Nedskjæringene i Storbritannia er historiske. Og de er samtidig et kjempemessig eksperiment. Britisk økonomi balanserer på kanten av stupet, - veksten er svak og usikker. Det store spørsmålet er: Vil kuttene trekke landet vekk fra avgrunnen eller bikke det utfor?
Den økonomiske ekspertisen er delt i sitt syn. Grovt sett finnes det to posisjoner: Den ene er at kuttene er helt nødvendige for å komme raskest mulig tilbake til en form for balansert vekst. Den andre posisjonen er at kuttene er for omfattende; - for mange arbeidsplasser vil gå tapt, for mange tjenester blir rammet, virkningen på samlet etterspørsel blir for stor. Kort sagt: Det er ikke mulig å tenke seg en vekst som er så stor og kommer så raskt tilbake at Storbritannia unngår en ny nedgang. Som i nabolandet Irland.
Selvsagt er det mye politikk i dette. Men det er også en betydelig grad av faglig uenighet - og usikkerhet - blant økonomiske eksperter.
Alle offentlige utgifter må før eller siden betales. Storbritannia, som mange andre land, har brukt det siste tiåret på å utsette betalingen gjennom å ta opp gjeld. Da finanskrisen kom var gjelden i utgangspunktet høy nok, men krisen gjorde det nødvendig å øke den enda mer for å løse de aller mest akutte problemene. Nå har tiden kommet for å gjøre noe med gjelden, og da viser det seg med full brutalitet at den såkalte "Baron von Munchhausen teorien" ikke holder vann. Det er ikke mulig å løfte seg selv etter håret, - det er ikke mulig å løse et gjeldsproblem gjennom å bare trykke penger. Gjeld må tilbakebetales.
Spørsmålet er hvor raskt. Her har britene et valg, og koalisjonsregjeringen har valgt å satse på raske og omfattende kutt. Skal denne strategien lykkes må privat sektor greie å skape ny vekst og nye arbeidsplasser i et tempo uten sidestykke. Millioner av helt nye arbeidsplasser, i titusenvis - ja, kanskje hundretusenvis, - av helt nye bedrifter. Slik sett er opplegget til den britiske regjeringen en oppskrift for et fullskala eksperiment i innovasjon og nyskaping. Storbritannia vil trenge hver eneste entrepenør de kan oppdrive, pluss noen til. Mennesker med ideer, planer, og vilje til å satse. Det finnes sikkert mange av dem allerede. Men er de mange nok, og er ideene deres gode nok?
De store utgiftene for den britiske regjeringen skiller seg lite fra hva vi finner i andre OECD-land; de tre største postene i budsjettåret 2008/09 var trygder (sosiale utgifter), helse (NHS) og utdanning. Mens utgiftene på alle disse områdene var høyere enn noen sinne i absolutte tall, har britene faktisk hatt høyere utgifter både til trygder og utdanning tidligere (målt som andel av nasjonalinntekten). Målt på denne måten var trygdeutgiftene høyere på begynnelsen av 1990-tallet, mens utgiftene til utdanning nådde en foreløpig topp på midten av 1970-tallet.
Det stiller seg annerledes med helse- utgiftene, som både er på rekordnivå i absolutte tall og som andel av nasjonalinntekten (figur til venstre). National Health Service (NHS) er selve symbolet på felles og offentlig velferd i Storbritannia. Det offentlige helsesystemet ble etablert i 1946 og begynte å fungere i 1948. Det finnes innslag av private helsetjenester også, men de dekker typisk under 10 prosent av behovet. I all hovedsak er NHS skattefinansiert, og ett av løftene fra koalisjonsregjeringen var at den ikke skulle gjennomføre kutt på helseområdet. Dette løftet ser ut til å bli innfridd. De største reelle kuttene fram mot budsjettåret 2014/15 kommer på de områdene som kalles lokal forvaltning (-36,6%), internasjonal utvikling (-34,2%), næringspolitikk (-28,5%), "home office" (-25,2%) og politiet (-20,2%). Dette kommer selvsagt til å merkes, men de mest merkbare kuttene er nok reduserte trygdeytelser (barnetrygd), kutt i offentlig tjenesteproduksjon og i utdanning (særlig høyere utdanning).
