Den 16. november 2008 er en historisk dag, for da var det klart at Barack Obama blir den neste presidenten i USA. I lang tid hadde jeg trodd at det ville bli utfallet, men likevel opplevde jeg selve valgnatten som magisk, og jeg kan nesten ikke beskrive hva jeg følte da John McCain leverte sin takketale (den beste talen fra hans side i hele valgkampen) og da Barack Obama litt senere takket sine tilhengere.
Dette resultatet vil forandre mer enn vi trolig er klar over i dag. Allerede har det forandret amerikansk politikk. Men det bærer også i seg håpet om forandringer på mange andre områder; klimapolitikk, forholdet mellom USA og Russland, utviklingen i Midt-Østen, synet på minoriteter verden over, mulighetene for å skape grunnlag for en mer positiv utvikling i mange konfliktområder - for å nevne noe.
I flere år har jeg hatt et positivt syn på Barack Obama. Derfor vet jeg at jeg kommer til å bli skuffet, for han er valgt til president i USA og han vil per definisjon forfølge amerikanske interesser og holdninger - også der de står i motsetning til synet til en norsk sosialdemokrat. For eksempel når det gjelder Midt-Østen, frihandel og hva som egentlig kreves for å skape en mer bærekraftig klima- og miljøpolitikk. Han vil trolig også skuffe mange av sine egne velgere i USA når det gjelder helse- og velferdspolitikk, - rett og slett fordi det er så mye å ta fatt i og fordi det er umulig å rette opp alle problemer i løpet av kort tid. Det økonomiske tilbakeslaget gjør ikke nødvendigvis jobben enklere, for sannheten er at USA er et land som har levd over evne i altfor mange år. Det er ikke mulig å løse problemene i USA gjennom økt forbruk, tvert i mot: Amerikanerne må nå jobbe mer, spare mer og - ikke minst - rette opp handelsbalansen ved å produsere varer og tjenester som verden vil ha. Det blir en tøff omlegging for mange, tror jeg.
Likevel er jeg kjempeglad for at amerikanske velgere på denne måten sa klart fra om hva de mente om Bush-perioden. Selv var jeg temmelig sjokkert da Bush ble gjenvalgt i 2004. Jeg kunne ikke forstå hvordan en regjering som til de grader hadde feilet både hjemme og ute kunne få et nytt mandat av velgerne. Greit nok, amerikanske velgere legger vekt på andre spørsmål enn oss her i Europa. Og greit nok, et land i krig har en tendens til å slutte opp om sin egen regjering. Men her snakker vi om en regjering som hadde fattet den ene katastrofale beslutningen etter den andre, og som med vitende og vilje hadde isolert seg fra resten av verden på en måte som stiller selv periodene med Harding, Coolidge og Hoover i skyggen. Den gangen søkte USA selv isolasjon. Med Bush ble USA isolert fra omverdenen gjennom sin arroganse og inkompetanse. Og det er tross alt noe annet.
På hjemmebane kommer Bush til å bli husket for sin aggressive skattepolitikk og for å ha styrt statsfinansene rett på grunn. Bush ga ensidige skattelettelser til de aller rikeste og han økte statens utgifter - ikke minst til militære formål - på en måte som det skal ta amerikanerne mange år å rette opp igjen. Hans syn på velferds- og familiespørsmål var ikke bare konservativt, men direkte reaksjonært. Han ville grunnlovsfeste at ekteskap bare kunne skje mellom mann og kvinne (og dermed stanse all lovgivning på delstatsnivå som åpnet for homofilt ekteskap), han var aktiv abortmotstander, motstander av å sikre minoriteter rettigheter i forhold til høyere utdanning og offentlige ansettelser, han var motstander av kvotering av kvinner og han nedla veto mot alt som kunne minne om sterkere miljølovgivning. Han motsatte seg økte statlige bidrag i helse- og sosialforsikring, og han gjorde ingenting for de om lag 60 millioner amerikanere som i dag ikke har en skikkelig helseforsikring. Sosialpolitikken til Bush-administrasjonen handlet om at de som har problemer har skyld i det selv, og får greie seg selv. Til tross for mer enn syv år med økonomisk oppgang er de økonomiske forskjellene i USA større enn noen gang, og antall fattige flere enn noen gang. Bush forandret "the land of opportunity" til "the land of social frustration."
