tirsdag 2. desember 2008

Et modig utspill

I dag skal det handle om narkomani og verdighet. Om det er rett at politikken vår innenfor psykiatrien har feilet fullstendig, står det jammen ikke mye bedre til når det gjelder kampen mot narkotika. Der går det også ganske dårlig.

På baksiden av forbudet mot all narkotika er det bygget opp en internasjonal kriminell industri av dimensjoner. En industri som lever godt på den andre siden av loven, og som ingen land har lykkes med å bekjempe. Fra tid til annen gjøres det beslag, og fra tid til annen kommer en såkalt "bakmann" opp for retten. Men stort sett handler det om småfisk, om folk som selv er misbrukere og som for lengst har innsett at den eneste måten å dekke forbruket på er å begå et passende antall småforbrytelser mens man håper på at det går en viss tid før man blir oppdaget. Og det gjør det gjerne. Strenge straffer fungerer ikke tilstrekkelig avskrekkende i et marked der marginene er skyhøye, og der mulighetene for å bli tatt vurderes som små. Å tro at vi kan stanse narkotikaen bare gjennom å begrense tilbudet er mer enn naivt, det er positivt feil. Ingen land har lykkes med det.

Derfor må vi ta den tunge veien innom etterspørselen, selve forbruket, dersom vi skal ha håp om å lykkes - i alle fall med noe. Vi må ikke bare spørre hvorfor misbruket finner sted, noe som selvfølgelig er et nøkkelspørsmål. Vi må også spørre om omstendighetene rundt misbruket, og om det i alle tilfeller er rett å kriminalisere det. For enkelte grupper av tunge misbrukere er denne kriminaliseringen til liten eller ingen hjelp. Og det vet vi så altfor godt.

Narkomani er en sykdom på linje med alkoholisme. Ingen ønsker å være narkoman, like lite som noen ønsker å være alkoholiker. Og jo lenger misbruket varer jo fjernere blir drømmen om å slippe fri. Forskjellen er at mens alkoholikeren i prinsippet kan gå på polet og kjøpe en lovlig vare, må den narkomane ut på byen og bryte loven. I begge tilfeller fører misbruket til tragedie og lidelse, - slett ikke bare for misbrukeren, men typisk for mange flere. Rusmisbrukere er kort og godt mennesker som trenger hjelp. Forskjellige typer hjelp i forskjellige situasjoner. Det er rusen de har problemer med, og den gjentatte skuffelsen over å mislykkes med å bryte sirkelen. Men dermed bygger problemene seg raskt opp på andre områder også; - studier, arbeid, familie, venner, økonomi, bolig, helse - listen kan fort bli temmelig lang.

Noen kan det gå bra med, andre ikke fullt så bra. Det som er enkelt for noen er uhyggelig komplisert for andre. Der hvor noen har sterke nettverk og støttespillere som kan hjelpe til med å skape orden i et rotete liv står andre på bar bakke, - eller de havner på bar bakke etter å ha brukt opp alle tilgjengelige ressurser og all velvilje som finnes i nærheten. Altfor mange befinner seg nettopp der: På bar bakke. Vi finner dem på "plata" i Oslo og i Nygårdsparken i Bergen. Vi finner dem i de fleste norske byer.

Nå foreslår Bjarne Håkon Hanssen å ta de som er aller verst rammet ut av "loopen." I steden for å måtte stjele eller prostituere seg for sikre seg neste skudd skal de rett og slett få det gratis. Et narkotikapolitisk kinderegg: Kriminaliteten kan reduseres, den narkomane kan få stoff i velordnede former og de som selger stoff har plutselig mistet en tung brukergruppe.

Tør vi å gjøre noe slikt for de som er aller mest utsatt, og der mulighetene for å bli rusfri er praktisk talt lik null? I Zürich deles heroin ut tre ganger om dagen. - Til sammen har vi i årenes løp delt ut mer enn 100 kilo heroin, men ikke så mye som ett gram er blitt stjålet, sier sjeflege Andreas Moldovanyi på poliklinikken Lifeline til Aftenposten. Kriminaliteten har gått ned med 60 prosent og andelen arbeidsledige blant misbrukerne er kraftig redusert. Det finnes knapt noen igjen som lever på gata, og "sprøyteparken" i byen er nesten borte.

