Minerva: Høyresiden ser på ulikhet

Hva er det med likhetstanken som skremmer høyresiden? Hvorfor oppleves det som truende for mange liberale og konservative å ha som mål at inntekter og levekår er noenlunde jevnt fordelt i et samfunn? Dette må jeg av og til gruble litt over, senest etter at jeg mottok siste nummer av Minerva (nr. 4/2010) der temaet er “Fattig og rik.”

Jeg kan tenke meg to prinsipielle innvendinger mot likhetstanken: (1) Den kan være urettferdig, fordi inntekter og levekår bør fordeles etter innsats, og innsatsen vil variere mellom folk. (2) Den kan være autoritær fordi det kan være et bytteforhold mellom likhet og frihet, og når likheten vinner er det noen ganger på frihetens bekostning.

Av (1) følger det at samfunn som legger sterk vekt på likhet ikke anerkjenner “enerne,” de kreative, de driftige, eller de arbeidsomme, de som gjennom egen innsats får ting til å skje - til glede både for seg selv og andre. Hvis ikke innsats blir belønnet vil den heller ikke finne sted, og det vil hele samfunnet tape på.

Av (2) kan det følge en lang rekke med forferdeligheter; - ulike former for politisk og økonomisk ufrihet kan være felles stikkord. Likhet kan med andre ord være vel og bra, men det må finnes grenser for likhet og - ikke minst - det må finnes grenser for hvilke virkemidler vi kan bruke for å sikre likheten i samfunnet.

Begrepet likhet lever imidlertid ikke bare i nær kontakt med et begrep om frihet, men også med begrepet rettferdighet. Alle mennesker har en intuitiv motvilje mot å bli urettferdig behandlet, og de fleste av oss har også problemer med at andre blir utsatt for urettferdighet. Og selv om likhet noen ganger kan oppfattes som urettferdig, er likhet ofte også det riktige svaret på urettferdighet. Likhet for loven er ett eksempel. Like politiske rettigheter er et annet. Like muligheter til utdanning og i arbeidslivet et tredje.

Likhet er med andre ord noen ganger urettferdig; - det kan være urettferdig å behandle alle likt fordi innsatsen ikke er lik eller fordi behovene er ulike. Andre ganger er likhet et vilkår for rettferdighet. Så hvis rettferdighet er en overordnet verdi, kan ikke likhet være noe man er prinsipielt for eller mot; - likhet (eller ulikhet) er noe vi tilstreber for å nå et større mål om rettferdighet.

Koblingen mellom likhet og tanker om rettferdighet skjedde for alvor da det begynte å gå opp for folk at forskjellene i samfunnet ikke var skjebnebestemt eller gitt av et guddommelig forsyn. Etter den tid har spørsmålet om rettferdighet - i betydningen “fairness” - vært en del av all demokratisk politisk debatt.

At samfunnet oppleves som (mer eller mindre) rettferdig er trolig ett av de viktigste sosiale “bindemidlene” vi har. Opplevd rettferdighet - i motsetning til åpenbar urettferdighet, korrupsjon og misbruk av makt - er grunnleggende for politisk legitimitet, og dermed også for muligheten til å gjennomføre politikk.

Denne problemstillingen har blitt påtrengende aktuell i forbindelse med finanskrisen, der land etter land nå må gjennomføre brutale økonomiske snuoperasjoner med store konsekvenser for befolkningen. Det er innlysende at dersom foreslåtte tiltak oppleves som urettferdige, hvilket knapt er til å unngå, så faller den politiske legitimiteten som en stein. Da er det selve grunnmuren i samfunnet som står på spill; - “samfunnspakten,” “den sosiale kontrakten” eller “solidariteten.” Kjært barn har mange navn.