Noe av det første Bush-regjeringen gjorde var å si nei til Kyoto-avtalen. Dermed satte de arbeidet med å løse klimaproblemet ti år tilbake. Den tiden som der gikk tapt kan vise seg å bli veldig kostbar. Etter terroranslaget den 11. september 2001 - da en hel verden viste sin omsorg for USA, og selv avisene i Teheran hadde forsider som uttrykte sin støtte - ble den internasjonale sympatien mer og mer skuslet bort av Bush-regjeringens standhaftige mål om fjerne Saddam Hussein. Mens aksjonene mot Taliban i Afghanistan hadde bred internasjonal oppslutning, ble det amerikanske sidesporet mot Irak mer og mer slitsomt. Verst var trolig behandlingen av FNs organer og FNs egne inspektører. Utenriksminister Powell ble gjort til en triviell løgner i Sikkerhetsrådet, statsminister Tony Blair i Storbritannia lanserte fullstendig urealistiske teorier om raketter som kunne nå Europa på mindre enn en time, det var spekulativ omtale av kjemikalier og masseødeleggelsesvåpen som kun hadde en hensikt, nemlig å skremme folk til å støtte en invasjon av Irak. I USA greide Bush å overbevise tilstrekkelig mange om at Taliban i Afghanistan og Saddam Hussein i Irak var to sider av samme sak, til tross for at alle med helt banale kunnskaper om Midt-Østen ville si noe annet. Utenfor USA gikk det ikke like greit; folk lot seg ikke overbevise. Derfor gikk USA til angrep mot Irak uten støtte fra FN - uten tvil det største feilgrepet til George Bush (og Tony Blair).
Men med Irak-invasjonen skapte Bush katastrofe flere steder enn i Irak. Ikke minst palestinerne har måttet betale en høy pris for denne politikken. I ly av "kampen mot terror" kunne Israel sette i verk tiltak i de okkuperte områdene som gjorde alle fredsforhandlinger umulige. Resultatet kjenner vi: Hamas vant valgene i januar 2006, og Norge var ett av svært få land som var villige til å akseptere resultatet. Deretter endte den palestinske motstanden i en tragisk intern konflikt, med splittelse mellom Gaza og de andre okuperte områdene - og med utsikter som er mer nedslående nå enn kanskje noen gang tidligere. De samme kreftene som ville bringe demokrati til Midt-Østen var de første til å sette demokratiet til side etter at seieren til Hamas var et ubestridt faktum. Så kan man spørre hvorfor Vesten står lavt i kurs i Midt-Østen.
USA under Bush har også stanset arbeidet med en mer rettferdig handel over landegrensene. Hele prosessen med å etablere en ny WTO-avtale handler til syvende og sist om at rike land må gi avkall både på beskyttelse av egen produksjon gjennom tollmurer og (ikke minst) subsidiering av eksport av landbruksvarer som truer produksjonen i utviklingslandene. Her har USA stått bom fast, og med sørgelige konsekvenser. At land som India og Kina til slutt sa nei til videre forhandlinger på disse premissene viser at verden nå står overfor en ny situasjon, der det ikke lenger bare er opp til OECD-landene å bestemme spillereglene.
Hva så med Russland? Jeg skal være den første til å innrømme at det er sider ved utviklingen i Russland jeg er kritisk til, ikke minst når det gjelder demokrati, pressefrihet og åpenhet. På den andre siden er jeg ikke så historieløs at jeg har glemt hvilken utvikling Russland hadde på 1990-tallet, godt hjulpet av "rådgivere" og "eksperter" fra Vesten. Det fantes sinnsyke planer om overgang til en fri markedsøkonomi på 900 dager (en dårlig valgt parallell til beleiringen av Leningrad, fra september 1941 til januar 1944), det ble gjort alle mulige forsøk på å skaffe kontroll fra vestlige investorer over nasjonale ressurser og mange statlige foretak ble overtatt for en slikk og ingenting av "baroner" som evnet å hente inn sårt tiltrengt utenlandsk valuta gjennom personlige forbindelser. I de første årene av 1990-tallet var Russland på billigsalg. Det var åpen nød for første gang siden 1920-tallet, og køene av fattige i store byer som Moskva og Petersburg ville ingen ende ta. Russland vil på grunn av dette enorme fallet få sin befolkning redusert i et omfang som er ukjent i fredstid - den største nedgangen i befolkningen i noe industriland noensinne. Det har satt sine spor, og det har også satt agendaen for Putin-generasjonen. Her var det snakk om å sette hesten foran kjerra. Om å sikre lønn til ansatte i det offentlige og i industrien. Om å løse grunnleggende oppgaver med hensyn til trygghet og myndighetsutøvelse. Om å restaurere en grad av nasjonal selvfølelse, og internasjonal innflytelse. Etter perioden med Jeltsin var det nok å ta fatt i for Putin, uten at jeg dermed gir grønt lys for alt han har foretatt seg. Men skal vi forstå Russland er vi nødt til å ta med de lange historiske linjene - bak 1990-tallet, bak tiden med kommunisme, bak tsar-veldet og helt bak til tiden med asiatisk dominans, - spør du meg.
