Om dommer og fordommer

Denne sommeren satt jeg i noen timer på en buss, der den bakerste delen var dominert av seks unge menn fra et annet land. De hadde med seg et støynivå som ikke akkurat hører med til det jeg er vant med på norske busser (og jeg har tatt en del buss gjennom årene), de hadde radio og mp3-spillere, de spilte kort og de fortalte vitser som åpenbart var såpass morsomme at de fortjente en helhjertet latter om lag hvert femte minutt, om ikke oftere.

De gikk mye fram og tilbake til kaffeautomaten midt i bussen - hentet mer og mer - og derfor gikk de også temmelig ofte på do. Bussen var stor, men ærlig talt, en buss er en buss - og hver gang et menneske ønsker å flytte seg fra setet sitt til toalettet og tilbake igjen så er det vanskelig å ikke legge merke til det.

Et par av disse karene hadde tørkle på hodet. En av dem satt med bar overkropp. En annen hostet nesten hele veien fra Tvedestrand til Kristiansand. Gudene vet hvor mange svinebasiller han leverte til oss andre som satt og latet som ingenting. En fjerde hadde buksa såpass langt nede på lårene at ikke bare skinkene, men også lårene nedenfor, var helt synlige. For den som ville se. Ett blikk var egentlig nok.

Og mobiltelefoner! Herregud for en ringing, og for et kjas med all den snakkingen på et språk som jeg i alle fall ikke var i stand til å identifisere. Jeg tenkte: Tyrkisk? Bulgarsk? Romansk? Jeg forsøkte å lytte - uten å lytte, sånn helt synlig - men ble ikke klokere.

To ganger på turen var det en såpass pause at det gikk an å gå ut av bussen for å røyke. Begge gangene greide de seks karene å dele en - 1 - sigarett seg i mellom, før bussen skulle videre og kortspillet kunne fortsette. Det var høylytt snakking, musikk, henting av stadig mer kaffe og plukking av kort som uvergelig måtte havne i midtgangen fordi svinger og fart gjorde kortspill mellom to rader svært vanskelig.

Det var - kort sagt - en bråkete opplevelse. Og jeg tenkte at nå er det like før jeg ber disse gutta om å slappe litt av, for jeg var nokså trøtt og det var flere enn meg som åpenbart følte at de tok litt for mye plass. Men så ringte telefonen igjen, og denne gangen må det ha vært en nordmann i den andre enden for nå ble det snakket norsk. Endelig! "Ja, vi er på vei nå. Vi har nettopp kjørt ut fra Lillesand." "Ja, vi er klare i morra." "Ja, jeg har med meg fem stykker, og vi er klare klokka sju." "OK, vi vet hvor vi skal gå når vi kommer til rutebilstasjonen." "Neida, ikke'no problemer her. Vi spiller kort, vet du. Ha-ha!" "Greit. Ha det!"

Disse gutta så ikke ut som ferieturister. Jeg tipper de var på vei til en eller annen jobb. Hvor, eller hva eller hvordan, det vet ikke jeg. For alt jeg vet skulle de til Kristiansand for å servere utepils til tørste nordmenn, eller de skulle jobbe for en av leverandørene til den enorme veiutbyggingen som skjer rundt Kristiansand akkurat i disse dagene, eller de skulle sprenge en tomt og legge asfalt, eller de skulle brøyte en ny vei igjennom skogen, eller de skulle jobbe i Dyreparken, eller kanskje de var banditter som skulle hente noe/skjule noe/transportere noe ulovlig. Eller kanskje de var turister (ha-ha, særlig) som bare ville se seg omkring?

Som hos alle andre tar det veldig kort tid for meg fra det ytre sanseapparatet og tilbake til egne fordommer - som ligger trygt plassert ett eller annet sted inne i hjernebarken. Det tar ikke sekunder engang, heller mikrosekunder, eller nanosekunder: Ung mann, fremmed språk, bar overkropp, tøff i trynet, høyrøstet latter, synlig underbukse - vel - svaret er i grunnen gitt: Her snakker vi neppe om speideren, du! Her snakker vi om folk som er ute etter å vri seg fram gjennom norske støtteordninger, undergrave rettssikkerheten og ellers by seg fram til hver eneste gangster som måtte finnes. Sannsynligvis burde alle seks vært arrestert for lenge siden. Var det A-gjengen? Eller B-gjengen? Eller var det den nye gjengen, den som nå er fullstendig dominert av Østeuropeisk mafia? Gudene vet!

Eller kanskje ikke? På en av sine veier tilbake fra kaffemaskinen i bussen kom en av de seks tøffingene til å søle noen dråper varm kaffe på undertegnede. Han så nøye på meg, for liksom å være sikker på at han hadde forstått omfanget av skaden. Da kan skjønte at det bare dreide seg om noen ubetydelige dråper, sa han: "Sorry, ass! Kom en sving her og greier!" Og jeg? Jeg svarte i mitt aller mest inkluderingsvillige tonefall: "Det er helt greit." Og så smilte jeg kjekt tilbake, bare for å understreke at jeg ville være det siste mennesket i verden han eventuelt ville kjøre kniven sin inn i - bare for å plage A/B/C-gjengen eller hva de heter.

Og slik fortsatte kortspillet og bussturen. Musikk, latter, kaffe og pissing på do. De seks karene var aldri en trussel mot andre enn sitt eget kortspill, og alle vi andre kunne forlate bussen akkurat like hele og friske som da vi gikk på. Problemet var bare at vi aldri forstod hva de snakket om, hva de lo av, eller hva slags oppgaver som ventet dem.

Jeg måtte skynde meg videre til neste etappe: Toget fra Kristiansand til Stavanger. Forventningen var, naturligvis, å finne et sete der roden og freden endelig kunne senke seg i de neste tre timene. Hallo! Har du hørt om Norway Cup, og om jentelag fra Rogaland som er på vei hjem? Vel, de er ikke akkurat støyfrie. Aldri har jeg sett så mange mennesker på do samtidig og i gjennomsnitt som langs denne ferden. Og aldri har jeg heller sett så mange mennesker løpe fram og tilbake mellom egne plasser og kafévognen, på jakt etter pølser, pils, pizza, sjokolade – og i det hele tatt.

Pokerklubben til mine ukjente utenlandske kortspillere fra bussen ble plutselig et vagt, men kjærkomment minne. Dette er kollektivtransport på sitt ytterste! Plassmangel, fotballturneringer, toaletter ute av funksjon, og stadige behov for å finne nytt sete. Her er det ikke mye ”sorry, ass”, men mer ”fløtt deg.” Okei, jeg tar den. Det er slik vi er i Norge. Vi er mer ”fløtt deg” enn vi er ”velkommen hit” og vi er mer ”dette er mitt” enn vi er ”hva har du bruk for?”

Likevel slår det meg: En dom er noe som felles etter at en forbrytelse har skjedd. Dommen gjelder en sak. En fordom – som er den dommen vi feller før vi har en dom, og før vi kjenner argumentene i saken, er kanskje den mest vanlige tross alt?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal satse mest på; Gutta boys med tatovering og kortstokk på bussen eller de skrikende jentene ”inn-og-ut av dassen” på toget? Begge var uansett en kjærkommen mulighet til å se Norge fra en annen side.

Og jeg holder fast ved forslaget om at all norsk kollektiv persontrafikk bør gjøres gratis: Bane, buss og drosje – la det bli gratis så folk får se hvor dyr bilen egentlig er, og hva man går glipp av!