Hvor mye bedre er ikke dette forslaget enn ideen om å jage alle narkomane som sliter i hverdagen vekk fra "plata" og opp til plenen foran Stortinget, der de skulle stå til enda større spott og spe som en slags permanent påminnelse om en mislykket narkotikapolitikk? At politiet skulle bruke sine ressurser på den måten - uten andre forsett enn å plage Stortinget - er en provoserende tanke. Snakk om å redusere mennesker til midler i en politisk strid.

For det er politikk det handler om, dette også. Som samfunn kan vi velge hvordan vi ønsker å ta vare på - eller ikke ta vare på - noen av de mest belastede menneskene vi har blant oss. Vi kan velge å legge vekt på deres rett til mer verdighet i livet, eller vi kan velge å ri prinsipper om absolutt forbud. Prinsipper som har ført oss inn i den situasjonen alle som beveger seg forbi "plata" kan observere med egne øyne hver dag hele året. Det er, mildt sagt, et trist syn. Og du skal være veldig sterk i troen hvis du for alvor mener at "plata" er det beste vi kan få til.

Derfor fortjener Bjarne Håkon Hanssen ros for å ha gjort noe så uvanlig som å komme med et forslag til en bedre narkotikapolitikk, en politikk som burde handle om hensynet til de som ligger under for misbruk, men som i steden har handlet om samfunnets behov for å gjenta til det kjedsommelige hvor forferdelig narkotikaen er og hvor viktig det er at den er forbudt. Som om vi ikke visste akkurat det fra før.

Like imponerende som det politiske motet til Bjarne Håkon Hanssen er, like lite imponerende er responsen fra noen av hans kollegaer på Stortinget. Avisene melder om "sterke reaksjoner" og dogmatiske krefter som vil gjøre alt de kan for å stoppe videre utredning av forslaget. Jo takk, her gjelder det å holde stien sin ren. Den vanlige forsvarsmuren bygges opp: "Behovet for behandlingsplasser." Den muren er det tilsynelatende ikke mulig å komme over, for slike plasser trenger vi opplagt mange flere av. Men det var altså ikke det som var spørsmålet. Spørsmålet var hva vi skal gjøre i forhold til de som allerede har forsøkt behandling, gjerne flere ganger, men som ikke har lykkes og som etter all sannsynlighet ikke vil lykkes neste gang heller.

Vi kan ikke legalisere heroin, sier noen. Men det var heller ikke spørsmålet. Å tro at folk vil løpe rett inn i sprøytehelvetet bare fordi vi legger større vekt på at også de med de største rusproblemene har krav på en viss verdighet i livet er en total feilkobling. Jeg greier rett og slett ikke å se hvordan gratis heroin til tunge misbrukere i seg selv kan gjøre det attraktivt å starte en karriere som misbruker. Jeg påstår ubeskjedent at det ikke finnes en eneste person som ville valgt å bli avhengig av heroin simpelthen fordi det var utsikter til å få den gratis dersom misbruket bare ble håpløst og tragisk nok.

Gratis heroin betyr noe helt annet, nemlig at deler av narkotikaomsetningen blir en kriminalitetsfri sone - til glede for samfunnet, til skuffelse for pusherne og til nytte og verdi for de som er mest avhengige. Med så nedslående resultater vi har å vise til i omsorgen for narkomane, er det jammen på tide at noen tør å tenke nye tanker!

2 kommentarer:

Sissel Larsen sa...

Hei, Tom!

Så kult at du blogger! Bra navn også, men synes nå ikke dette var tomsnakk jeg da.. Du er slett ikke så dum :)

Klem fra Sissel

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk til deg Sissel!
Jeg jobber litt med formatet, men tenker nok at det kommer en ytring i ny og ne.
Håper alt er bra med deg.
Hilsen Tom