Hva kunne Bush bidra med, bortsett fra å sette verden for øvrig i brann? Jo, det var ideen om et "rakettskjold" som tilfeldigvis skulle befinne seg i Tsjekkia og Polen, og hvis eneste oppgave var å identifisere og nøytralisere raketter fra "rouge states." Hvilke stater kunne så dette være? Vel, i talen sin til Kongressen i 2002 nevnte Bush tre stater som var del av en "ondskapens akse" og som måtte bekjempes: Nord-Korea, Iran og Irak. Saklig sett er dette land som på denne tiden hadde fint lite med hverandre å gjøre, bortsett fra at de alle hadde et dårlig forhold til USA. I Nord-Korea har vi et kommuniststyre som hater religiøst lederskap, i Iran har vi et shia-muslimsk styre som hater kommunisme og som har ligget i krig med Irak. Og i Irak hadde vi en sunni-muslimsk leder som hadde sagt farvel til kommunismen og som nettopp hadde ligget i krig med Iran. Dette var da, den høyst utrolige, alliansen. Tanken var latterlig allerede den gang, i dag er den grensende mot utenrikspolitisk galskap.
Men fortsatt bruker Condoleezza Rice tiden sin på å argumentere for denne tåpelige ideen. Jeg bare spør: Hvis du var en normalt tenkende russer og du hadde som jobb å ta vare på russisk sikkerhetspolitikk: Ville du kjøpt denne historien? Jeg tenker at svaret ditt er nei. Jeg tenker du ville antatt at "rakettskjoldet" ikke er rettet mot Iran eller Nord-Korea (for Irak har jo falt bort i perioden), men heller mot deg selv. Man trenger ikke være noe utenrikspolitisk geni for å trekke en slik konklusjon. Hele ideen om et "rakettskjold" er selvsagt noe USA har funnet på for å kunne mobilisere militært mot et Russland som slett ikke har akseptert teorien om "900 dager til markedsøkonomi." Rakettskjoldet handler om dominans, verken mer eller mindre. Sannsynligvis er teknologien like ubrukelig som tanken bak, men det spiller liten rolle så lenge USA kan spille på motsetninger mellom nye og gamle NATO-land og i tillegg skaffe seg større militær tilstedeværelse i Sentral-Europa.
Dette er den sirkelen vi nå må bryte. Vi fikk et nytt Europa i 1989. Muren falt. Etter den tid har EU blitt utvidet, - langt inn i interesseområdet til det gamle Sovjetunionen. Det vi minst av alt trenger er en inkompetent og historieløs amerikansk president som ønsker å opprettholde gamle konflikter, og som ikke ser seg fri for å skape nye.
Så derfor: Thank you for nothing, Mr. Bush. Du vil bli husket for å ha satt verden kraftig tilbake, for å ha økt avstanden mellom landene og for å ha gjort det enda vanskeligere å løse konflikter som har stor betydning for millioner av mennesker.
For alle som husker 1990-tallet har du gjort det første tiåret av vårt århundre til en parodi - til en ren skandale for hvordan nasjonale og internasjonale spørsmål bør løses. Når du går av er det ikke en dag for tidlig, men åtte år for sent!
