Er Anders Behring Breivik gal?

Hvis galskap er det motsatte av å være normal, og noe som kan knyttes til ekstreme handlinger, er det lett å tenke at Anders Behring Breivik er gal. Hvis galskap betyr at en person er helt ute av stand til å leve seg inn i andre menneskers følelser og å vurdere konsekvensene av egne handlinger, virker det rimelig å bruke dette begrepet om Breivik. Hvis galskap omfatter et selvbilde som er ute av proporsjoner, og der en person tildeler seg selv ”heroiske” roller og oppgaver ut fra egen fantasi, så kan betegnelsen være treffende for massemorderen fra Oslo og Utøya.

Nå er selvfølgelig ikke ”galskap” noe presist begrep, men jeg vil tro at svært mange mennesker opplever Anders Behring Brevik som en gal (eller i alle fall ”forstyrret”) person – dersom vi tenker på omfanget av ugjerningene hans, ondskapen og ufølsomheten, og på det bisarre selvbildet som en slags ”ridder” hentet fra et dataspill.

I sin ekstreme selvopptatthet har han utviklet en spesiell verdenshistorie og plassert seg selv i sentrum for alle hendelser. Det gjorde ham samtidig livsfarlig. Jeg synes ikke det er vanskelig å se det patologiske i Breiviks selvbilde slik det formidles i hans eget terrordokument. Med et folkelig uttrykk har jeg ingen problemer med å kalle Anders Behring Breivik for gal. Men jeg er ingen ekspert.

Er han dermed utilregnelig i strafferettslig forstand?

Det må ekspertene gi råd om og domstolene avgjøre. For et vanlig menneske virker den grundige planleggingen av massemordene overveldende. Tenkningen, detaljene, vurderingen av alternativene, målbevisstheten. Det samme gjelder den kyniske og nådeløse gjennomføringen av de grusomme planene. Alt dette trekker helt klart i retning av at morderen visste hva han gjorde, og at han derfor – i en slik forstand – bør vurderes som tilregnelig.

Men kan han straffes, har han samlet sett skyldevne eller er han hinsides slike reaksjoner fra samfunnet? Dette handler om Breiviks ansvar for sine handlinger. Det finnes selvsagt ingen straff i hele verden som på noen måte kan gjenspeile Breiviks ugjerninger. Men er han for syk til å kunne holdes ansvarlig? Det er her mange sliter. Tanken om at han ikke en gang i prinsippet skal kunne straffes – fordi han eventuelt er utilregnelig – virker urimelig på mange. Det er liksom noe grunnleggende urettferdig over at landets verste massemorder på den måten skal kunne slippe unna straff – og altså ikke stilles til ansvar.

Ut fra et helt legitimt ønske om å straffe ham, og ut fra en vurdering av hvilke ressurser Breivik nedla i planleggingen av ugjerningene sine, kan det derfor være fristende å se på Breivik som tilregnelig. Det trekker også i samme retning at historien dessverre er full av eksempler på politisk motivert vold, og all denne volden kan neppe klassifiseres som bare galskap – hvor ondskapsfull og vanvittig den enn har vært.

Hva blir da konklusjonen? Er Breivik både gal og tilregnelig på samme tid?

Kanskje det. Gjerne for meg. På den ene siden ser jeg verdien av at Breivik dømmes som den morderen han er. Men jeg er samtidig opptatt av at han og forsvarerne hans ikke skal lykkes i sin ”kamp” (det er faktisk uttrykket forsvarerne – smakløst nok – velger å bruke i media) for å etablere Breivik som en fullt ut tilregnelig person, en person som ”bare” har litt ekstra sterke politiske meninger.

Det er paradoksalt at de som ønsker å straffe Breivik trekker samme konklusjon som Breivik selv i spørsmålet om tilregnelighet.

Fra cellen sin skriver Breivik at det å bli klassifisert som utilregnelig er en skjebne verre enn døden. Å møte slik dårskap fra ugjerningsmannen er tilstrekkelig til å gjøre noen og enhver motløs. Hele verden vet at Breivik for sin egen del valgte livet, etter først å ha kaldblodig myrdet et ufattelig antall uskyldige mennesker. Breivik var nøye med å la seg arrestere, og overleve. Så mye var hans selvpålagte ”etikk” fra de japanske samuraier verdt. Han – av alle – er den siste til å fortelle noen hva som er verre enn døden. 

