Obama med stygt feilskjær

I dag fikk vi høre om planene til president Obama om å inngå et forlik med republikanerne i Kongressen: Mot at republikanerne går med på å forlenge perioden for økonomisk støtte til de som er langvarig arbeidsledige skal presidenten sikre støtte for to års forlengelse av de skattelettelsene som Bush-administrasjonen i sin tid ga de til aller rikeste menneskene i USA.

Jeg minner om at vi snakker om en stat som fra før av går med dundrende underskudd. Samlet sett vil "pakken" øke den amerikanske statsgjelden med 900 milliarder dollar over de neste to årene. Skattelettelsene til de rikeste utgjør bare noen prosent av dette, men symboleffekten er sterk. Reaksjonene har heller ikke uteblitt. Den demokratiske senatoren Mary Landrieu er fly forbanna:

"Vi skal altså låne 46 milliarder dollar fra de fattige, fra middelklassen, og fra bedrifter av alle størrelser for å gi skattelettelser til familier som, til tross for økonomisk nedgang, tjener over en million dollar i året. Dette kan ikke sammenlignes med noe vi har sett tidligere!"

Landrieu er slett ikke alene om å spørre seg om Obama er i ferd med å gjøre den største tabben sin hittil. Motstanden mot Bush-regjeringens fullstendig uansvarlige økonomiske politikk har gått langt inn i republikanernes egne rekker. En alvorlig konsekvens av denne politikken er at Obamas egen administrasjon har hatt lite kraftfulle virkemidler å stille opp med i møtet med finans- og gjeldskrisen - fordi renten allerede var historisk lav og statens gjeld på et historisk nivå da han overtok.

Det er mildt sagt forbausende at det nettopp er de mest uansvarlige høyrepolitikerne han nå velger å alliere seg med for å få til en slags "konsensus" omkring den økonomiske politikken. Argumentet hans er at han ønsker å hindre nye skatteøkninger for middelklassen på et senere tidspunkt. Det kan høres vel optimistisk ut, med tanke på den gjelden han skal betjene og som nå bare fortsetter å øke. Mens alle forstår at kompromisser er nødvendige for å få til effektive beslutninger i den nye Kongressen, er det nettopp et kjernebudskap i Obamas egen valgkamp som settes til side: Ideen om et mer sosialt rettferdig USA - et USA "for alle."

Over hele Europa møter nå høyreorienterte regjeringer utfordringen med å få befolkningen med på kraftige økonomiske omstillinger. Under slike omstillinger er spørsmålet om fordelingen av byrdene alltid det sentrale. Dersom en regjering ikke evner å få befolkningen med på at det opplegget de foreslår faktisk er sosialt rettferdig er resultatet et helt forutsigbart tap i oppslutning og legitimitet. Evnen til å gjennomføre politikken blir deretter.

Også i Norge diskuterer høyresiden spørsmålet om sosial ulikhet. Inne i den norske økonomiske "osteklokken" - som heldigvis fortsatt ikke har begynt å slå alvorlige sprekker - kan det være fristende å legge vekt på hvordan ulikhet noen ganger kan være både nødvendig og rettferdig.

Jeg tipper likevel at også den norske debatten om ikke lang tid vil konsentrere seg om det som er den mest alvorlige nedsiden ved store sosiale forskjeller; - at de oppleves som urettferdige, som uverdige, og at de svekker den følelsen av fellesskap som all demokratisk styring til syvende og sist er avhengig av.

På BBC World finnes for øvrig en svært informativ artikkel om hvordan livet arter seg for noen av de langtidsledige i USA akkurat nå. Tankevekkende, spør du meg.