(I løpet av din tid som sjef for USA har jeg bare hatt gleden av å le oppriktig to ganger; - den ene gangen var da visepresident Dick Cheney skøt jaktkameraten sin i beinet under en andejakt og den andre gangen var da du viste et sinnelag for selvironi under en pressemiddag i Washington.)
Dette resultatet vil forandre mer enn vi trolig er klar over i dag. Allerede har det forandret amerikansk politikk. Men det bærer også i seg håpet om forandringer på mange andre områder; klimapolitikk, forholdet mellom USA og Russland, utviklingen i Midt-Østen, synet på minoriteter verden over, mulighetene for å skape grunnlag for en mer positiv utvikling i mange konfliktområder - for å nevne noe.
I flere år har jeg hatt et positivt syn på Barack Obama. Derfor vet jeg at jeg kommer til å bli skuffet, for han er valgt til president i USA og han vil per definisjon forfølge amerikanske interesser og holdninger - også der de står i motsetning til synet til en norsk sosialdemokrat. For eksempel når det gjelder Midt-Østen, frihandel og hva som egentlig kreves for å skape en mer bærekraftig klima- og miljøpolitikk. Han vil trolig også skuffe mange av sine egne velgere i USA når det gjelder helse- og velferdspolitikk, - rett og slett fordi det er så mye å ta fatt i og fordi det er umulig å rette opp alle problemer i løpet av kort tid. Det økonomiske tilbakeslaget gjør ikke nødvendigvis jobben enklere, for sannheten er at USA er et land som har levd over evne i altfor mange år. Det er ikke mulig å løse problemene i USA gjennom økt forbruk, tvert i mot: Amerikanerne må nå jobbe mer, spare mer og - ikke minst - rette opp handelsbalansen ved å produsere varer og tjenester som verden vil ha. Det blir en tøff omlegging for mange, tror jeg.
Likevel er jeg kjempeglad for at amerikanske velgere på denne måten sa klart fra om hva de mente om Bush-perioden. Selv var jeg temmelig sjokkert da Bush ble gjenvalgt i 2004. Jeg kunne ikke forstå hvordan en regjering som til de grader hadde feilet både hjemme og ute kunne få et nytt mandat av velgerne. Greit nok, amerikanske velgere legger vekt på andre spørsmål enn oss her i Europa. Og greit nok, et land i krig har en tendens til å slutte opp om sin egen regjering. Men her snakker vi om en regjering som hadde fattet den ene katastrofale beslutningen etter den andre, og som med vitende og vilje hadde isolert seg fra resten av verden på en måte som stiller selv periodene med Harding, Coolidge og Hoover i skyggen. Den gangen søkte USA selv isolasjon. Med Bush ble USA isolert fra omverdenen gjennom sin arroganse og inkompetanse. Og det er tross alt noe annet.
På hjemmebane kommer Bush til å bli husket for sin aggressive skattepolitikk og for å ha styrt statsfinansene rett på grunn. Bush ga ensidige skattelettelser til de aller rikeste og han økte statens utgifter - ikke minst til militære formål - på en måte som det skal ta amerikanerne mange år å rette opp igjen. Hans syn på velferds- og familiespørsmål var ikke bare konservativt, men direkte reaksjonært. Han ville grunnlovsfeste at ekteskap bare kunne skje mellom mann og kvinne (og dermed stanse all lovgivning på delstatsnivå som åpnet for homofilt ekteskap), han var aktiv abortmotstander, motstander av å sikre minoriteter rettigheter i forhold til høyere utdanning og offentlige ansettelser, han var motstander av kvotering av kvinner og han nedla veto mot alt som kunne minne om sterkere miljølovgivning. Han motsatte seg økte statlige bidrag i helse- og sosialforsikring, og han gjorde ingenting for de om lag 60 millioner amerikanere som i dag ikke har en skikkelig helseforsikring. Sosialpolitikken til Bush-administrasjonen handlet om at de som har problemer har skyld i det selv, og får greie seg selv. Til tross for mer enn syv år med økonomisk oppgang er de økonomiske forskjellene i USA større enn noen gang, og antall fattige flere enn noen gang. Bush forandret "the land of opportunity" til "the land of social frustration."