Denne reaksjonen fra Breiviks side er alene god nok grunn til å opprettholde vurderingen fra den første sakkyndige komiteen. Hvis målet er å treffe Breivik, og det er på alle måter et legitimt mål. Men det er like mye samfunnet og de pårørende det handler om nå, og ikke bare den patetiske ”samuraien” som sitter vel forvart i fengsel.

Jeg mener den omfattende diskusjonen om Breiviks tilregnelighet er et sunnhetstegn, og er for min del innstilt på å leve med den konklusjonen domstolen trekker etter å ha fått seg forelagt en ytterligere vurdering. Jeg ser argumenter både for galskap og for tilregnelighet. Likevel heller jeg nok mest i retning av at mannen er sykelig forblindet av sine egne mindreverdighetskomplekser. Jeg tror han er ute av stand til å forstå rekkevidden av sine egne handlinger.

Det er viktig for oss alle at Breivik får en behandling i rettsapparatet som er uklanderlig. For min del er jeg ikke i tvil om at det vil skje. Aslak Bonde skrev for noen uker siden en klok artikkel i Morgenbladet om omfanget av rettigheter massemorderen kan påberope seg. Jeg tror han har rett i at problemstillingen ikke kommer til å være om Breiviks rettssikkerhet blir godt nok ivaretatt, men om den blir for godt ivaretatt. Ja, så godt at den støter mot menneskers oppfatninger om hva som er rett og rimelig.

For min egen del merker jeg at jeg strever med tanken på hvilke enorme ressurser Breivik fortsatt gjør krav på. Samtidig ser jeg verdien av at vi som samfunn styrer mest mulig feilfritt gjennom den kommende prosessen. Vi skal kunne se oss tilbake og vite at rettsstatens prinsipper ble fullt ut ivaretatt.

Men en del av denne ferden handler også om å være presise når vi omtaler morderens ugjerninger.

• I egne øyne er han en heltemodig martyr, en kommandør og ridder som har tatt tunge skritt for å forsvare Europas sivilisasjon. I virkeligheten er han en massemorder som har gått over uskyldige menneskers lik for å fremheve sin egen person. 
• I egne øyne tilhører han en forfulgt politisk minoritet som har handlet ut fra nødverge. I virkeligheten er hans politiske meninger verken forbudt eller forfulgt (om de er aldri så ekstreme), og Breivik har i alle år hatt alle demokratiets muligheter til å arbeide for sitt politiske syn. 
• I egne øyne er Breivik en av ytterst få som virkelig har forstått omfanget av ”den marxistiske og multikulturelle konspirasjon”. I virkeligheten har Breivik utviklet en konspirasjonsteori basert på dataspill og historiske myter som plasserer ham selv i rollen som heroisk ridder. 

Alt sammen med massemord og endeløs sorg som konsekvens.

Noen har hevdet at Breiviks politiske oppfatninger hører med til vurderingen av om han er tilregnelig. Ja, Arne Johan Vetlesen klandrer de sakkyndige for ikke å ha kompetanse i ideologisk motiverte massedrap. I følge Vetlesen kan Breivik gjerne sammenlignes med de serbiske voldsmennene fra Srebrenica; også de var følelsesløse, kyniske, uten anger eller selvkritikk. Ingen av de som er dømt etter den ugjerningen ble vurdert som utilregnelige.

Hvorfor er serbiske nasjonalister tilregnelige mens Anders Behring Breivik eventuelt er utilregnelig? Med forbehold om at jeg ikke er i stand til å vurdere tilregnelighet, kan jeg i alle fall tenke meg dette argumentet: Breivik er verken soldat eller politiker. At han selv mener at han er soldat er, om noe, et argument for at han er i utakt med virkeligheten. Overgrepene i Srebrenica var uten tvil uhyrlige og lovstridige, men de skjedde i en situasjon med borgerkrig. Brevik laget sin egen krig på gutterommet, der han hentet sin inspirasjon fra dataspill og obskure kilder på nettet.