Minerva belyser spørsmålet om ulikheter gjennom artikler som tar opp forskjellige temaer: Spørsmålet om hva som er “rettferdig” eller “urettferdig” ulikhet, debatten om boken “The Spirit Level,” ulike økonomiske og sosiale drivkrefter for likhet og ulikhet, spørsmålet om hvordan genetisk arv kan påvirke ulikheter i karriere og livsløp, en artikkel om Friedrich Hayeks syn på rettferdighet og en artikkel om hvordan venstreorienterte regjeringer i Latin-Amerika har lykkes (eller mislykkes) med å bekjempe sosiale forskjeller.

Artiklene er jevnt over interessante og av høy kvalitet. Jeg har abonnert på Minerva i en årrekke. Den innsatsen som er nedlagt fra liberal-konservativ side for å (re)etablere et solid tidsskrift for politikk og samfunn - med en tilsvarende interessant og aktuell hjemmeside - er ganske imponerende (Minerva er inne i sin 86. årgang).

Med kombinasjonen av “tenketanken” Civita og miljøet rundt Minerva har høyresiden i Norge skaffet seg et tungt ankerfeste for egen ideologisk debatt og utvikling. Sympatisk nok med et våkent blikk for verden omkring oss, og med uredd vilje til å ta opp også vanskelige spørsmål. Som sosialdemokrat må jeg bare erkjenne at her ligger høyresiden generelt foran sosialdemokratiet, selv om det gjøres mye bra arbeid for å stimulere den politiske debatten også i Arbeiderpartiet - bl.a. ved hjelp av nye, nettbaserte verktøy.

Leser vi bidragene i Minerva under ett er det mye å lære. Men “ubehaget ved likheten” ligger likevel snublende nær. Det er som om bidragene samlet skal fortelle oss at et ideal om mest mulig lik fordeling av ressurser og levekår tross alt er problematisk. I lederartikkelen sin skriver redaktør Fredrik Gierløff:

“I Norge er det knapt noen debatt om hva som er problemet med ulikhet - annet enn løse referanser til “de fattige” og “de rike.” Begrepet ulikhet er lite mer enn et retorisk verktøy, for å mane frem engasjement hos folket. Det har sine røtter i likhetsidealets politiske fallitt. De utopiske eksperimenter i forrige århundre var noen av historiens blodigste regimer. Den sosialdemokratiske reformismen har heller ikke klart hverken å hindre økende ulikheter, å fjerne fattigdommen eller å flå de rike. (…) Historiens ironi er at det ble den meritokratiske kapitalismen, ikke den utopiske egalitarianismen, som lykkes med å skape stabile og harmoniske samfunn. Forskjellene ble ikke borte, men levestandarden økte for alle, samtidig som samfunnsånden holdt seg intakt.”

Vel, nå er levestandarden for mange på kraftig vei ned i mange OECD-land, og sannheten er at innstrammingene bare såvidt har begynt. De kommer til å strekke seg over flere år. Hva betyr det for vår tenkning omkring sosiale forskjeller? Slik jeg leser Minerva, er redaksjonen opptatt av å illustrere flere poenger:

• At ulikhet noen ganger kan være rettferdig
• At ulikhet noen ganger skyldes valg som folk gjør selv
• At redusert ulikhet historisk skyldes andre prosesser enn bevisst velferds- og fordelingspolitikk
• At målet om likhet noen ganger kan true den individuelle friheten og retten til selv å forvalte personlig eiendom

Alt dette er hver for seg interessante og viktige poenger, men rokker likevel ikke ved konklusjonen om at likhet i levekår er et kvalitetstegn ved samfunnet. Som Høyres leder selv sa det nylig:

“Vi gleder oss (..) over at avstanden mellom fattig og rik er forholdsvis liten i Norge. Det mener jeg er bra. Det er en styrke for vårt samfunn. Et slikt samfunn skal ta vare på. Små forskjeller i samfunnet er ikke først og fremst er en sosialdemokratisk eller konservativ verdi. Det er en norsk, ja en nordisk verdi. Er du oppvokst i Norden har du gjerne en ryggmargsrefleks som tilsier at små forskjeller er noe av det vi er mest stolte av. Den ryggmargsrefleksen har selvfølgelig også vi i Høyre.”

