet selv skal avgjøre når egen adferd er til sjenanse for andre? Hva sier i så fall det om individet; og om synet på de andre?

Blir et Segway-samfunn med “individet i sentrum” et samfunn med mer eller mindre frihet? Hva slags frihet er det i så fall snakk om, og for hvem? Blir det flere eller færre konflikter knyttet til disse frihetene? Og blir det større eller reduserte offentlige utgifter? Så langt overgår løftene om nye offentlige tiltak alle realistiske muligheter for motsvarende kutt i utgiftene.

Blir det et samfunn der et flertall skattefinansierer solide ytelser som bare kommer et priviligert mindretall til gode? Et slikt utfall er fullt ut tenkelig både innenfor helse og utdanning med denne regjeringens politiske utgangspunkt. Blir det et samfunn med mer eller mindre fellesskap og gjensidig respekt på tvers av religion og kultur? Betyr “individet i sentrum” mer toleranse eller økte muligheter for den enkelte til å utøve mer intoleranse?

I sin artikkel om “Atomisme” undergraver Charles Taylor fullstendig den liberalistiske tesen om individet som “eier seg selv”, som har suverene rettigheter og som ikke har behov for sosiale omgivelser som kan bidra til å innskrenke noen av de individuelle frihetene [2]. Dette synet på mennesket er platt, forenklet og i strid med selv de mest umiddelbare erfaringene ved det å være et menneske. Det impliserer samtidig et forrykt syn på andre mennesker, på samfunnet, og på de institusjonene som der finnes for å ivareta normer, kultur og sosiale fellesskap. Ofte kompliserte kulturer. Ofte kompliserte fellesskap. Og så langt unna den liberale idealverdenen i aksen fra John Locke til Robert Nozick som det er mulig å komme. 

Det tilhører en av konservatismens viktigste fortjenester at den maner til måtehold der liberalismen løper løpsk. Her finnes et blikk for et større hele, for en nødvendig historisk kontinuitet og for et naturlig behov for tilhørighet i et sosialt fellesskap. Samfunnet må henge sammen. Ære være bl.a. Edmund Burke for dette, selv om konservatismen etter ham går i mange ulike retninger. Men konservatismen har samtidig sine egne djevler å slite med; ikke minst en vedvarende hang til å havne på feil side av historien når kampen om de store reformene står.

Hangen til å dvele ved de eksisterende privilegiene. Kamp mot organisasjonsrett. Stemmerett. Kvinnelig stemmerett. Moderne velferdsreformer. Liberale reformer for kjønnsmessig og seksuell likestilling. Ved de store korsveiene trår konservatismen ofte feil; de kommer bakpå historien. Politikken blir etterpåklok.

Mens liberalismen plasserer mennesket for seg selv, fritt til å nyte sine rettigheter og eiendommer, og konservatismen plasserer det i et historisk rom med sine allerede ferdig etablerte hierarkier, setter sosialdemokratiet mennesket rett inn i et samfunn med mange konflikter [3]. Det sosialdemokratiske mennesket befinner seg i et samfunn der en rekke ulike krefter gjør seg gjeldende; her finnes både pengemakt, kulturell makt og mediemakt, her finnes arbeidskonflikter, kjønnskonflikter, generasjonskonflikter og kulturkonflikter, her finnes interessemotsetninger, nasjonale motsetninger og en haug med vanskelige valg.

Det sosialdemokratiske mennesket nekter å tro at verden virkelig er så enkel som liberalismen vil ha det til, eller så “naturlig og velordnet” som de konservative ønsker å tro. Sosialdemokratiets første bud er at det finnes ingen enkle svar, og at veien blir til mens du går. Pragmatisme. Reformisme. Demokrati. Stadig nye mål, stadig nye virkemidler. Sosialdemokratiet knytter sine verdier til den konkrete virkeligheten disse verdiene skal omsettes i. Verdiene knyttes til en sosial teori; en teori som nødvendigvis må utvikles etter hvert som samfunnet utvikler seg.

Dette er ingen harmonisk teori, - det er tvert imot en teori om konflikter, motsetninger og om vanskelige valg. Det er en teori om hvordan gode samfunn skiller seg fra dårlige nettopp gjennom måten de håndterer konflikter på. I sin bok om sosialdemokratiet skriver Carlsson og Lindgren bl.a. [3]:

“In social democracy, freedom is a double concept: it starts out from the freedom of the individual, but the route to this freedom runs through changes in society and working life. It is not enough to create opportunities for individuals to find a way out of poverty and subordination: poverty and subordination must be removed for everyone. This requires collective solutions, measures aimed at the mechanisms that create poverty and subordination and with it a lack of freedom for many people. 

This type of measure can be seen as an infringement of freedom by economically and socially strong groups who do not need it for their own freedom – and who may even increase their own freedom without these rules. The fact that a property owner cannot give notice to his/her tenants in any way he/she likes is an infringement of the owner’s freedom, but at the same time it increases the freedom for the tenants as they do not risk having their homes taken away at someone else’s discretion.” 

En sosialdemokrat bruker mindre enn ett sekund på å bli enig med en liberalist i at mennesker har grunnleggende rettigheter og like kort tid på å bli enig med en konservativ om at alle mennesker søker tilhørighet i et større fellesskap. Men sosialdemokratiet aksepterer ikke liberalismens atomære individer som bare lever for seg selv, og heller ikke de konservatives forsvar for urimelige privilegier for å beskytte det bestående.

En sosialdemokrat ser etter de reelle vilkårene for frihet og det gode liv. En sosialdemokrat spør om både positive og negative friheter. Hva kreves? Hvordan oppnår vi resultater som gjelder for alle; ikke bare for de som har det godt fra før? Hvordan skapes de gode forandringene? En sosialdemokrat er villig til å gripe inn, til å regulere, til å omfordele; - noe som gir ideologiske krampetrekninger både hos liberalisten og hos mange konservative.

Og interessant nok er det nettopp denne uviljen mot omfordeling, den mørke frykten for reduserte forskjeller og privilegier i samfunnet, som historisk førte de konservative og de liberale sammen i kampen mot arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet. Det var også slik den nye høyrebølgen på 1980-tallet ble gjenskapt - særlig i USA og Storbritannia ("neo-cons"), - og ikke så lite inspirert av Robert Nozick og boken hans "Anarchy, State and Utopia" (1974). For denne nye høyresiden er et samfunn med reduserte forskjeller intet mindre enn en dystopi; et uttrykk for et samfunn der enerne lider, der skattlegging er tvangsarbeid, der for mange skofter og der folk belønnes etter helt andre kriterier enn innsats og fortjeneste.

Dette har likevel svært lite med dagens blå-blå regjering å gjøre, for her står vi overfor et ideologisk fundament som på alle måter er uklart. Ja, det er rett og slett et mysterium; - i alle fall høyst sprikende. Vi har et konservativt parti som hevder det vil redusere forskjellene mellom folk og bygge ut eksisterende offentlige velferdstjenester nokså dramatisk bl.a. for å skape likere muligheter i samfunnet. Et typisk sosialdemokratisk prosjekt for omfordeling, spør du meg. Eller et "progressivt" konservativt prosjekt, med vesentlig overlapp med sosialdemokratiet. Og vi har et parti som kaller seg liberalt, men som i praksis viser seg å være omtrent så lite prinsipielle i sin rettighetstenkning som overhodet mulig. Et parti som er bekymret for stillingen til nasjonens kultur i møtet med mennesker fra andre regioner; - et populistisk nasjonal-konservativt parti kanskje? I alle fall ikke liberalt.

Det er ikke lett å skjønne hvilket kart en slik regjering styrer etter. Vi kan velge å høre på retorikken, som slår fast at alt som er galt i Norge er sosialdemokratiets feil; det har vært for mye likhetstenkning og for lite individuell handlefrihet. Dette var jo selve det samlende utgangspunktet. Ideologisk høres regjeringen ut som en liberal-konservativ kraftanstrengelse, inspirert av frihetstrangen til den nye høyresiden fra 1980-tallet. Desto mer overraskende er det da at løsningen synes å være enda mer sosialdemokratisk offentlig velferdspolitikk; med et “påslag” for litt ekstra nasjonalisme og reservasjon mot innvandring for å imøtekomme Fremskrittspartiet, og noen usosiale skattelettelser (d.v.s. svekkelse av offentlige finanser) for å tilfredsstille næringsliberalistene. Vi har fått Segway-politikk. Den virker kort og godt selvmotsigende.

Ikke at Segway ikke er viktig. Segway er tvert i mot en svært presis påminnelse om at det finnes ulike måter å se verden på. En mulighet er å vurdere det eksisterende forbudet som en tåpelig frihetsberøvelse, ja, som et sykdomstegn i et overregulert samfunn. En annen mulighet er å vurdere det som en rimelig tolkning av veitrafikkloven, - ikke minst med tanke på det kaoset som allerede eksisterer langs fortauene i våre storbyer der gående, syklende, barnevogner og rullestolbrukere allerede sloss om plassen. Frihet eller trafikksikkerhet, hva velger du? Og hvis du velger det siste, er du da autoritær eller rett og slett fornuftig?

Men Segway er også en påminnelse om at dersom du ønsker å forby noe så bør du ha en skikkelig begrunnelse; - svaret kan ikke være “nei” bare fordi man søvngjengeraktig foretrekker regulering framfor valgfrihet. Her kan noen og enhver ha behov for å klype seg selv i armen, ikke minst i sosialdemokratiet, la oss ærlig innrømme det.