Etter at Institute for Fiscal Studies (IFS) offentliggjorde en vurdering av kuttelisten, der de konkluderte med at kuttene ville ramme sosialt urettferdig, har det utviklet seg en opphetet debatt mellom representanter for regjeringen, opposisjonen og ulike fagmiljøer om hva som egentlig er "rettferdig." Mens IFS og oppisjonen argumenteter med at prosentvis like kutt vil ramme de som har minst mer enn de som har mest, mener regjeringen at man også bør ta hensyn til de ytelsene som svake grupper mottar fra før. Ettersom de med middels og høy inntekt mottar en relativt mindre andel av offentlige ytelser er det - andelsmessig - de som får de største kuttene. Denne, litt pussige, måten å se verden på vil trolig ikke hjelpe regjeringen mye etter hvert som kuttene settes ut i livet og konsekvensene blir synlige.
Det store spørsmålet er likevel om det virkelig er nødvendig å kutte så mye og så raskt som koalisjonen legger opp til. Regjeringens argument er at Storbritannia risikerer at gjelden kommer ut av kontroll. En av de som ikke tror på dette argumentet er Paul Krugmann. Han viser til at britenes gjeld ikke er spesielt høy i historisk sammenheng, at rentenivået i Storbritannia har holdt seg lavt selv med voksende gjeld, og at det er lite som tyder på at markedet mistror britenes evne til å håndtere statsgjelden. De største renteutgiftene i forbindelse med statsgjeld hadde Storbritannia fra midten av 1970-tallet og fram til midten av 1980-tallet, og de var på et vesentlig høyere nivå enn i dag, som andel av nasjonalinntekten (se figur over).
Så kan man si at disse årene ikke akkurat var noen "gullalder" for britisk økonomi, med høy arbeidsløshet, kraftig nedbygging av britisk industri og store sosiale problemer. Likevel er jeg tilbøyelig til å være enig med Krugman. Den britiske regjeringen har åpenbart et "ideologisk" syn på behovet for raske nedskjæringer. Det kommer til å få konsekvenser for millioner av mennesker, og det er høyst usikkert om det vil bidra til å få økonomien på fote igjen. Som Krugman skriver:
"Why is the British government doing this? The real reason has a lot to do with ideology: the Tories are using the deficit as an excuse to downsize the welfare state. But the official rationale is that there is no alternative. Indeed, there has been a noticeable change in the rhetoric of the government of Prime Minister David Cameron over the past few weeks — a shift from hope to fear. In his speech announcing the budget plan, George Osborne, the chancellor of the Exchequer, seemed to have given up on the confidence fairy — that is, on claims that the plan would have positive effects on employment and growth. (..)
Never mind that British debt as a percentage of national income is actually below its historical average; never mind that British interest rates stayed low even as the nation’s budget deficit soared, reflecting the belief of investors that the country can and will get its finances under control. Britain, declared Mr. Osborne, was on the “brink of bankruptcy."
What happens now? Maybe Britain will get lucky, and something will come along to rescue the economy. But the best guess is that Britain in 2011 will look like Britain in 1931, or the United States in 1937, or Japan in 1997. That is, premature fiscal austerity will lead to a renewed economic slump. As always, those who refuse to learn from the past are doomed to repeat it."
5 kommentarer:
Veldig interessant og bra innlegg!
Jeg er litt opptatt at man må være forsiktig med å bruke ord som rettferdig. Hva som er rettferdig er høyst objektivt.
Du vil kanskje mene at det er urettferdig at de som har lite mister deler av det de mottar.
Likevel er det jo slik at det er de som mottar mest fra staten også og at staten ikke kan kutte så mye hos de som ikke mottar.....
Det er viktig å ha fokus på problemet : Statene har for mye gjeld. England, Spania, Italia, Berglia, Portugal, Hellas og fler. De har så mye gjeld at det er vanskelig å betale det.
Sammenlign det gjerne med en familie som har lånt for mye og brukt kredittkortene altfor mye.
For å klare seg må de rett og slett kutte forbruk. Om det ikke holder må de selge unna for å klare seg. Kanskje kjøpe rimeligere bil, annen bolig osv.
Likt med Russland som nå selger unna statsbedrifter an mass.
I Frankrike er det store opptøyer. Og jeg ser her på Valgprat.no at det ikke er noen i AP eller SV som går til forsvar av demonstrantene. Heldigvis.
For - det hele er enkel matte : En person får fra fødselen av barnetrygd. Så barnehage, barneskole, ungsdomsskole og her hos oss rett til vg. skole (noe som bidrar stort til lav ledighet i forhold til de som ikke har den retten).
Så får man sykepenger når man er syk i arbeidslivet. Lege og sykehustjenester. Om man blir så syk at man trenger endel medisiner betaler staten over en viss sum.
Man kan gifte seg i og stat stiller med kirke. Så - når man er 58 kan man pensjonerere seg om man har AFP, 67 for de andre. Man får altså pensjon i 20-30 år.
Matten går på at alt dette skal betales inn av de som jobber. Om man jobber fra 23 til 62 (et gjettet snitt - inkl de uføre) er det 39 år å betale inn 20-30 år pensjon på alene.
Så skal man betale de andre tjenestene i tillegg.
Og- nå hopper jeg over andre statlige utgifter som politi, brann, administrasjon, veier, flyplasser, tog osv. Alt dette må man betale inn mens man jobber.
Det sier seg selv at når man jobber mindre må man betale mer. Eller låne til livets opphold og håpe at de som kommer etter har bedre mulighet til å betale enn det man selv har.
Det syns jeg er et dårlig tips.
Vi i Norge har vunnet i Lotto med oljen, men om man holder oljen (som tross alt er en tidsbegreneset resurs) utenfor budsjettet ser vi at vi også driver med underskudd og likt med de andre.
Derfor bør vi lære av de andre land. Tenke langsiktig og fornuftig. Sette "Tæring etter næring" slik at vi slipper slike sjokk som de nå opplever i Frankrike, Spania, Hellas og England.
Takk for kommentar. Jeg er helt enig i at en ansvarlig og langsiktig budsjettpolitikk er viktig i seg selv. Jeg er også enig i at selv Norge har utfordringer på dette området, når vi ser på framtidige forpliktelser til pensjoner og andre trygdeytelser, omsorgstjenester og helseutgifter. Oljeinntektene gir oss en verdifull "buffer", men er ikke store nok til å frita oss fra vanskelige prioriteringer.
I den aktuelle situasjonen som Storbtiannia befinner seg i er det likevel nødvendig å ta hensyn til hvordan statens budsjettpolitikk påvirker samlet etterspørsel. Jeg mener det er en helt reell fare for at altfor store nedskjæringer kan utløse ny nedgang. Da er det bedre å bruke litt lengre tid på å redusere gjelden.
Det er matematikk :
Om staten låner for å generere etterspørsel må virkningen av etterspørselen gi staten mer inntekter enn lån+renter.
I praksis : Om staten låner for å holde en mann i arbeid så må hans skatt, avgifter og produksjon overstige låneutgiftene som er lønn + renter.
Det er veldig vanskelig å få til en så høy avkastning av så mange arbeidere, er du ikke enig ?
Takk for kommentar.
Heldigvis er det mulig for staten å stimulere etterspørselen i økonomien dersom vi står overfor trusselen om økonomisk nedgang. Dette kan skje på flere måter: Rentepolitikk, budsjettpolitikk eller skattepolitikk. Eller en blanding av alt sammen.
Om en slik ekspansiv politikk fører til at staten setter seg i gjeld kommer an på utgangspunktet, og på den politikken som velges.
Det er ikke alltid galt av staten å ta opp gjeld for å stimulere økonomien, det kan være et bedre alternativ enn å grave seg dypt ned i et tilbakeslag og etablere f.eks. et nøyt nivå på arbeidsløsheten.
Dette var da også begrunnelsen for de mange krisetiltakene som ble gjennomført som følge av finanskrisen. Alternativet til disse tiltakene ville trolig vært en enda dypere krise. Det viser seg i de fleste tilfeller at "normal" motkonjunkturpolitikk trekker økonomien tilbake til trendveksten igjen. Da øker verdiskapingen, og statens skatteinntekter øker også, slik at gjelden kan nedbetales. Men dersom politikken føres for langt kan den bidra til å hindre ny vekst, f.eks. ved at for mye ressurser brukes på aktiviteter som gir ingen eller liten vekst.
Derfor er økonomisk politikk fortsatt vanskelig, men det er heldigvis ikke slik at den gjelden staten påtar seg bare skal betales av det mindretallet som eventuelt nyter godt av spesielle sysselsettingstiltak!
Hei igjen og takk for oppfølgingen.
Du har rett i at det er mange virkemidler for å skape vekst.
Skatt er et av dem og et viktig et. Det er i sosialøkonomien formler som viser at for høy skatt demper arbeidslysten - og at det å senke en allerede lav skatt ikke har noen effekt ( se til USA).
Altså litt ekstremt : Å heve fra 95 til 100% skatt vil ikke bety noe for arbeidslysten. Den er borte fra før. Og å senke fra 5 til 0% vil ikke ha noen virkning.
Men - fra 50 til 30% vil ha større virkning.
Det å låne for å stimulere økonomien kan være fornuftig. Det kommer an på utgangspunktet.
Om man alt har så mye gjeld at man sliter med å betjene den kan det være katastrofalt å låne mer.
Selv om man får vekst kan det skje at staten må ta inn så mye for å dekke gjelden at veksten forsvinner (skatteeksempelet) og da sitter man igjen med økt gjeld.
Dette er fakta for mange land, blant annet England.
Venstresiden bråker i disse land fordi de må kutte i tjenester og i offentlig sektor for å frigjøre penger til å betale gjeld og redusere underskuddet (redusere økningen i gjelden).
Jeg ser på Valgprat.no at ingen på venstresiden støtter demonstrasjonene i Frankrike - og det er godt å se.
Det hele er, som nevnt, matematikk.
I et livsløp får man barnetrygd, barnehageplass, barne og ungdomsskole ( i Norge også vg. skole), man får sykehustjenester, kirketjenester, sykepenger og trygder, og man får pensjoner.
Dette må betales tilbake - krone for krone. Så enkelt er det.
Om man blir 80 år og går av som 60 åring må man alt ha betalt inn 20 år med pensjon.
Om man jobber fra 23 er det altså slik at man må betale litt over halvparten av pensjonen sin i skatt og avgifter hvert år. Skal man ha 300.000 i pensjon så må man betale ca 150.000 bare i pensjonspenger.
Så må man betale inn for skole og de andre utgiftene. Dette gjør at skattenivået blir høyt fordi de årene man betaler inn er få.
I Norge har vi AFP på 58, noe jeg mener er lite bærekraftig. Og - noe man opplever i andre land er for lavt.
Vi lever lenger og da må vi betale inn mer - ved å jobbe lenger. Så enkelt er det.
Det er nemlig ikke bare tiltak for å øke veksten ved å bruke penger som er viktig. Det er minst like viktig å ha fokus på å kutte utgifter og øke inntektene.
Legg inn en kommentar