Breiviks eget dokument viser omfanget av den selvstimulansen han drev med i år etter år. Han levde etter hvert to liv; ett på utsiden sammen med andre mennesker, og ett ”heltemodig” liv for seg selv. I det siste livet kunne han dyrke sin egen rolle og sine overlegne kunnskaper om historien og samfunnet han lever i. Helt uforstyrret kunne han utvikle en ”virkelighet” som passet til hans eget formål. Det er ikke mulig å lese Breiviks terrordokument – og spesielt intervjuet han laget med seg selv – uten å tenke at teksten er laget av en forrykt person.

Soldatene fra Srebrenica var forbrytere. Det er også Breivik. Men der stopper likheten. Det har overrasket meg at så mange ser ut til å akseptere Breiviks egen fortelling om ugjerningene den 22. juli; - at han som ultra-nasjonalist og anti-muslim så seg tvunget til å handle for å rette oppmerksomheten mot multi-kulturalismens skadevirkninger. Det er denne overordnede fortellingen som skal gi ”rasjonalitet” og ”fornuft” til morderens ugjerninger, og som kommer til å bli forvarerenes viktigste argument for at mannen er tilregnelig.

Men det blir feil. For min del tror jeg rekkefølgen var stikk motsatt. Jeg tror Breivik først og fremst var opptatt av å gjøre enorme ødeleggelser, for å få oppmerksomhet om sin egen person. I andre rekke hadde han behov for å finne en ”logisk” forklaring. Jeg tror forbrytelsen kom først, og begrunnelsen etterpå. Med det mener jeg ikke å påstå at Breivik ikke holder sine politiske oppfatninger for riktige, for det gjør han sikkert. Men jeg har svært vanskelig for å tro at det var politikk som var kilden til galskapen hans.

At Breivik verken er soldat eller politiker gjorde ham ikke mindre farlig. Tvert i mot. Vi kan bare spekulere i hva som egentlig skjedde. Jeg ser for meg et menneske som nærmest går til grunne av fortvilelse over ikke å lykkes i egne øyne. Han ser seg rundt og blir mer og mer fokusert på at andre gjør det bedre enn ham selv. De har bedre utdanning. De tjener flere penger. De har bedre jobber. De har kjærester. Alt dette er temaer som går igjen i Breiviks eget terrordokument.

De personlige nederlagene oppleves etter hvert som ekstremt store. Han begynner å lete etter et ”oppdrag” – en ”gjerning” som kan plassere ham i sentrum. En handling som med ett slag kan gjøre Anders Behring Breivik til ”noen”. En å regne med. En som er viktig. Og gjerne også - en som er farlig.

Dette er de tankerekkene som trekker Breivik ut over kanten, tenker jeg. Han er ekstremt mye mer viljesterk enn han er evnerik. Han vil så mye mer enn han kan. Ondskapen den 22. juli er det som får den umulige ligningen hans til å gå opp: I egne øyne er han da en tempelridder som redder Europa fra undergangen, i virkeligheten går han rundt og myrder mennesker som er uskyldige, forsvarsløse og vettskremte.

Stort mer tragisk kan ikke ondskapen bli. Og nettopp derfor er den sorgen Breivik har etterlatt seg så enormt stor og vanskelig å forsone seg med.

På tide å gå?

Historien er full av “uerstattelige” politikere som har gått av, enten fordi de selv ville eller fordi hendelsene ville det slik. At overgangen kan være brå er Erik Solheim et godt eksempel på.

Erik Solheim er en kunnskapsrik politiker, og et stort talent. Han kan politikk til fingerspissene, og er bedre enn de fleste til å håndtere tidens medievirkelighet. Han har nedlagt en livslang innsats for partiet sitt, og brenner med en oppriktig glød for de sakene han tror på.

Dette er typisk ”store” saker. Det var ikke reguleringen av lokale veikryss som trakk Erik Solheim til politikken. Det var politikkens klassiske spørsmål; hva er et godt samfunn, hvordan kan vi skape mer rettferdighet i verden, hvordan skal vi ta vare på jorda vår – den typen ting.

I utgangspunktet ligger alt til rette for at Erik Solheim skal få et godt ettermæle som politiker, selv blant politiske motstandere. Men da må han slutte med å gi intervjuer der han vektlegger sin egen uerstattelighet.