På samme måte må velferdsgoder etterses og vurderes kontinuerlig. Det er mulig å kritisere sosialdemokratiet for å ha bygget opp et system av velferdsgoder som i lengden ikke er økonomisk bærekraftig. Å opprettholde dagens velferdsnivå er en svær oppgave. Derfor må systemet hele tiden reformeres slik at det befinner seg på rett side av streken. Hittil har vi sett få nyttige bidrag fra de blå-blå her. Det første forsøket med skattelettelser finansiert gjennom økt bruk av oljepenger var mildt sagt nedslående, og gikk i dobbel forstand i feil retning. Det samme må vi si om familiepolitikken i budsjettet. Var det ikke høyrepartiene som snakket høyest om at det må lønne seg å jobbe i valgkampen? I stedet fikk vi gammeldags familiepolitikk og en dårligere integreringspolitikk.

Det er også mulig å kritisere sosialdemokratiet for å ha latt konservatismen krype inn over seg, og gjort motstand mot forandring til førstefilosofi. Det må endres, og er dypest sett i konflikt med hva sosialdemokrati betyr. På samme måte kan sosialdemokratiet kritiseres for å la offentlig sektor styre seg selv for mye, slik at det er uklart hvem som er til for hvem - brukerne eller de som lager tjenester. Der rollene er uklare må styringen bli klarere.

Men i valgkampen hadde vi faktisk en debatt om omfanget av målstyring og “new public management” (NPM) i offentlig sektor. Her hadde høyrepartiene lite å bidra med; det ble tvert i mot antydet at omfanget av innsatsstyrt finansiering skulle reduseres. Samtidig fikk den rød-grønne regjeringen pepper, også fra sine egne. Mange ønsket seg tilbake til gladere dager med større offentlig selvstyre og mindre innsyn og kontroll. De dagene kommer aldri tilbake. Min spådom er at vi kommer til å se mer av NPM i årene som kommer, helt uavhengig av regjering, men forhåpentligvis i en forbedret utgave av det vi har sett fram til nå. Hvis vi skal ha en stor offentlig sektor - noe både den forrige og nåværende regjeringen synes å være helt enige om - er vi nødt til å ha mål på om innsats gir resultater. Innsyn, målbarhet, brukerrettigheter og sammenlignbarhet er alle sammen tiltak som virker, selv om det er enklere å slippe.

Etter 22. juli-kommisjonen er det ikke mulig å appellere til profesjonalitet og ansvarsfølelse som tilstrekkelig sterke drivere for effektivitet og riktig ressursbruk i forvaltningen. Den brutale sannheten er at fundamentale systemer befant seg på sammenbruddets rand da det virkelig gjaldt - til tross for tilgang på store ressurser. Inkompetanse. Uklarheter. Misforståelser. Å lese rapporten fra Kommisjonen er en lidelse. Fortsatt ligger norsk politi med brukket rygg. Den lærdommen setter driften av offentlig sektor i et nytt lys i mange år framover, og det kommer ikke til å bli akseptert at kravene svekkes eller at innsynet blir svakere.

Dette er på den andre siden ingen unnskyldning for overdreven detaljstyring, med en uendelighet av enkeltmål og tilsvarende ørkesløse krav til rapportering. Også NPM kan overdrives.

Er det grunn til å tro at en blå-blå regjering vil holde systemene under strengere oppsyn enn den rød-grønne - slik at det blir mer valuta for skattepengene? Vel, det hevder de i alle fall selv. Og det er hva de lovet i valgkampen; - det er selve nøkkelen som skal forløse økte ressurser slik at aktiviteten går opp samtidig som skattelettelsene videreføres. Tiden er kommet for “nye løsninger”. Det finnes knapt et samfunnsområde der det ikke er skapt skyhøye forventninger om bedre resultater: Helse og omsorg, utdanning og forskning, integrering og sosial sikkerhet, boligbygging, bistand og utenrikspolitikk, forsvar og politi, samferdsel og veibygging, kultur og næringspolitikk.

Og det interessante med alt dette er at politikken slett ikke lenger fokuserer på verdier og samfunnssyn, men på hvem som er dyktigst på drift.

Bortsett fra Segway og snøscootere, da. Der har du et ekte verdivalg, spør du meg.


Referanser: 
[1]: http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/regjeringens-tiltredelseserklaring/regjeringen-erna-solberg-16102013---/tiltredelseserklaring-fra-regjeringen-so.html?id=744122
[2]: Charles Taylor: “Atomisme”, Agora nr. 3, 2007
[3]: Ingvar Carlsson og Anne-Marie Lindgren: “What is Social Democracy? A book about ideas and challenges”, Arbetarrörelsens Tankesmedja og Idé och Tendens, 2007