I tradisjonell liberalistisk tenkning er det overordnede hensynet for utformingen av et godt samfunn at det maksimerer velferd (eller nytte) for innbyggerne. Etikken blir da gjerne orientert mot konsekvensene av ulike handlinger; hvis konsekvensen av en handling er at den maksimerer nytte så er den også god (eller riktig). I et “klassisk” liberalt samfunn vil frie mennesker søke å maksimere sin egen nytte innenfor rammen av loven. Men ved å maksimere egen nytte blir også nytten for samfunnet maksimert. Rett nok kan det finnes store forskjeller i inntekt og levekår, men alt i alt vil alle komme bedre ut enn om friheten ble begrenset og økonomien regulert.

I dag vet vi selvsagt bedre. Selv de mest ytterliggående liberalister vil erkjenne at visse former for økonomisk regulering er både nyttig og nødvendig. Mange vil også være enige i at bruk av politiske virkemidler for å sikre visse felles tjenester og tilbud til befolkningen er bra. Slik sett har Erna Solberg rett i at det finnes en tradisjon for konservativ og liberal velferdspolitikk, selv om det neppe går an å hevde at konservative partier har stått i spissen for den reform- og fordelingspolitikken som har blitt ført de siste generasjonene.

Her foreligger det en ulik vektlegging av verdier mellom sosialdemokratiet og høyresiden: Mens hensyn til frihet og nytte står sterkt på høyresiden, er sosialdemokratiet tuftet på en sterk oppfatning av at et godt samfunn også er (mest mulig) sosialt rettferdig. På begge sider kan vektleggingen av verdier naturligvis gå for langt. Hvis det er et bytteforhold mellom frihet og likhet kan det hende at høyresiden for ofte velger frihet på bekostning av det som oppleves som rettferdig. Men motsatt kan sosialdemokratiet være villig til å ofre friheten for å oppnå ikke bare formell likhet, men også resultatlikhet, fordi det framstår som mest rettferdig.

Det er noe av en trosbekjennelse i sosialdemokratiet at samfunn med små forskjeller er kvalitativt bedre enn samfunn der forskjellene er store. Den klassiske innvendingen fra høyresiden er at dersom vi legger for stor vekt på likhet vil det gå ut over friheten, og særlig den økonomiske friheten som er grunnlaget for innovasjon, teknologisk framgang og vekst. Men særlig de nordiske landene synes å motbevise denne innvendingen: Her er forskjellene fortsatt relativt små, mens både vekst og velstand er i verdenstoppen.

Boken “The Spirit Level” illustrerer dette. Sosialforskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett har tygget seg igjennom statistikk om levekår i 23 av verdens rikeste land og 50 amerikanske delstater. Resultatet er slående: På en rekke indikatorer er det en klar sammenheng mellom likhet og levekår; - jo større likhet, jo bedre levekår for befolkningen under ett. Og motsatt: Jo større forskjeller, jo dårligere levekår for alle. Likhet i levekår bidrar ikke bare til en mer sosialt rettferdig fordeling av byrder og goder, men også til å redusere summen av byrdene. Boken utløste i fjor en omfattende debatt og mange innvendinger av både faglig og politisk karakter.

I Minerva legger Marius Doksheim (rådgiver i Civita) mest vekt på innvendingene og nyansene når det gjelder forholdet mellom likhet og levekår. Han trekker fram kritikk av statistikken som er brukt, utvalget av land som er med, metodiske svakheter og innvender at forfatterne blander sammen statistisk korrelasjon med årsakssammenheng (kausalitet). Hvorfor gjør han det? Innvendingene fra Doksheim er et ekko fra de høyreorienterte tenketankene som tidligere har angrepet boken, og som motsatte seg påstanden om at likhet i levekår i seg selv kunne bidra til begrense sosiale problemer. Men disse innvendingene er for lengst tilbakevist av forfatterne selv, og alt materiale ligger tilgjengelig på hjemmesiden til The Equality Trust (som Wilkinson og Pickett er tilknyttet).