Her må jeg ta forbehold om at Solheim virkelig er riktig sitert, men i følge E24! sier han bl.a. dette om sin egen avgang:

”Solheim benektet at han er bitter, men at han ønsket å fortelle om de to årsakene til at han er dypt uenig i Lysbakkens strategi. Det ene er; skal vi vektlegge en partipolitisk kabal i SV? Eller skal vi vektlegge Norges evne til å påvirke klimaforhandlingene, fattigdommen i verden, fredsprosesser i Sudan og Somalia? 

Jeg mener at evnen til å påvirke internasjonalt er viktigst, Audun mener at den partipolitiske kabalen var viktigere, sier Solheim til NTB. 

Dernest er Solheim uenig i at erfarne politikere som ham og Tora Aasland nå må byttes ut. – Selvfølgelig må partiet fornye seg, vi er i en krisesituasjon i SV. Men jeg tror man fornyer seg bedre ved å få en ny partileder og samtidig ta med seg erfaring.” 

Sagt på en annen måte; det som er best for landet og verden er at Erik Solheim får fortsette som statsråd. De som ”vektlegger” noe annet driver med smålig partipolitikk i SV. Og hva er vel partipolitikk i SV sammenlignet med klimaforhandlingene, fattigdommen i verden, og fredsprosesser i Sudan og Somalia? 

Logikken er nådeløs: Sammenlign Erik Solheim med Audun Lysbakken, og se hva de legger vekt på. Solheim: Klima, fred og kamp mot fattigdom. Lysbakken: Intern kabal i et parti som ikke en eneste somalier eller sudaneser vet navnet på en gang. Resultatene taler for seg. Det er storhet mot smålighet, og stakkars de statsrådene som skal forsøke å etterfølge ”superminister” Solheim.

Eller vi kan ta et annet perspektiv, og heller ønske Erik Solheim velkommen tilbake til virkelighetens verden. Han har behov for å klype seg selv litt i armen, og riste av seg et par misforståelser. Etter at Kristin Halvorsen sa fra seg ledervervet i SV og etter at Audun Lysbakken gjorde seg selv umulig som statsråd fantes det nesten ikke et eneste politisk regnestykke som sikret Solheim (eller Tora Aasland) et fortsatt liv som statsråd.

Det måtte i så fall ha vært om Solheim – helt uventet – skulle la seg velge inn i SVs partiledelse igjen. Men der er det ingen som ønsker ham.

Med partilederen utenfor regjeringen, Kristin Halvorsen som ”untouchable”, og både Aasland og Solheim utenfor partiledelsen kan det knapt være egnet til å overraske at kabalen ble som den ble. Det som overrasker mest er faktisk at Solheim selv mente at han burde få fortsette, av hensyn til verdens klima, fattigdom og fred.

Med et slikt nivå på selvhøytideligheten kom nok ikke utskiftingen en dag for tidlig. Alle mennesker har en tendens til å heie mest på seg selv. Jeg gjør det selv, og ikke så rent sjelden heller. Men visse vurderinger av egen fortreffelighet gjør seg absolutt best hjemme i sofaen, og ikke på trykk i landets aviser. Da blir de litt ulekre.

Erik Solheim finner nok raskt ut at det finnes et liv både for ham selv og andre utenfor regjeringen. Og dermed gjenstår det bare å ønske SVs nye statsråder lykke til med arbeidet. Det er mange som er avhengige av at de lykkes.

Demokrati uten politikere?

En bekjent av meg feirer hvert år 17. mai med liv og lyst. Han er samtidig en av dem jeg kjenner med størst forakt for politikere, som etter hans mening stort sett er sleipe og inkompetente mennesker som utelukkende er opptatt av å mele sin egen kake.

Det hender i mellom – hvis jeg har det nødvendige overskuddet – at jeg minner ham om denne tilsynelatende inkonsistensen: At han på den ene siden er sterk tilhenger av demokratiet, men på den andre siden er foraktfull overfor alt som smaker av politikere. Så langt har jeg ikke fått noe fullgodt svar.

På nettstedet Open Democracy skriver Markha Valenta om den tyske finansminister Wolfgang Schäuble, som i et intervju nylig tok til orde for at grekerne burde skaffe seg en mer permanent ”teknokratregjering” uten deltakelse fra noen av de greske partiene. Tanken bak var åpenbart at gresk demokrati ikke er forenlig med hensynet til økonomien og euroen.

