tirsdag 30. desember 2008

En evig tragedie

Mens bombene hagler over Gaza er det lett å miste troen på verdens evne til å løse problemer. "Alle" vet hva en løsning på palestinernes håpløse situasjon krever: At Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967 og at palestinerne endelig får sin egen stat. Selv Israel og USA vet dette. Likevel er en slik løsning lengre unna enn kanskje noen gang.

Det er tusenvis av grunner til dette, men den aller viktigste er at tilstrekkelig mange israelere fortsatt lever i den villfarelsen at nesten fire millioner palestinere rett og slett skal forsvinne i løse lufta. De tror at med enda litt mer bombing, litt høyere murer og enda flere arrestasjoner så skal flyktningleire, kvinner og barn, unge og gamle menn, desperate familier og nye generasjoner som har vokst opp under fortvilede forhold simpelthen bli borte.

I mellomtiden er jobben å piske palestinerne på plass, med evigvarende og kritikkløs støtte fra USA og med resten av verden som handlingslammede tilskuere. Verden har bestemt at det er palestinerne som skal betale prisen for jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. Derfor regner israelske bomber nok en gang ned over palestinske flyktningleire. Og derfor er det - som vanlig - sivilbefolkningen som lider aller mest.

Etter å ha ødelagt PLO er det greit for Israel å ha Hamas å skylde på. Men Hamas er et produkt av israelsk politikk. Det er Israel som har laget Hamas gjennom sin totalt uforsonlige adferd i de områdene landet fortsatt okkuperer. Hva Hamas kunne ha blitt får vi aldri vite; - lenge før Hamas vant valget i de palestinske områdene hadde Israel planen klar for hvordan de skulle marginaliseres og drives til ytterste skanse. Og politikken har vært svært vellykket, sett med israelske øyne. Nå er palestinerne splittet. Nå er Gaza isolert. Nå er tiden kommet for neste fase i planen med å millioner av palestinere til å forsvinne.

Det er provoserende - og ikke lite grotesk - å se hvordan palestinske lidelser nå brukes som innsatsfaktor i den israelske valgkampen. Men det er ledd i en langsiktig og kynisk plan: Verden skal for alltid vennes til å se palestinerne leve i utbombede flyktningleire. Det er disse bildene som skal være "normalen." Det er slik det skal være, og vi skal etter hvert slutte å bli oppgitt og frustrert på palestinernes vegne. De har ikke annet, og de skal heller aldri noe annet. I det øyeblikk det blir skapt håp om forsoning og om framgang i de palestinske områdene blir denne perverse logikken truet, og da er det på tide med nye aksjoner slik at verden hele tiden blir minnet om hvem det er som er herre og mester i området. Framgang for palestinerne betyr bare at de har enda mer å miste. Derfor må Israel hele tiden sørge for at det er minst mulig som kan mistes. For palestinerne kan det bare finnes en framtid, nemlig ingen framtid. Bare slik kan de forsvinne.

Basert på denne hårreisende strategien har konflikten i det gamle Palestina fått lov til å utfolde seg i tiår etter tiår. Gaza er i dag ett av de fattigste områdene i hele verden, med levekår som er hinsides enhver forstand. Så kan man spille overrasket over at folk blir desperate, og man kan be "partene" om å besinne seg. Språkbruken er både forførende og forvirrende, og den gir assosiasjoner til to "parter" som på noen som helst måte kan sammenlignes med hverandre. Men det er jo ikke tilfellet, noe bildene fra Gaza så tydelig illustrerer. I denne konflikten finnes en mektig okkupant på den ene siden, og et fortvilet og splittet folk på den andre.

I Aftenposten i dag sier Erna Solberg at "Norges muligheter til å bli hørt avhenger av at man ikke heller for sterkt i palestinsk retning." Faren for at noe slikt skulle skje er dessverre liten. Norge tok i sin tid konsekvensen av at Hamas helt klart vant det palestinske valget. Standpunktet var både logisk og politisk riktig, men dessverre fulgte andre land etter. Israel fikk nok en gang viljen sin, og seieren til Hamas skulle bli til liten glede for den palestinske befolkningen. Nå bidrar rivaliseringen mellom Fatah og Hamas til at Israel har fått et lett spill. I virkeligheten kan de gjøre hva de vil, og har lite annet å frykte enn kraftløse protester fra en hel verden.

Så snur alle seg mot Barack Obama og venter at USA skal ta nye initiativ for å løse konflikten. Jeg har tro på Obama, men ikke stor tro. Han er tross alt amerikansk president, leder av et folk som greide det kunststykket å gjenvelge George W. Bush i 2004 (til forskrekkelse for en hel verden) og der lojalitet til Israel teller nesten like mye som lojaliteten til USA. I administrasjonen hans finnes noen av de sterkeste Israel-vennene som amerikansk politikk har å by på for tiden. Selv om det skulle komme noen nye initiativ fra Obama vil de være trygt innenfor det israelske paradigmet om at palestinerne i bunn og grunn bare er "i veien" og at det hadde vært best for alle om de bare kunne bli borte.

Så der står vi: Med om lag 3,7 millioner mennesker i de palestinske områdene som er evig dømt til å bli holdt nede, fordi hver gang det er håp om bedring blir den israelske strategien satt under press. Det er rett og slett for israelere som ser for seg en framtid med et fritt og selvstendig palestinsk folk som nærmeste nabo. Det var aldri en del av planen. Og noen annen plan har i grunnen aldri eksistert.

2 kommentarer:

Fredrik Mellem sa...

Hei Tom!

Bloggen din er meget lovende. Jeg legger deg på lenkesiden min, og så må du få deg en lenkeliste du også.

Jeg skal sammen med DnA lage bloggseminar for oss sosialdemokratiske bloggere utpå nyåret en gang. Interessert?

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg er ingen ekspert på dette, men skal nok skaffe meg en sånn liste med tiden. Blir gjerne med på seminar hvis tiden tillater. Godt nytt år! Hilsen Tom