Høyresiden har tradisjonelt hatt store problemer med å anerkjenne verdien av likhet i levekår som en positiv samfunnsverdi. Jeg tror det er tre grunner til dette:

• Den første gjelder prinsippet om personlig ansvar, - tanken om at alle mennesker har et selvstendig ansvar for å møte konsekvensene av sine egne valg og handlinger. Suksess og velstand er først og fremst noe du skaper selv gjennom egen innsats. Det blir da “feil” å lage ordninger som kan bety at kostnadene ved å gjøre uheldige valg skal fordeles på flere (jfr. debatten om helsereformen i USA);
• Den andre gjelder avveiningen mellom individuell frihet og kollektive forpliktelser. Sett fra høyresiden er omfattende skattefinansierte og offentlige velferdstjenester å betrakte som et inngrep i den personlige friheten, både fordi mer av inntekten burde bli igjen hos den enkelte og fordi offentlig tjenesteproduksjon hindrer privat konkurranse;
• Den tredje er knyttet til spørsmålet om samfunnsmodell: Målet om likhet kan være farlig utopisk og motivere reguleringer som i sum truer samfunnets liberale verdier. Målet for samfunnet bør ikke være en bestemt type fordeling (resultatlikhet), men heller mest mulig individuell handlefrihet (sjanselikhet) og forutsigbarhet (jfr. Hayek).

Nå er spørsmålet om disse innvendingene er i ferd med å svekkes. I Sverige har statsminister Fredrik Reinfeldt tatt lange skritt mot sentrum, fra en posisjon som for en del år tilbake var nokså ytterliggående liberalistisk. I den britiske valgkampen brukte David Cameron mye tid på å fremme den sosiale siden ved konservativ politikk, og han gikk langt i å omfavne ideene i “The Spirit Level.” I Tyskland er det generasjoner siden CDU innførte begrepet om “den sosiale markedsøkonomien.”

Alt i alt er avstanden mellom europeisk og amerikansk høyreside i ferd med å øke. Mens finans- og gjeldskrisen har tatt republikanerne enda flere hakk mot høyre, kan det være tegn som tyder på at de samme utfordringene trekker den europeiske høyresiden mot sentrum, - i alle fall hva retorikken angår. Det skjer selvsagt ikke uten sverdslag. Men som redaktør Fredrik Gierløff skriver i Minerva:

“Når venstresiden ikke har midler til å redusere ulikhet, forsvinner også høyresidens incentiv til å benekte dens problematiske karakter. Ulikheten i seg selv er ikke nødvendigvis et problem. Derimot risikerer noen av dens drivere og konsekvenser på egen hånd å ødelegge noe av det tillitsbaserte limet i samfunnet.”

Det begynner å bli noen år siden Margaret Thatcher kunne påstå at det ikke finnes noe slikt som et samfunn. David Cameron ville aldri formulert seg slik. Han foretrekker i stedet å snakke om “the big society” der alle har sin rettmessige plass. Paradokset er – som John Gray skriver i Guardian – at mens Thatcher var tøff i språkbruken, var hun til sammenligning ganske mild i politikken. Hun etterlot seg en offentlig sektor om lag på samme størrelse som den hun overtok 11 år tidligere. Cameron skal gjøre noe helt annet. Kuttene hans er historiske, ikke bare i år, men i flere år framover. Det blir vanskelig for ham å lykkes dersom folk flest opplever tiltakene ikke bare som krevende, men også som sosialt urettferdige.

Spørsmålet om større likhet vil trolig vise seg å bli viktigere for de konservative enn det har vært på mange, mange år.