Med andre ord: Det økonomien trenger er noe annet enn demokrati. I alle fall noe annet enn demokrati i gresk tapning. Schäuble mener neppe at hans eget hjemland – Tyskland – også burde vurdere å kvitte seg med demokratisk valgte politikere, og heller satse på teknokrater. Tyskland har som kjent kvittet seg med demokrati en gang tidligere, og det var særdeles lite nyttig.

Det fortelles ulike historier om den greske tragedien for tiden. I Nordvest-Europa, og særlig i Tyskland, legges det vekt på at det er grekerne selv som har skylden for sitt økonomiske uføre. De har lånt for mye penger. De har ikke betalt skatt. De har satset på korrupsjon og uhederlige politikere. Nå kommer regningen.

Denne historien er slett ikke usann. Men i rettferdighetens navn finnes det også en annen historie, en om feilslåtte reguleringer og institusjoner på EU-siden. Valenta nevner tre: For det første at euroen bygger på antatt finanspolitisk disiplin, mens det aldri har vært på tale å regulere hyperaktivitet eller ”bobler” i privat sektor. For det andre at en felles pengepolitikk – som er sentralbankens domene - aldri har blitt fulgt av en felles finanspolitikk – som er politikernes domene. Og for det tredje at euro-sonen er sårbar for sjokk utenfra, for eksempel fra USA der finans- og boligkrisen startet og raskt smittet over til andre land via et finanssystem som er virkelig globalt.

I dette globale finanssystemet er det ikke folkevalgte regjeringer som avgjør om utviklingen går i rett retning, men kurvene på børser og i handelshus verden over. ”Dommerne” i dette systemet heter Fitch, Standard & Poor’s og Moody’s, og de er verken opptatt av sosial fordeling eller politisk legitimitet. De er opptatt av betalingsevne. Punktum.

Det finnes to slags syn også på dette. På den ene siden kan det være greit at det faktisk finnes noe som heter ”markedet”, som ikke lar seg lure av oppfinnsomme politikeres kreative bokføring. Forstått på denne måten betyr eksistensen av markedet og markedsaktører en viss form for disiplin. At det kan være nødvendig er dessverre historien full av eksempler på. Ikke sjelden er politikerne langt mer kortsiktige og ustabile enn markedet, og da kan det være greit med en viss langsiktig korrigering.

Men motsatt er det temmelig brutalt å se hvordan en mektig finanselite nærmest skalter og valter med folkevalgte regjeringer som strever med å finne veien ut av sine økonomiske problemer. Etter år, måneder, uker, dager og timer med krevende politiske forhandlinger og kompromisser kan ”markedet” eller en av ”de tre store” kredittbyråene avgjøre på minutter om resultatet er godt nok. Og da er det ikke den politiske helheten de har i tankene, men velværet til de private investorene som har lånt bort altfor mange penger.

Ja, stakkars dem.

Alle ser i dag at finanssektoren verden over har gått seg fullstendig vill i ”finansiell innovasjon” og spektakulær utlånsvirksomhet, og at den trenger kraftig disiplinering og regulering. Så snart euroen har kommet over på noe tryggere grunn vil dette arbeidet starte i Europa, slik det allerede har startet i USA. Det skulle forresten bare mangle. Hvem trenger banker som prinsipielt sett ikke kan gå konkurs? Hva er vitsen med å bruke markedet til å fordele risiko hvis det er vanlige skattebetalere som må betale uansett?

I mellomtiden står Hellas foran en avgrunn. Årevis med økonomisk strev ligger foran landet. For noen dager siden kunne vi lese i Athen News at andelen unge mennesker uten arbeid nå var mer enn 51 prosent. Den registrerte arbeidsløsheten i Hellas er på hele 21 prosent, og den øker. Valenta minner leserne om at de fleste sider ved gresk økonomi var kjent da landet knyttet seg til euroen, også de negative; – hverdagskorrupsjonen, den slappe skattemoralen, den ensidige industristrukturen, omfanget av politisk klientisme og en parasittisk overklasse.