Noe av det første Bush-regjeringen gjorde var å si nei til Kyoto-avtalen. Dermed satte de arbeidet med å løse klimaproblemet ti år tilbake. Den tiden som der gikk tapt kan vise seg å bli veldig kostbar. Etter terroranslaget den 11. september 2001 - da en hel verden viste sin omsorg for USA, og selv avisene i Teheran hadde forsider som uttrykte sin støtte - ble den internasjonale sympatien mer og mer skuslet bort av Bush-regjeringens standhaftige mål om fjerne Saddam Hussein. Mens aksjonene mot Taliban i Afghanistan hadde bred internasjonal oppslutning, ble det amerikanske sidesporet mot Irak mer og mer slitsomt. Verst var trolig behandlingen av FNs organer og FNs egne inspektører. Utenriksminister Powell ble gjort til en triviell løgner i Sikkerhetsrådet, statsminister Tony Blair i Storbritannia lanserte fullstendig urealistiske teorier om raketter som kunne nå Europa på mindre enn en time, det var spekulativ omtale av kjemikalier og masseødeleggelsesvåpen som kun hadde en hensikt, nemlig å skremme folk til å støtte en invasjon av Irak. I USA greide Bush å overbevise tilstrekkelig mange om at Taliban i Afghanistan og Saddam Hussein i Irak var to sider av samme sak, til tross for at alle med helt banale kunnskaper om Midt-Østen ville si noe annet. Utenfor USA gikk det ikke like greit; folk lot seg ikke overbevise. Derfor gikk USA til angrep mot Irak uten støtte fra FN - uten tvil det største feilgrepet til George Bush (og Tony Blair).
Men med Irak-invasjonen skapte Bush katastrofe flere steder enn i Irak. Ikke minst palestinerne har måttet betale en høy pris for denne politikken. I ly av "kampen mot terror" kunne Israel sette i verk tiltak i de okkuperte områdene som gjorde alle fredsforhandlinger umulige. Resultatet kjenner vi: Hamas vant valgene i januar 2006, og Norge var ett av svært få land som var villige til å akseptere resultatet. Deretter endte den palestinske motstanden i en tragisk intern konflikt, med splittelse mellom Gaza og de andre okuperte områdene - og med utsikter som er mer nedslående nå enn kanskje noen gang tidligere. De samme kreftene som ville bringe demokrati til Midt-Østen var de første til å sette demokratiet til side etter at seieren til Hamas var et ubestridt faktum. Så kan man spørre hvorfor Vesten står lavt i kurs i Midt-Østen.
USA under Bush har også stanset arbeidet med en mer rettferdig handel over landegrensene. Hele prosessen med å etablere en ny WTO-avtale handler til syvende og sist om at rike land må gi avkall både på beskyttelse av egen produksjon gjennom tollmurer og (ikke minst) subsidiering av eksport av landbruksvarer som truer produksjonen i utviklingslandene. Her har USA stått bom fast, og med sørgelige konsekvenser. At land som India og Kina til slutt sa nei til videre forhandlinger på disse premissene viser at verden nå står overfor en ny situasjon, der det ikke lenger bare er opp til OECD-landene å bestemme spillereglene.
Hva så med Russland? Jeg skal være den første til å innrømme at det er sider ved utviklingen i Russland jeg er kritisk til, ikke minst når det gjelder demokrati, pressefrihet og åpenhet. På den andre siden er jeg ikke så historieløs at jeg har glemt hvilken utvikling Russland hadde på 1990-tallet, godt hjulpet av "rådgivere" og "eksperter" fra Vesten. Det fantes sinnsyke planer om overgang til en fri markedsøkonomi på 900 dager (en dårlig valgt parallell til beleiringen av Leningrad, fra september 1941 til januar 1944), det ble gjort alle mulige forsøk på å skaffe kontroll fra vestlige investorer over nasjonale ressurser og mange statlige foretak ble overtatt for en slikk og ingenting av "baroner" som evnet å hente inn sårt tiltrengt utenlandsk valuta gjennom personlige forbindelser. I de første årene av 1990-tallet var Russland på billigsalg. Det var åpen nød for første gang siden 1920-tallet, og køene av fattige i store byer som Moskva og Petersburg ville ingen ende ta. Russland vil på grunn av dette enorme fallet få sin befolkning redusert i et omfang som er ukjent i fredstid - den største nedgangen i befolkningen i noe industriland noensinne. Det har satt sine spor, og det har også satt agendaen for Putin-generasjonen. Her var det snakk om å sette hesten foran kjerra. Om å sikre lønn til ansatte i det offentlige og i industrien. Om å løse grunnleggende oppgaver med hensyn til trygghet og myndighetsutøvelse. Om å restaurere en grad av nasjonal selvfølelse, og internasjonal innflytelse. Etter perioden med Jeltsin var det nok å ta fatt i for Putin, uten at jeg dermed gir grønt lys for alt han har foretatt seg. Men skal vi forstå Russland er vi nødt til å ta med de lange historiske linjene - bak 1990-tallet, bak tiden med kommunisme, bak tsar-veldet og helt bak til tiden med asiatisk dominans, - spør du meg.
