Hijab? Hamsun? Binders?

På bildet ser vi en smilende Maha Sukkar, opprinnelig fra Libanon, som gleder seg til å gå i gang som politikvinne i Victoria Police i Australia. Hun var den første i det landet som fikk lov til å bruke hijab som en del av politiuniformen. Skal vi tro avisen fra Australia var dette en stor dag både for Maha og familien hennes, som var kommet den lange veien fra Beirut for å delta i feiringen.

I Bodø diskuterer de nå om det er passende å kalle opp det nye kulturhuset etter Knut Hamsun. Ikke rart meningene er delte; på den ene siden var Hamsun en stor forfatter som skrev vakkert om den mystiske nordnorske naturen, på den andre siden var han klin nazist inntil det siste og mange ser fortsatt på ham som en landsforræder.

En binders kan brukes til mye. Under siste verdenskrig ble en binders på jakkeslaget sett på som uttrykk for patriotisme og motstandsvilje. Mer skulle ikke til for å påkalle vrede fra okkupanter og overløpere. Å bære en binders på jakken var slett ikke risikofritt.

Det disse eksemplene har felles er at de handler om symboler. Og symboler har sprengkraft. De står for verdier og holdninger. Og de er gjenstand for tolkning. Derfor er ikke ”symbolpolitikk” – i denne betydningen – uinteressant. Tvert i mot er det meget viktig. Hva betyr det å kalle opp et kulturbygg etter Hamsun? Er det å gi heder til forfatteren, eller til forfatterskapet? Er det kunsten eller kunstneren vi refererer til? Og hva betyr det å gå med en binders på jakken? I dag: Absolutt ingen ting. Vinteren 1944: Absolutt alt.

Nå er det vår tur til å diskutere hijab og uniformer. I Dagbladet skriver Gunnar Skirbekk at vedtaket om å tillate hijab som en del av politiuniformen er ”uryddig.” ”Uniforma er ein institusjonell markør for viljen til å leggje private verdioppfatningar til side. Dei som ikkje har fått med seg dette, har «ein jobb å gjere» og bør inntil vidare ikkje rekrutterast til politi eller rettsvesen,” skriver Skirbekk.

Jeg har stor respekt for Gunnar Skirbekk – av mange og gode grunner, men i denne saken er jeg helt uenig med ham. Jeg mener vi skal si ja til hijab i politiet, og at vi skal ønske hver eneste muslimske kvinne som ønsker å arbeide for å sikre lov og orden i samfunnet vårt hjertelig velkommen. Ja, jeg håper rett og slett at vi får mange kvinner som vil ta med seg hijab og gå inn i dette viktige yrket.

For min del er jeg ikke troende. Jeg er ikke medlem av statskirken. Jeg er tilhenger av en sekulær stat, og av å skille kirken fra staten. Men samtidig er jeg for trosfrihet. Altså må jeg akseptere at det finnes mange som mener helt andre ting enn meg når det kommer til religion, inklusive spørsmålet om hva som er ”korrekt” påkledning. Debatten om hva som er ”korrekt” i henhold til ulike religioner er lang som mange vonde år, ikke minst innenfor islam, men for meg er det avgjørende at dette er noe enkeltmennesker må få bestemme selv. Mitt første premiss er dermed at bruk av hijab, og andre religiøst motiverte plagg, er frivillig. Ettersom vi ikke har noe instrument som kan måle akkurat hvor viktig dette er for hver enkelt, har vi til slutt ikke noe annet valg enn å ta folk på ordet. Det er som regel en god regel. Dersom de sier at dette er viktig for dem, har vi en plikt til å akseptere det.

Mange trosretninger har spesielle ”religiøse” plagg. Ja, det finnes også synspunkter på hva som er ”riktig” blant kristne. Å nekte noen å kle seg i samsvar med egen vilje og overbevisning kunne ikke falle meg inn. I alle fall rent prinsipielt. For det kan finnes former for påkledning som er lite hensiktsmessige i gitte situasjoner, for eksempel en arbeidssituasjon. Det nytter ikke med burka i passkontrollen (jeg vil si uansett hvilken side av skranken du er på), og det er heller ikke særlig gunstig med sjal foran hele ansiktet når man sitter på skolebenken. Religiøse plagg og gevanter kan også være direkte farlige i enkelte arbeidsmiljøer. Jeg vil tro at en religiøst motivert kniv ikke er tilstrekkelig til å slippe inn på flyet (i så fall blir jeg forbanna, for jeg har selv blitt nektet å reise med en elektrisk drill, rett nok uten at jeg hadde noen spesiell metafysisk begrunnelse). Og så videre. Men da er vi langt inne i rent praktiske overveielser, og har forlatt det prinsipielle.

For å vende tilbake til prinsippene. Argumentet til Skirbekk – og andre – er at politiuniformen står i en særstilling. Politiet har rett til å utøve vold på vegne av samfunnet. Denne rollen er de alene om å ha (i fredstid), og derfor er det særlig påkrevet at de som utøver yrket framstår som nøytrale hva angår personlige holdninger og vurderinger. Altså: En lik uniform for alle. Gjennom uniformen representerer hver enkelt politimann og -kvinne bare loven, og dermed hele samfunnet, og ikke seg selv. Så langt er jeg helt enig. Vi trenger politiuniformer.

Spørsmålet er da om en politiuniform slutter å være en uniform i det øyeblikket den bæres av en muslimsk kvinne som har en synlig hijab under lua? Slik jeg leser Skirbekk er svaret (kanskje) ja. Men for meg er svaret nei. Jeg står fortsatt overfor en representant for politimakten, forskjellen er at hijaben gir meg en tilleggsopplysning: Jeg står mest sannsynlig også overfor en muslim, i motsetning til det jeg vanligvis ville forvente; - en kristen person, eller kanskje aller helst en sekulært ”avkristnet” nordmann som de fleste i Norge trolig er.

Er en slik tilleggsopplysning avgjørende? Og hva er det i så fall med denne opplysningen som skal få meg til å tvile på at vedkommende ikke lenger er en ”nøytral” representant for ordensmakten? Er det noe med hennes tro eller overbevisning som burde gi meg angst for at hun ikke vil behandle meg i samsvar med den loven hun er satt til å forvalte, men etter personlige innfall og vurderinger isteden? Burde jeg frykte at det ikke er norsk lov som gjelder lenger? Jeg sliter med å finne poenger som kan dra et slikt resonnement videre. Det måtte i så fall være om man mente at muslimer – rent prinsipielt – ikke kan, eller ønsker, å respektere norske lover fullt ut, og at de har andre holdninger, lover og regler som er viktigere for dem, også når de utøver sitt politiyrke. Jeg kan ikke tro at Skirbekk mener noe slikt, og derfor svikter også innvendingen hans ”midt i svevet.” Jeg greier ikke helt å se hvor han skal lande. Hva er det med en hijab som bryter med nøytralitetskravet, eller evnen til å skille mellom egne vurderinger og lovens bestemmelser?

Er det ikke mer sannsynlig at en muslimsk kvinne som tar seg bryet med å først utdanne seg til politi i Norge, og deretter utsette seg for den oppmerksomheten det innebærer å gå med hijab i jobben, nettopp har et krystallklart forhold til hva som er personlig tro og hva jobben går ut på? Ja, kanskje et klarere syn på dette enn de aller fleste norske politifolk? Jeg vet ikke svaret, men mistankene mine går i retning av at vi snakker om personer med nokså robust integritet – og som samtidig viser vilje til å delta i en av de mest krevende funksjonene vi har i samfunnet, til tross for at de tilhører en religiøs minoritet. Skal vi si nei til dette? Hva slags integreringspolitikk er i så fall dét? Jeg ville ikke bli overrasket om mange muslimer følte det som om de ble ansett som ”uverdige” til å forsvare lovene i det landet der de bor, stemmer, betaler skatt og har akkurat samme demokratiske rettigheter som alle andre.

På min arbeidsplass er det flere som bruker hijab, uten at det plager noen. Jeg har jobbet i muslimske land der kvinnelige kollegaer finner det like naturlig å ha på seg hijab om dagen som det er å ta den av om kvelden når sammenhengen er mindre offisiell. Om en dyktig muslimsk politikvinne skulle rykke opp i gradene i politiet ville hun etter hvert ikke lenger ha noe pålegg om å bære uniform. Hun kunne for eksempel bli etterforsker. Kunne hun da bære hijab? Jeg mener ja. Men ville det ikke være et paradoks om det var lov å bruke hijab som overordnet i politiet, men ikke som underordnet?

Kanskje handler denne diskusjonen først og fremst om når en uniform slutter å være en uniform. Jeg håper det er tilfellet. Men uansett har vi i Norge allerede lovgivning som dekker spørsmålet om religiøse hodeplagg (diskrimineringsloven). Der er hovedbestemmelsen at det ikke er tillatt å nekte noen å bære religiøse hodeplagg, med mindre helt spesielle hensyn som sikkerhet, hygiene, bruk av hjelm og andre helt praktiske forhold tilsier det. Som hovedregel er altså bruk av religiøse hodeplagg allerede en lovbestemt rett i Norge. Burde politiet komme i en særstilling, slik at muslimske kvinner skal nektes å bruke hijab i dette yrket? Mitt svar er nei. Jeg klarer ikke å se hvordan vi på den ene siden kan mene alvor med trosfrihet – som må omfatte bruk av religiøse hodeplagg innenfor praktiske rammer – og samtidig nekte religiøse minoriteter adgang til ett av de viktigste og mest krevende yrkene vi har.