Men euroen var mer enn noe annet et politisk prosjekt, drevet fram av elitene i – ja, nettopp – Nordvest-Europa. Og blant disse er det mange som fortsatt ikke forstår at underskudd ett sted alltid motsvares av overskudd et annet. Så når Tyskland (og også Norge) stråler i selvtilfredshet over solide overskudd på handelsbalansen, ja, så er det andre land i Europa som har bidratt til resultatene. Blant annet lille Hellas. 

Etter min mening finnes det gode grunner til at greske velgere burde snu ryggen til sine etablerte politiske eliter, slik de også burde gjøre det i land som Italia, Spania og Portugal. Men det er ikke bekymringene til finansminister Wolfgang Schäuble som ligger meg på hjertet – at det er et nødvendig motsetningsforhold mellom demokrati og økonomi. Det er snarere motsatt.

Problemene i Europas ”underskuddsland” krever nettopp politiske løsninger, øvelser i demokrati, håndfaste eksempler på politisk legitimitet. Det er slående at finansuroen og de enorme økonomiske problemene i Sør-Europa fortsatt ikke har gitt seg utslag i noen vesentlig oppslutning om ekstreme standpunkter. Vi har ingen garanti for at dette vil vare, men det er etter min mening mest sannsynlig at velgerne vil bruke tiden på å etablere nye demokratiske alternativer.

At korrupsjon, vanstyre og kortsiktig populisme har vært altfor dominerende i Sør-Europa kan det være liten tvil om. Men nettopp derfor har det formodningen mot seg at velgernes svar skulle være å gi seg hen til totalitære strømninger med enkle svar og ekstreme løsninger. Om det er slik at greske velgere føler seg ført bak lyset av landets politikere, tviler jeg på at de vil svare med å gi sin tilslutning til politikere som ønsker å ta fra dem enda flere rettigheter.

I Hellas er det meste nå usikkert, og svært få vet hva framtiden vil bringe. Den amerikanske filosofen John Rawls gjorde i sin tid et tankeeksperiment for å belyse spørsmålet om rettferdighet i samfunnet. Han plasserte alle mennesker i en ”opprinnelig situasjon”, en tilstand der alle er likestilte på den måten at de ikke kjenner sin egen posisjon i samfunnet og heller ikke hva som venter i framtiden. Alle befinner seg bak et ”uvitenhetens slør” med hensyn til sine egne ressurser (de kan være fattige eller rike, friske eller syke, unge eller gamle, talentfulle eller talentløse, men de vet ikke hva som gjelder for sin egen del). 

Spørsmålet er nå: Hvilke prinsipper ønsker vi at samfunnet skal styres etter? Rawls argumenterer for at det rasjonelle valget – eller det valget som det finnes best argumenter for – er to prinsipper:

• Først, like rettigheter og politiske friheter til å forfølge både egne interesser og hva en selv mener er viktige mål for samfunnet. 

• Deretter, like muligheter til arbeid, utdanning og andre velferdsgoder, inkludert like muligheter til å konkurrere om politisk makt og posisjoner med stor innflytelse. 

Det er flere grunner til at disse valgene er rasjonelle, men kortversjonen er at de representerer et minste felles multiplum for hva vi vil ønske fra samfunnet, gitt at vi ikke vet hvilke ressurser vi faktisk vil disponere og gitt at vi har et ”normalt” forhold til risiko (vi ønsker for eksempel ikke et samfunn basert på ren frikonkurranse eller et samfunn som diskriminerer ut fra kjønn, tro eller farge fordi vi ikke vet hvordan vi selv vil greie oss i et slikt samfunn).

Rawls var tydelig på forskjellen mellom absolutt likhet (som han ikke ønsket) og likhet i muligheter (som han ønsket). Det er opplagt at det vil finnes ulikheter i samfunnet, men for at slike ulikheter skulle være (moralsk) rettferdige, måtte de ha som begrunnelse at de er til fordel for de som hadde minst fra før.

Dette siste poenget har blitt mye diskutert, men det er det første poenget som er viktig akkurat i denne sammenhengen. I dagens Hellas er det naturligvis ikke slik at folk ikke er klar over sin egen stilling i samfunnet. Det er vel heller slik at de er smertefullt klar over den, og da særlig de som er rammet hardest.

Men til tross for denne viktige forskjellen mener jeg likevel det skal noe til for å tro at den jevne greker er villig til å kaste sine demokratiske rettigheter over bord som ledd i den økonomiske oppryddingen. Jeg vil snarere tro at midt i all sin forbannelse og forbitrelse er de sivile og politiske rettighetene viktigere for grekerne enn de kanskje har vært på lenge.

Det gjelder for det første retten til å protestere mot korrupte og udugelige politikere, og mot det man opplever som urimelige pålegg fra EU. Men selv i Hellas skal livet gå videre, nye spilleregler skal defineres, nye politiske miljøer etableres og nye ledere identifiseres. En demokratisk styreform skaper bedre rammebetingelser for denne typen arbeid enn noen annen styreform vi kjenner. Jeg tror neppe grekerne er villige til å bytte bort sine grunnleggende demokratiske rettigheter og legge skjebnen sin i hendene til noen få ”utvalgte”. Og jeg ser heller ikke hvilke gode resultater et slikt valg ville gi.

Økonomisk sett er Hellas en krigssone, der tusenvis av tragedier utspilles hver eneste dag. Men landet har ingen mulighet til å komme videre dersom folk flest føler at det ikke finnes noen form for rettferdighet i den politikken som føres. Argumentet til Rawls er at, dersom folk står fritt til å velge, går veien til samfunnsmessig rettferdighet gjennom et demokrati der alle har like rettigheter. Han kalte det ”Justice as fairness”; - summen av prinsippene om politisk frihet og sosial likeverdighet.

Etter min mening er John Rawls en langt bedre rådgiver i denne typen spørsmål enn finansminister Wolfgang Schäuble.

Snart et det nytt valg i Hellas. Det blir ikke nødvendigvis noen ukomplisert hendelse, men hvert eneste frie valg som blir holdt i Hellas i årene som kommer vil være en seier for landet. Og en viktig del av oppskriften for å få landet tilbake på rett kjøl igjen.

Lysbakken går av

Det som ble stadig mer feil i diskusjonen om Audun Lysbakkens framtid som statsråd var det vi kan kalle «sideordnede hensyn» i politikken. Et sideordnet hensyn er et hensyn som isolert sett ikke har noe med den aktuelle saken å gjøre, men som isteden kan bli relevant avhengig av hvordan saken finner sin løsning. Ofte finner vi at slike sideordnede hensyn er «pakket inn» i hverandre som en slags russisk matrusjka-dokke.

Som her. Først hadde vi selve saken; tildelingen av penger uten utlysning og derfor i strid med gjeldende regelverk. Så hadde vi spørsmålet om håndteringen av saken; hvordan Lysbakken og hans medarbeidere har forholdt seg til Stortinget og offentligheten etter at kritikken ble reist, om de hadde gitt riktig og tilstrekkelig informasjon og så videre. Men i tillegg hadde vi ytterligere to problemstillinger: Lysbakkens rolle som kandidat til ledervervet i SV, og derfor – i en enda større sammenheng – SVs rolle som deltaker i flertallsregjeringen.

Slik gikk saken hele veien fra selvforsvar for jenter til regjeringskrise for landet. Sideordnede hensyn ble etter hvert til overordnede hensyn.

Spørsmålet kunne legges fram slik:

• Isolert sett er det Lysbakken har gjort alvorlig nok til at han må gå av som statsråd («statsråder har gått av for mindre enn dette»). 
• Håndteringen av saken har i tillegg vært klønete («han har ikke greid å imøtekomme kravene til åpenhet og ydmykhet»). 
• Imidlertid er Lysbakken utpekt som ny leder i SV, og SV kan verken sitte i eller støtte en regjering der deres egen leder ikke har plass. 
• Altså kan ikke Lysbakken gå av selv om han burde gått av. 

Det er lett å se hvor plagsom denne situasjonen ville være så lenge den var uforløst. Hvis man mener at saken i seg selv er alvorlig nok til at Lysbakken burde gå av, ville det over tid blir stadig tyngre å forsvare at han ikke har gått av, selv om det skulle finnes «politiske grunner» til det.

Over tid vil nemlig slike andre grunner ikke veie tungt nok til å fungere tilfredsstillende verken for Lysbakken, SV eller regjeringen. Jeg mener det finnes anekdotisk belegg for at «sideordnede hensyn» sjelden kan spille rollen som en varig støttepute i politikken.

Dersom en statsråd har begått et feilgrep som i seg selv er stort nok til at han eller hun må gå av, ja, da er løpet i virkeligheten kjørt, selv om det finnes en haug med gode argumenter for at akkurat denne personen burde fortsette i stillingen. Jeg mener samme type logikk gjør seg gjeldende også i forhold til andre lederroller, - i samfunn som er noen lunde åpne og transparente. Når ledere går av på en dramatisk måte som dette er det sjelden fordi de ikke er dyktige nok til å fylle rollen, men heller fordi de har gjort en eller annen tabbe av visse dimensjoner. En tabbe som krever sin konsekvens.

Nå har imidlertid Lysbakken gått av. Og Statsministeren har gjort det klart at dersom SV skulle velge en ny leder «som ikke sitter i regjeringen», ja, så finnes det løsninger på den utfordringen også.

Det siste er naturligvis helt riktig. Regjeringen kan samarbeide akkurat på de måtene den selv ønsker, så lenge nødvendige formelle prosesser respekteres. At Lysbakken blir valgt til ny SV-leder er det heller ingen tvil om. Allerede i ettermiddag fikk vi demonstrert de første tegnene til offensiv retorikk fra SVs side; Lysbakken er nå enda bedre enn før, han har herdet seg gjennom en tøff prosess og tatt et moralsk vanskelig, men riktig valg når han trekker seg. Ja, kanskje får vi høre hvordan hele hendelsen har gjort ham til et bedre menneske og en enda bedre politiker.

Det som skjer det skjer. Det kommer nok en dag i livet til Audun Lysbakken der han kan se tilbake på episoden med ureglementert støtte til Jenteforsvaret som en slags berikelse, som ett av mange skritt på veien i en innholdsrik politisk karriere.

Men den dagen er ikke i dag. Den handlekraften som ble utvist i dag kan bare gi politisk gevinst med hardt arbeid i tiden som kommer. Først skal det holdes landsmøte i SV. Dagens avgang vil bare gjøre trangen til internt samhold enda sterkere. Landsmøtet kommer til å velge Audun Lysbakken med trampeklapp. Det kommer til å bli snakket mye negativt både i og utenfor salen om medienes makt, om «flisespikkeri» og om hvor urimelige mange ting er i politikken. Og mye av dette kommer til å ha noe for seg, selv om Lysbakkens konklusjon fortsatt er den rette.

Deretter venter Stortinget, som jo er hva mye av saken handler om. Der kan Lysbakken i alle fall stille med den moralske pondusen det gir å ha valgt sin egen avgang. Det gir ham en lettere og mer fleksibel rustning. Men saken er tung og motstanderne sterke, så det er vanskelig å forestille seg at det ikke blir riper i lakken underveis.

Det store spørsmålet er likevel hva denne saken kan bety for oppslutningen om SV på lengre sikt, og for flertallsregjeringen. En ting er å bli tatt omsorgsfullt hånd om av sin egen familie. Noe annet er å vinne kampen om velgerne. Og SV trenger mange flere velgere enn de har akkurat nå. Vil en ”herdet” Lysbakken bidra til dette? Det vet ingen, men alle er enige om at han har en stor oppgave foran seg.

For regjeringen er det vanskelig å framstille dagens hendelse som noe annet enn en dårlig nyhet. En statsråd og kommende partileder har klønet det kraftig til for seg selv. Det er ikke mulig å påstå at det ikke påvirker regjeringen negativt, selv om Lysbakkens vilje til å innrømme feil helt sikkert skaper både sympati og respekt hos mange. Langtidsvirkningen kjenner ingen, men dette er opplagt en sak man hadde greid seg fint uten.

Avgangen i dag har dessuten laget en ”konstruksjonsfeil” for flertallet, fordi en av de tre partilederne nå ikke kan sitte i regjeringen. Å si at dette problemet kan løses er ikke det samme som å si at det ikke finnes. For det vil finnes, og det beste for regjeringen ville vært om det ikke fantes.

For oss som har sympati med flertallsregjeringen var dagens nyhet ikke noen god nyhet. For opposisjonen var det tilsvarende mye å glede seg over. På dette punktet er politikk og fotball like; også selvmål regnes som mål.