Hva kunne Bush bidra med, bortsett fra å sette verden for øvrig i brann? Jo, det var ideen om et "rakettskjold" som tilfeldigvis skulle befinne seg i Tsjekkia og Polen, og hvis eneste oppgave var å identifisere og nøytralisere raketter fra "rouge states." Hvilke stater kunne så dette være? Vel, i talen sin til Kongressen i 2002 nevnte Bush tre stater som var del av en "ondskapens akse" og som måtte bekjempes: Nord-Korea, Iran og Irak. Saklig sett er dette land som på denne tiden hadde fint lite med hverandre å gjøre, bortsett fra at de alle hadde et dårlig forhold til USA. I Nord-Korea har vi et kommuniststyre som hater religiøst lederskap, i Iran har vi et shia-muslimsk styre som hater kommunisme og som har ligget i krig med Irak. Og i Irak hadde vi en sunni-muslimsk leder som hadde sagt farvel til kommunismen og som nettopp hadde ligget i krig med Iran. Dette var da, den høyst utrolige, alliansen. Tanken var latterlig allerede den gang, i dag er den grensende mot utenrikspolitisk galskap.
Men fortsatt bruker Condoleezza Rice tiden sin på å argumentere for denne tåpelige ideen. Jeg bare spør: Hvis du var en normalt tenkende russer og du hadde som jobb å ta vare på russisk sikkerhetspolitikk: Ville du kjøpt denne historien? Jeg tenker at svaret ditt er nei. Jeg tenker du ville antatt at "rakettskjoldet" ikke er rettet mot Iran eller Nord-Korea (for Irak har jo falt bort i perioden), men heller mot deg selv. Man trenger ikke være noe utenrikspolitisk geni for å trekke en slik konklusjon. Hele ideen om et "rakettskjold" er selvsagt noe USA har funnet på for å kunne mobilisere militært mot et Russland som slett ikke har akseptert teorien om "900 dager til markedsøkonomi." Rakettskjoldet handler om dominans, verken mer eller mindre. Sannsynligvis er teknologien like ubrukelig som tanken bak, men det spiller liten rolle så lenge USA kan spille på motsetninger mellom nye og gamle NATO-land og i tillegg skaffe seg større militær tilstedeværelse i Sentral-Europa.
Dette er den sirkelen vi nå må bryte. Vi fikk et nytt Europa i 1989. Muren falt. Etter den tid har EU blitt utvidet, - langt inn i interesseområdet til det gamle Sovjetunionen. Det vi minst av alt trenger er en inkompetent og historieløs amerikansk president som ønsker å opprettholde gamle konflikter, og som ikke ser seg fri for å skape nye.
Så derfor: Thank you for nothing, Mr. Bush. Du vil bli husket for å ha satt verden kraftig tilbake, for å ha økt avstanden mellom landene og for å ha gjort det enda vanskeligere å løse konflikter som har stor betydning for millioner av mennesker.
For alle som husker 1990-tallet har du gjort det første tiåret av vårt århundre til en parodi - til en ren skandale for hvordan nasjonale og internasjonale spørsmål bør løses. Når du går av er det ikke en dag for tidlig, men åtte år for sent!
(I løpet av din tid som sjef for USA har jeg bare hatt gleden av å le oppriktig to ganger; - den ene gangen var da visepresident Dick Cheney skøt jaktkameraten sin i beinet under en andejakt og den andre gangen var da du viste et sinnelag for selvironi under en pressemiddag i Washington.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar