Hva er galt med USA?

Det er mye som imponerer med USA; - det sier alle, og også jeg. Du verden: En dramatisk historie, tradisjon for åpenhet, ytringsfrihet, rettssikkerhet, toleranse, vitenskap og teknologi, et kulturliv som resten av verden misunner. Jo, det er mye å feste seg ved.

Men, ærlig talt, det er også en del som er galt med landet. La meg nevne tre ting:

•  USA tar for mye plass. Amerikanerne bruker flere ressurser enn noe annet land; de er i toppen når det gjelder klimautslipp per innbygger, de har verdens mest ineffektive bilpark, de har verdensrekord i forbruk basert på lånte penger, de er involvert i konflikter med land i alle verdenshjørner, de fører en utenrikspolitikk som like ofte forsterker motsetninger som å redusere dem;
• USA har et håpløst ineffektivt demokrati. Grunntanken i den amerikanske grunnloven er å begrense makten på det føderale nivå. Det er valg praktisk talt hele tiden. Hvert annet år velges 1/3 av medlemmene i Senatet og alle medlemmer av Representantenes hus. Å få vedtatt nye lover er nærmest umulig dersom det finnes et mindretall som aktivt motsetter seg dem, - mulighetene til å blokkere prosessen er nesten uendelige.
• USA har et selvbilde og en politisk kultur som verden har løpt fra. Politisk retorikk i USA har gjerne som forutsetning at alle andre land i verden ønsker å være som dem, og at alle mennesker i verden helst ville bodd i USA. Nesten all amerikansk politikk forutsettes å være patriotisk, og ikke så lite "heroisk." Amerikanerne snakker ubesværet om sitt eget naturlige lederskap på ulike områder, mens virkeligheten er at landet praktisk talt er konkurs og at det knapt har eksistert større motvilje mot landet i moderne tid.

I dag kunne vi lese at Forbes Magazine mener at Kinas president er mektigere enn Barack Obama. Det reflekterer ikke bare Obamas problemer på hjemmebane, men også styrkeforholdet mellom de to landene. USA har verdenshistoriens største utenlandsgjeld, og det er ikke noe land de låner mer penger av enn nettopp Kina. I en verden der USA må leve med stadig større skepsis selv hos nære venner, ikke minst etter 8 år med George Bush, kan Kina feire den ene triumfen etter den andre når det gjelder å bygge nye allianser. Kina lykkes der USA feiler.

Nå ligger USA nede for telling. Høy arbeidsløshet, elendige statsfinanser, en historisk utenlandsgjeld, endeløse problemer i Irak og Afghanistan. Landet sliter med å vise lederskap på noe område, og etter gårsdagens valg er president Obama grundig underminert for resten av sin periode. Ja, selv den berømte amerikanske optimismen har fått seg en knekk. Om amerikansk lederskap var tvilsomt før valget er det bortimot umulig nå. Det kommer verden til å merke; i klimaspørsmålet, i Midt-Østen, i Afghanistan, og ved at andre store land fortsetter å øke sin innflytelse på den globale scenen: Kina, India, Russland, Brasil - for å nevne noen.

At USAs internasjonale innflytelse svekkes er ikke nødvendigvis negativt, snarere tvert i mot; det går an å hevde at USA har vært for dominerende og for egenrådig for lenge. Spørsmålet er om et mindre innflytelsesrikt USA også er et mindre medgjørlig USA. I så fall er lite vunnet. Samtidig åpner USAs tilbakegang for etableringen av en ny og mer balansert verdensordning, en periode der andre perspektiver og erfaringer enn de amerikanske får større innflytelse.

For europeere flest er USA trolig et større mysterium i dag enn noen gang tidligere. Det gjelder i alle fall meg. At George Bush fikk sin andre presidentperiode er meg fortsatt helt ubegripelig. Jeg innrømmer gjerne at jeg sliter med å forstå den massive uviljen mot president Obama som har bygget seg opp i løpet av kort tid. En mulig forklaring er at det finnes en tradisjon for å gi presidenten skylden for "alt" som er galt; - fra BPs oljeutslipp i Mexicogolfen, til motgangen i Afghanistan, til arbeidsløshet og mennesker som må se husene sine gå på tvangsauksjon. Det er mye å være frustrert og fortvilet over. Presidenten er den "naturlige" skyteskiven, for det var skapt enorme forventninger om rask handling - og raske resultater. Det var ikke altfor mange som ville lytte da Barack Obama selv advarte om at det ville ta tid å rette opp skadene etter finanskrisen og åtte år med George Bush.

Når forventningene ikke innfris er en motreaksjon ikke til å unngå. Men hvordan i himmelens navn Sarah Palin og Tea Party bevegelsen kan framstå som et attraktivt alternativ er mye mer enn jeg evner å begripe. Ja, at pendelen skulle svinge så raskt tilbake til Republikanerne i det hele tatt - vi snakker tross alt om partiet til George Bush og Dick Cheney - må man vel nesten være amerikaner for å forstå.

Hvilket forteller meg at det er sider ved globaliseringen som fortsatt er en myte, blant annet antakelsen om at ny teknologi og større informasjonsutveksling over landegrensene skulle føre til at den gjensidige forståelsen også øker. Jeg har aldri brukt mer tid på å følge, og forsøksvis forstå, amerikansk politikk enn de siste årene. Og jeg må bare erkjenne at jeg aldri har forstått mindre enn jeg gjør akkurat nå, - selv når jeg prøver å ta hensyn til den spesifikke amerikanske historien med flukt fra europeisk religionsforfølgelse, nasjonal revolusjon, borgerkrig, industrialisering og moderne kapitalisme.Selv når jeg prøver å ta hensyn til at de amerikanske "partiene" slett ikke er partier i noen europeisk - eller nordisk - betydning av begrepet. Og selv når jeg tar hensyn til at tempoet og personfokuseringen i amerikansk politikk fortsatt er mye større enn i Europa.

Min generasjon er født og oppvokst med amerikansk kulturindustri som viktig premissleverandør. I studietiden var amerikanske læresteder og lærekrefter udiskutable forbilder. Jovisst var vi kritiske til amerikanske samfunnsforhold og - ikke minst - til amerikansk utenrikspolitikk. Men vi var aldri i tvil om at USA representerte det "moderne," eller at USA "lå foran"og viste resten av verden veien til det som skulle komme.

Nå må dette verdensbildet justeres. Mer og mer framstår USA som svekket, konservativt og tilbakeskuende, og ute av stand til å utøve lederskap. Skoene har blitt for store, retorikken har blitt stadig mer hul og jeg tviler på om det er særlig mange som kan si med sikkerhet hvilken retning landet vil ta.

Med valget av Obama var det grunn til å håpe på det beste, med gårsdagens valg er det grunn til å frykte det verste. Det endelige svaret ligger trolig et stykke midt i mellom, men for min del har følelsen av beundring for USA mer og mer blitt erstattet med en følelse av alvorlig bekymring.